Er jeg woke, professor Matlary?

I utgangspunktet burde jeg være professor Matlarys våpendrager. Jeg er en kristen. Jeg ser meg selv som politisk konservativ. Jeg har studert Thomas Aquinas og skrevet avhandling om naturretten. Jeg er bekymret for en sekulær kultur som ikke tar vare på – eller forstår – sine røtter. Og likevel ender leseopplevelsen med en bekymring om at Matlary ser meg mer som trussel enn meningsfelle.

Vel, hva hun mener om meg, er neppe interessant for andre enn meg selv og mine nærmeste, så jeg skal ikke plage leseren med det. Men mine innsigelser, som jeg i det følgende skal forsøke å legge frem så saklig og balansert som mulig, sier samtidig noe interessant om hennes argumentasjon og i videre forstand om den kulturkamp (av enkelte kalt kulturkrig) som hun mener vi befinner oss midt oppi. Skal vi snakke om krig, er det – som Platon påpekte i sin Alkibiades-dialog – uhyre viktig at vi definerer fienden riktig, og ikke gjør venn til fiende. Det er her jeg frykter hun står i fare for å trå feil.

Alt det vi har mistet

Janne Haaland Matlary mener at Vestens demokrati er truet innenfra like mye som utenfra. Vi tar ikke vare på den rasjonalitet og det menneskesyn som ligger i den filosofiske og religiøse tradisjonen vi er vokst ut av. I stedet er store deler av samfunnet blitt fanget i relativismens skumle grep, der ingenting er sant og riktig, og der alt bare handler om identitetsmarkeringer, følelser, naive holdninger til migrasjon og gruppers kamp mot andre grupper. Et av Matlarys store spøkelser er den moralisering som hun gjentatte ganger sier at disse relativismens fanebærere står for, en moralisering som fører til at mennesker som hun selv blir stemplet som slemme og umoralske.

Bok

Demokratiets langsomme død – den nye intoleransen

Janne Haaland Matlary

Kagge, 2022

258 sider

Noen vil sikkert mene at Matlary ville ha – eller i hvert fall burde ha – formulert noe av dette annerledes dersom boken hadde vært skrevet etter Vladimir Putins angrep på Ukraina. Fra denne siden av 24. februar 2022 kan vi med rette spørre: Er kjønnsideologi eller Black Lives Matter en trussel mot demokratiet og rettsstaten på linje med den tilsynelatende kulturkonservative Vladimir Putin? Eller for å sette det på spissen: Gjentar ikke Matlary i praksis Putins egen retorikk om Vestens dekadanse og den gammeldagse nasjonalfølelsens fortreffelighet?

Det poenget skal jeg i hovedsak la ligge, om enn jeg skal uttrykke min uenighet. Det er ikke Matlarys feil at hun (og flere med henne på den kulturkonservative side) klager over kanselleringskultur, kjønnsideologi og sekularisering med formuleringer som er nesten identiske med dem som den russiske presidenten bruker i sin kulturkamp mot Vesten og sin fysiske krig mot nabolandet Ukraina. En frykt for at alt fra homopolitikk til et liberalt abortstandpunkt truer viktige familie- og kulturverdier, gjør en ikke til Putins støttespiller, like lite som det gjør en til en Trump-beundrer. Den som fristes til å sette Matlary i en slik bås, bør dessuten lese hva hun har å si om de konspirasjonsteorier og forenklede argumentasjonsformer som ligger til grunn for så vel Trumps som andre høyrepopulisters gjennomslagskraft, og også hennes advarsler mot Russlands destabiliseringspolitikk.

Hun uttrykker riktignok forståelse for den folkelige støtten til både Trump, Boris Johnsons Brexit og ikke minst Viktor Orbáns «illiberale demokrati» – en forståelse som går langt utover noe jeg selv ville ha formulert. Men hun er samtidig klar over farene og slagsidene ved den populismen de representerer. Det er i advarselen mot disse farene at hennes analyse er best.

Anklager om at Janne Haaland Matlary og andre som uttrykker lignende tanker er «trumpister» eller befinner seg ute på en brun høyreside, vil jeg således advare sterkt mot. Her hjemme representerer Asle Toje et eksempel som ligner Matlary (om enn de to også har sine klare forskjeller). Dette sier jeg ikke bare fordi jeg kjenner både Matlary og Toje og har hatt glede av gode samtaler gjennom mange år. De er begge for kunnskapsrike til å falle – eller bevisst legge seg – i høyrepopulismens skumle grøft. Det gjør riktignok ikke at vi ikke skal utfordre dem når Vladimir Putins, Viktor Orbáns eller Donald Trumps argumentasjon ligner deres. Men den likheten skal ikke bokføres som sympati eller likesinnethet, slik jeg ser noen på helt urimelig vis har forsøkt å gjøre mot Toje.[i]

Og likevel er det nettopp nyansene som etter min mening ofte mangler hos Janne Haaland Matlary, når hun friskt og uten omsvøp stempler standpunkter og bevegelser hun selv står fjernt fra, som intolerante og ødeleggende for demokratiet. Hovedmålene for hennes angrep er «woke»-bevegelsen, kjønnsideologi, migrasjonsliberalere og identitetspolitikere. Dette er bevegelser og begreper som jeg synes hun definerer omtrentlig og i veldig overordnede ordelag – og uten unntak meget lite sympatisk. Det handler for henne primært om tanketomme og aktivistiske relativister uten kunnskap om rasjonalitet eller tradisjon, og med rene følelser som styringsverktøy.

Dersom beskrivelsen stemmer, er det ikke rart de er farlige!

I alle bevegelser kan man hente ut de mest ekstreme eller doktrinære aktører og lage seg et fiendebilde som skremmer, og som samtidig fremstilles som representativt. Slikt skal man imidlertid være forsiktig med, for da kan man stå i fare for å båssette på urimelig vis langt flere enn de ekstreme eller umoralske. Det blir omtrent som når 22. juli-terroristens ekstremisme, i en velment advarsel mot høyreradikalt tankegods, fremstilles som om den er nært beslektet med moderate høyrepartiers tenkning. Som god venn av den katolske tradisjon vokter jeg meg således – selvfølgelig – for å bruke mannsdominans, seksuelle overgrep, motstand mot religionsfrihet eller dypt hierarkiske lederstrukturer som essensiell definisjon på den katolske kirke og tradisjon. Men samtidig er det lurt at jeg, nettopp som den katolske tradisjons venn, tar innover meg tradisjonens mørkere sider før jeg karakteriserer og ikke minst forsvarer den.

Hos Matlary er en slik nyansering langt på vei fraværende. Den katolske tradisjon er rasjonalitet og naturrett, alvor og høyverdighet, mens moderne, særlig homo- og transliberale syn på seksualitet og kjønn utgjør en trussel mot demokrati, menneskeverd og fornuft. Hva da med alle dem som er ihuga forsvarere av det liberale demokrati, som endog har en sterk tro og kirketilhørighet, men som samtidig mener at vi trenger et åpnere og mer tolerant syn på seksuell legning, som uttrykker sorg over den vestlige verdens mange forbrytelser gjennom århundrene, som tror at nasjonalstaten kan skygge for det allmenne menneskeverdet, som setter klimakampen som et av vår tids definerende spørsmål, eller som kjemper for mer inkludering av annerledeshet og mangfold i samfunnet og dets institusjoner? Representerer slike mennesker – meg selv inkludert – det Matlary kaller «det ekstremt subjektive»? Er vi av den oppfatning, med hennes ord, at «sannhet eller fakta ikke er viktig, mulig og relevant, kun følelser»? Hun sparer ikke på kruttet, men bruker det nødig mot seg selv og sin egen tradisjon. Med desto mer vellyst bruker hun det mot andre. Noen ganger treffer det godt, andre ganger ikke.

Matlary er kort sagt nådeløs, og hennes mangel på nåde treffer i denne boken flere ganger den relativt moderate, katolske president Joe Biden, som ifølge Matlary er blitt offer for det ekstreme venstre. Han og hans administrasjon står blant annet for en «orwellsk nytale hvor ‘far’, ‘mor’, ‘søster’ og ‘bror’ ikke lenger skal brukes» fordi «det kjønnsnøytrale språk påbys i offentlige sammenhenger». Hun legger til: «Denne kulturrevolusjon minner om Mao og Stalin. Politisk korrekt språk skal tvinge frem en ny virkelighet.» Der har vi det: Forkjemperne for kjønnsnøytralt språk i offentlige dokumenter står i tradisjonen fra to av tidenes verste og mest ensrettende diktatorer. Samtidig som jeg ser hennes poeng (for deler av nyspråket har et nesten ekstremt preg over seg), uroes jeg over den selvsagthet med hvilken hun trekker disse sammenligningene. La meg legge til at angrepet på Kongressen 6. januar 2021 er avspist med én setning i Matlarys bok. Den store løgn om at Trump ble frastjålet valget er ikke nevnt. Trusselen mot demokratiet kommer tydeligvis ikke derfra.

De fleste jeg kjenner – meg selv inkludert – som sympatiserer med i hvert fall sider ved for eksempel moderne kjønnsideologi, faller tilsynelatende hos Matlary ned i denne på forhånd skremmende definerte bås. Hos Matlary er du for eller mot. Undertegnede, en politisk konservativ med kristent livssyn og filosofiske studier om naturretten, burde altså egentlig høre hjemme i hennes leir. Men hennes beskrivelse av Joe Biden eller kjønnsnøytrale ekteskap eller motstanden mot Brexit eller kamp for visse minoritetsgruppers rettigheter qua minoriteter gjør at jeg i stedet føler meg plassert i en nedbrytende, farlig og aktivistisk woke-relativistleir som truer selve demokratiets fundament, omtrent like mye som Trumps mest rabiate konspiratorikere og maktglade diktatorer. Hvorfor er det ifølge Matlary slik? Jo, det er fordi mennesker med de oppfatningene Matlary ramser opp, ikke egentlig tror på noe lenger, men i stedet oppløser familie, moral, anstendighet og hele samfunnet i en skummel malstrøm av elendighet.

Matlarys gode poeng

Det er synd at Janne Haaland Matlary ikke går inn i dialogens og nyansenes gode spor i stedet, for hun advarer mot trender som fortjener motstand. Ved mange vestlige utdannelsesinstitusjoner har man lenge vært altfor lite flink til å formidle et klassisk pensum der elevene og studentene får kunnskap om de forfattere, den vitenskap og de tradisjoner som har formet samfunnet vårt. Påfallende stor makt er i stedet blitt gitt mange steder – også langt utenfor akademia – til en fløy ideologiske purister som ønsker å styre hvilket språk som skal brukes, hva som skal læres bort, og hva som er akseptable begreper, og som er raskt ute med på brutalt vis å stigmatisere dem som sier noe galt. Dette har blant annet medført boikotter eller trakassering av forfattere og andre som ikke passer inn i en definert ideologisk ramme. Både fra USA og Storbritannia, men også fra mange andre land, er eksemplene flere enn de burde være.[ii] I Norge, et land der utviklingen tross alt ikke har kommet like langt, har blant andre Torkel Brekke skrevet godt og nyansert om dette.[iii]

Men nettopp fordi denne debatten er så viktig, må den også være nyansert. Og her er dessverre Matlary til mindre hjelp. Hun skyter med hagle og treffer likt og ulikt. Ikke minst sidestiller hun høyre- og venstrepopulismen uten å problematisere høyrepopulismen på langt nær like mye som den annen part. Vi forstår på det hun skriver at EUs overnasjonalitet er et stort demokratisk problem, mens Orbáns kamp mot EU fremstilles først og fremst som et retorisk problem. Og påfallende ofte er det merkelappene som dominerer. Vi får advarsler mot «Critical Race Theory» eller militante «Transgender Activists» eller den (vagt) marxist-inspirerte «Black Lives Matter»-bevegelsen. Mindre hører vi om den langvarige diskriminering som tross alt har gitt disse trendene vind i seilene.

Som Tom Hetland skrev i en anmeldelse av Matlarys bok, så er det ofte noe «kommentarfeltaktig» over prosaen hennes. Der ligger mye av problemet med en bok som jeg tror har ambisjoner om å være langt mer dialogisk.[iv]

For all del, skylden for at det blir høy temperatur og harde fronter er ikke bare Matlarys. Som antydet ovenfor, er mange av angrepene man finner motsatt vei, dvs. mot det kulturkonservative og mindre progressive, minst like ensidige og slagordpregede. Er det noe politikken ikke trenger i dag, må det jo være nettopp det. I en evinnelig kamp mellom tradisjonelle og moderne verdier, mellom «by-eliter» og «vanlige folk», ender vi opp med fiendskap og slagord uten rom for å utforske hvordan vi i stedet kan finne meningsfylte møteplasser basert på felles verdier og gode dialoger der vi lærer av hverandre. Vladimir Putin kan beklageligvis gni seg i hendene over denne sørgelige utviklingen, om enn NATOs, EUs og Vestens samling etter Putins angrep på Ukraina tross alt gir grunn for håp.

Den store faren

I likhet med professor Matlary mener jeg at nasjonalstaten har sin berettigelse, og at dens bevaring krever samhold og tilhørighet. Bevissthet om hvor våre verdier og institusjoner kommer fra, må styrkes og bevisstgjøres. Meningsbrytningen i samfunnet må være mest mulig fri fra ideologisk rigide kategorier og samtidig vise respekt for tradisjon og nedarvede oppfatninger. Historiens helter må kunne hedres også der de hadde sine feil. Overnasjonalitet må ha sine grenser. Migrasjon kan ikke sees løsrevet fra kultur. Og menneskeverd må aldri knyttes til tilhørighet til én bestemt gruppe eller etnisitet.

Se, så langt er Janne Haaland Matlary og jeg skjønt enige. Det er i mine tillegg at jeg er redd vi fjerner oss fra hverandre:

Alt dette må oppnås ved at vi blir flinkere til å lytte til hverandres synspunkter og argumenter – begge veier. Vi må i minst mulig grad sette hverandre i bås – det gjelder igjen begge veier. Vi må gi plass for særpreg og forskjeller (det er ikke det samme som skummel identitetspolitikk!), og være åpne for at tradisjonelle moraloppfatninger kan justeres og oppdateres. Vi må være selvkritiske overfor vår egen kultur, og ydmyke overfor feil vi har gjort. Og vi skal ikke angripe intoleranse med intoleranse. Blant seksuelle minoriteter og koloniserte nasjonaliteter finner vi mennesker som har lidd usigelig for sitt særpreg og sin identitet. Å være seg det bevisst, er ikke å være woke. Kanskje kan det til og med kalles å være en kristen.

Vår tids store fare er at selve rettsstaten og demokratiet er truet av bevegelser som med makt og vold preker nasjonalisme, ekstremisme, ensretting eller hat. Vi kan tenke på Russland eller Kina, islamisme eller høyreekstremisme – fiendene er mange, forskjellige og reelle. Min frykt er at Janne Haaland Matlary med sin kulturkonservatisme et stykke på vei definerer fiendene feil, og at hun med en blanding av selvsikkerhet og følelse av forurettethet er litt for opptatt av å peke på alt det hun selv mener er ødeleggende og umoralsk. Da kan det være at man ikke fokuserer nok på verdier som faktisk kan samle oss i kampen for rettsstaten og demokratiet.

Ja, kanskje inkluderer Matlary blant fiendene sine noen venner som i høyeste grad står på demokratiets og de gode verdienes side.

Henrik Syse er forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO), professor II ved Oslo Nye Høyskole og forfatter av en rekke bøker og artikler om filosofi, politikk, etikk og religion. Syse er også styremedlem i Stiftelsen Minervafondet, som eier Minerva.

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

[i] Erling Moe, «Trumpist i Nobelkomiteen?», Dagens Næringsliv, 20. mars 2022, tilgjengelig på https://www.dn.no/innlegg/trumpist-i-nobelkomiteen/2-1-1187363.

[ii] En balansert og grundig fremstilling av problematikken finner vi i Cathy Youngs artikkel «What Cancel Culture Is – and Isn’t», The Bulwark, 25. oktober 2021, tilgjengelig på https://www.thebulwark.com/what-cancel-culture-is-and-isnt/. Young tar utgangspunkt blant annet i en av Matlarys viktigste kilder, Anne Applebaums essay «The New Puritans», The Atlantic, 31. august 2021, tilgjengelig på https://www.theatlantic.com/magazine/archive/2021/10/new-puritans-mob-justice-canceled/619818/.

[iii] Se Torkel Brekkes artikkel «Deler av den antirasistiske bevegelsen minner om en religiøs vekkelse», Morgenbladet, 14. juni 2020, tilgjengelig på https://www.morgenbladet.no/ideer/debatt/2020/07/14/deler-av-den-antirasistiske-bevegelsen-minner-om-en-religios-vekkelse/. Artikkelen knyttet an til en omfattende debatt om behovet for en «dekolonisering» av akademia. Selv om dekoloniseringskritikken langt på vei ble formulert av gode kolleger ved min egen forskningsinstitusjon PRIO, mener jeg at dens sterke kritikk av vestlig «kolonialisme» har vært ensidig og ofte lite sakssvarende. Oppmerksomheten rundt den vestlige verdens manglende kunnskap om ikke-vestlig kultur og vitenskap, og om den vestlige verdens tilhørende dominans, er likevel nyttig og viktig.

[iv] Tom Hetland, «Matlary ropar ulv», Stavanger Aftenblad, 8. mars 2020, tilgjengelig på https://www.aftenbladet.no/kultur/i/dnBVlO/matlary-ropar-ulv.