Skal norske artister trekke sin musikk fra Spotify?

I skrivende stund pågår det en aksjon blant norske artister og musikere hvor refrenget lyder av Spotify-abonnementsoppsigelse og avpublisering av musikk fra plattformen. Aksjonen fikk et taktskifte da den anerkjente samtidsmusikeren Eirik Havnes mante til en Spotify-boikott på Facebook. Norske artister og musikere kastet seg så på i kommentarfeltene. Heiaropene lød i retning av «her går min moralske grense» og kritikk av Spotify som «digital imperialist» mot det «lokale kulturelle mangfoldet». 

Hovedgrunnen for denne aksjonen er, slik jeg leser Havnes innlegg, at grunnlegger Daniel Ek skal ha investert 7 millioner i AI-drevet våpenteknologi. 

Spørsmålet om hvorvidt norske artister og musikere ikke selv skal abonnere på Spotify har etter mitt syn begrenset relevans. Mer interessant er spørsmålet om norske artister og musikere av etiske, estetiske og politiske grunner bør trekke sin musikk fra Spotify.

Nei, mener jeg. 

Hvor mye mindre krig blir det egentlig her i verden ved at noen norske artister avpubliserer sin musikk? Dilemmaene står i kø når man på gruppenivå avpubliserer kunst fordi denne Ek har andre meninger enn den «riktige». Det blir å redusere musikken og kunsten til et instrument, et instrument vi kanskje ikke liker lyden av om vi skulle la den klinge.

Enkeltartister må selvsagt kunne distribuere sin musikk på akkurat den måten de selv vil. Men den store gruppen artister og musikere, med den fantastiske katalogen de kollektivt representerer, bør etter min mening søke å stå samlet ved den alltid best fungerende distribusjonsstrukturen til det kommer bedre løsninger, strukturelt, kunstnerisk, kommersielt og på idénivå.

Å ta Spotify blir for lettvint. Mange av dagens artisters karriere står mer eller mindre på Spotifys skuldre. Spotify har fått ufortjent mye kritikk av norske artister og musikere, meg selv inkludert. Klart, mye kan sies om Spotify og dens modell. Men nå er vi her. Vi kommer ikke unna at Spotify har tilgjengeliggjort, lovliggjort og samlet sett revolusjonert måten vi lytter til musikk på. Det er et eventyr av en suksesshistorie, sett fra et kulturelt entreprenørskaps/musikkteknologisk/musikkhistorisk ståsted. Det finnes gode grunner for å kritisere Spotify, samtidig som det finnes gode grunner for å si at Spotify har demokratisert musikkbransjen alt i alt til det bedre for de fleste musikere og artister. I dag er normen eget eierskap til egen musikk, karriere og kunstneriske frihet. 

De fleste norske musikere og artister har fått finansiert sin musikkutdanning og sine utgivelser fra midler som stammer direkte fra investeringer i den samme krigsøkonomien som Daniel Ek investerer sine aksjer. Alle norske musikere som ønsker å boikotte Spotify på grunn av Eks aksjer i AI-drevet våpenteknologi, eier selv aksjer i AI-drevet våpenteknologi. De eier faktisk også en del av Spotify. Nå er ikke dette eierskapet valgt på individnivå, men det er en demokratisk valgt strategi på vegne av og for det norske folk, som vi daglig nyter godt av. Selvvalgt er det i alle fall å motta midler fra disse investeringene i form av ulike støtteordninger som fleste profesjonelle norske artister gjør, og etter min mening skal gjøre, med glede. I dette perspektivet mister saken til Havnes slik jeg forstår den både musikalitet – og i et større perspektiv, legitimitet. 

På et punkt i min egen tidligere kritikk av Spotify innså jeg at jeg enten kunne sette meg selv på sidelinjen, ta plass på de fånyttes klagesangers tribune, eller så kunne jeg kunne logge meg av Facebook, kjenne festivalgress under føttene og forsøke å skape noe av reell verdi i kraft av det jeg eventuelt skulle kunne tilby omverdenen. 

Jeg støtter meg til det estetikerens grunnlegger Baumgarten sier, i kor med Kant – slipp kunstneren fri! Kunsten blir fri og sann i kraft av å erfare den, ikke som et middel for politiske overbevisninger. Det er fint at kunst kan gi positive bieffekter, men idet poenget blir kunstens sekundærverdi risikerer man at kunsten blir nettopp det – sekundær. Ingen kunst oppstår i et vakuum og vil aldri bli helt fri. Men skal vi legge stein til byrden med bourdieuiske tanker om kunsten som et politisk maktmiddel? Det er fristende. Og det har vært prøvd mange ganger før, ikke bare av Bono i U2, men av styresett vi ikke liker å sammenligne oss med, og ender gang på gang i en enfoldig ensretting de færreste kunstnerne jeg kjenner ønsker seg. 

OECD peker i flere rapporter over flere år på The Norwegian Paradox, at det skapes for lite i Norge, at vi på flere parametere ligger langt bak våre sammenlignbare land, ikke minst Sverige. Det siste vi trenger er et kor av reaktive klagesangere fra baksetene mens svenskene raser av gårde i førersetet. Det blir det ingen stor norsk kunst av. Å være avantgardisk og proaktiv er kunstens iboende gull, etter min mening. Norsk kulturbransje trenger kreative, innovative og fremtidsrettede aktører som har hendene på rattet og som spiller i band med omgivelsene. Vil vi ha endring, ja, så må vi vel rett og slett lage den sjøl. Boikott, tilbaketrekning og moralsk posisjonering på Facebook er det motsatte av å skape, det motsatte av å ta ansvar. Skal vi lykkes med kunsten vår, om det så handler om å sikre økt andel av samtidsmusikalske bruremarsjer i utrydningstruede taktarter eller flere bærekraftige mangfolds- og inkluderingskvintetter, hva vet vel jeg, så må vi logge av Facebook og komme oss ut på scenegølvet og skape kunst – stor kunst!