– Min kones bodycount tilsvarer et ishockeynummer

Hei Sanna, 

Man får ofte høre at menn burde snakke mer om følelsene sine. Min opplevelse er at dette aldri lønner seg. I beste fall tror jeg at de som ber om dette, ikke skjønner hvor usiviliserte følelser man kan bære på. Selv er jeg blant annet sjalu. Misunnelig også, bevares, men ikke bare sjalu, også sterkt retroaktivt sjalu. Boken «Fremmede hender» av Bendik Midtbø Ødegaard fikk meg etter endt lesing til å tenke litt på «trigger warning». 

Hendelsen var som følger: Jeg var innom jobben til kona. Vi sto på lunsjrommet og pratet. En dør smalt opp og en diger vulgær brande som ikke kjente meg braste inn og tok tak rundt henne.

I Ødegaards bok har kjæresten hatt en uviss mengde sexpartnere der antallet kun omtales som drakttallet til en fotballspiller. Min kones bodycount tilsvarer et ishockeynummer.

Og jeg tenker på det hver dag.

Da vi møttes for femten år siden var hun ekstremt snakkesalig rundt dette og jeg fikk inntrykk av at den promiskuøse livsstilen var en stor del av hennes identitet. Jeg prøvde å gjøre det slutt ene og alene av den istykkerrivende sjalusien det vekket i meg og av misunnelsen jeg følte over selv å ønske å ha en slik livsperiode. Men hun er langt sterkere og mer intelligent enn meg og snørte meg tilbake igjen, godt hjulpet av min tafatte og ynkelige svakhet. Jeg vet ikke hva hun så i meg, annet enn kanskje en servil noksagt som var en passende hushjelp nå da hun hadde pult fra seg, men jeg har hvert fall aldri siden blitt begunstiget med den rå villskapen hun etter eget sigende tilbød disse andre mennene. Og kvinnene, for den saks skyld.

Jeg synes alt dette er uhyre sårt og fryktelig skammelig. Det hjelper ingenting på det urolige gapet i meg at jeg kan tenke at sjalusien er en irrasjonell levning fra steinalderen nå når dna-testing finnes. Følelsene mine via fantasien tar heller ikke hensyn til kronologien.

Det slår en solid påle av tvil mellom oss, der jeg mistenker alt hun sier om emnet nå å være løgner for å stagge eller berolige meg. Hvordan kan hun ellers gå fra å være så opptatt av sexfortiden sin og fortelle meg i detaljer om møtene hennes til å påstå at hun skammer seg? Nå kan hun også finne på å si at jeg ikke har noen rett til innsyn i fortiden hennes, enda jeg bare fortsetter en samtale hun selv påbegynte og som jeg ikke ønsket å ha inntil den oppslukte meg, og det hele ble omvendt.

Dette har vært en vedvarende problematikk gjennom hele forholdet, og bunner etter min mening langt på vei i at jeg har innrømmet og iblant fortsetter å innrømme følelsene mine, selv om jeg vet at jeg burde holde kjeften godt lukket. I det hele tatt skaper enhver ærlig følelsesytring fra min side avstand imellom oss, slik hennes opprinnelige ærlighet også gjorde. Derfor kommer dette på tross av all oppmerksomheten jeg gir det inni meg, sjelden opp. Til syvende og sist er skallet mitt sivilisert nok til at jeg stort sett greier å holde maska uten at demningen revner og bitterheten pipler ut. Min erfaring er altså at en tanke som ledsages av følelser skaper trøbbel om den ytres. Ingenting blir bedre av å snakkes om. Det tar da bare mer plass og skaper splid og uhygge. Hvis du er så uheldig å romme «feil» følelser - og jeg skulle virkelig ønske jeg slapp - må du ikke finne på å si noe høyt. Alt du vil møte er latterliggjøring, uforsonlighet og skam, i alle fall ikke imøtekommende forsøk på forståelse.

Burde man i det hele tatt være ærlige med hverandre eller fører det bare til elendighet og isolasjon? Er forstillelse og skuespill prisen for å kunne ha det fint i sosialt fellesskap? Syns du menn burde snakke mer om følelsene sine? I så fall hvorfor og for hvem sin del?

Ingvald 40 år

***

Kjære Ingvald,

Takk for et utrolig interessant og velskrevet spørsmål som jeg brenner etter å svare. Men bare så du er advart: Jeg kommer til å svare på noe du ikke spør om, så dette er muligens et svar du ikke vil ha.

For et par år siden møtte jeg en ung kvinne i 20-årene som sa at hennes ferske kjæreste var skeptisk til hennes antall tidligere seksualpartnere. «Hvor mange er det snakk om da», spurte jeg litt lemfeldig i forbifarten. «Nitti», svarte hun. Jeg måtte anstrenge meg for ikke å se og høres sjokkert ut. Jeg sa bare at vi ikke er pliktige til å opplyse om slike detaljer når vi går inn i et nytt samliv. Det gir grobunn for sjalusi og mistanke, akkurat som i ditt tilfelle.

Nitti (90) er et utvilsomt og objektivt sett høyt tall og jeg personlig hadde takket nei til det samlivet allerede der og da, hvis for eksempel min nåværende mann hadde opplyst meg om en slik detalj i begynnelsen. Det er selvsagt litt verre om man får vite om sånt etter at man allerede har falt for hverandre. Og i den suppen er jo du. Du har et samliv med denne kvinnen, samtidig som du drives til vanvidd av disse tankene. Og det er kanskje ikke helt uten grunn? 

Burde menn snakke mer om følelsene sine, spør du. Det kommer an på mengden, utstrekningen og dama, vil jeg si. Jeg datet en gang en altfor følsom fyr. Det gjorde at jeg nå lukter disse følsomme fyrene på lang avstand. Jeg personlig kan ikke bli sammen med dem for da ender jeg opp med å være mannen i forholdet, for å si det på en heteronormativ måte. Jeg har ikke noe ønske om å være mannen i forholdet. Jeg vil være både den mest følende og den mest følsomme. Jeg er et følelsesmenneske, så jeg forventer alltid en større stoisme, ro, stødighet og rasjonalitet av mannen. Blir disse rollene snudd opp ned, mister jeg min romantiske og erotiske lyst. Jeg tenner ikke på følsomme menn. Jeg begynner dessuten lett å kommandere dem: «Herregud, MÅ du føle så mye hele tiden?» 

Nå er det jo en for oss alle, trolig til og med flere. Jeg kjenner kvinner som blir sammen med fyrer som etter min smak både tenker og føler litt for mye. Det er selvsagt helt greit.

Nå tror jeg kanskje ikke at ditt problem nødvendigvis er at du føler for mye. Kanskje føler du akkurat passe mye, like mye som også jeg hadde følt om min nåværende mann hadde fortalt meg nå at han hadde ligget med 90 damer før meg. Jeg vet ikke om jeg hadde kommet over det, og om det er ønskelig heller – jeg vil jo heller ikke være med en som ser på sex som en slags forbruksvare. Jeg vil ikke være nummer 91 i rekken av nakne kropper. 

Før min nåværende mann var jeg sammen med en mann som var ekstremt opphengt i min fortid. Han var retroaktivt sjalu, akkurat som du er. Det drev ham til vanvidd, akkurat som du drives. Han mente at jeg hadde pult halve byen og så hele tiden tegn på det. Jeg husker at han sa til meg: «Å ha sex er som å gå på do for deg. Like vanlig og hyppig!» Det var, som du kan tenke deg, ikke spesielt sjarmerende. Det var et slitsomt samliv som heldigvis tok slutt. 

Du forteller ikke om dere har barn eller ikke, men hvis svaret er nei, kan det kanskje tenkes at du hadde fått det bedre alene eller med en annen kvinne? Du er 40 år. Du kan gå ut til det bungende runde 2-markedet og finne en flott kvinne med en litt mer gjennomsnittlig fortid. Ta en som akkurat er blitt skilt fra sitt første langvarige ekteskap. Et langvarig ekteskap eller samboerskap er ofte et tegn på at man ikke har rukket å ligge med så mange. Eller tror du at du også ville slite med et tall på under 10, 15 eller 20? Hvis ja, så bør du frekventere en psykolog først. 

Ditt selvbilde er ødelagt av samlivet du har nå. Når du blant annet kaller deg selv for en «servil noksagt», er det et tegn på det. Ord som tafatt, ynkelig og svak gjør det ikke noe bedre. Derfor tror jeg at du kanskje ikke har det så godt av å være sammen med denne kvinnen. Jeg reagerer også på at du skriver at du blir møtt med latterliggjøring, uforsonlighet og skam, og ikke imøtekommende forsøk på forståelse når du åpner deg om denne tematikken. Det høres ut som forakt fra hennes side. 

Når du ikke kan snakke om dine ekte og sanne følelser med henne fordi du blir møtt med latterliggjøring og forakt, så mener jeg at dere må få det bedre sammen om det skal være noen vits i å fortsette. Elsker du henne? Hvis ikke, gjør det slutt. Hvis du elsker henne og hun elsker deg, så må dere skaffe dere hjelp. Parterapi av noe slag. 

Kjærlighet skal være noe som flyter ganske lett, noe som gir deg energi og glede, ikke tapper deg for det. Du fortjener å ha det bedre, enten med eller uten henne.

Skulle det gå mot slutten, så kan jeg love deg at det finnes kvinner i 40-årene med et betraktelig lavere antall tidligere sexpartnere. Kan det tenkes at du ikke er så servil, tafatt og ynkelig som du selv beskriver om du først finner deg selv og så den riktige kvinnen? 

Dette var egentlig ikke et direkte svar på spørsmålene dine, men heller en oppfordring til deg. Det kan høres ut som du styrer deg selv mot selvutslettelse der du er nå. Jeg sier som psykolog Peder Kjøs: «Du kan få det bedre». 

Lykke til!

Sanna