For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Historiker Johan Fredrik Mikaelsen skriver i Minerva 29. april blant annet om at krig kan gi rom for innovasjon.
Det gir grunn til å minne om Frédéric Bastiat og det knuste vindus feilslutning. Bastiat skrev om det som sees og ikke sees.
Når et vindu blir knust, gir det vekst i glassmestrenes vindusproduksjon. Det er det vi så lett ser. Men den som får sitt vindu knust, må bruke ressurser på å reparere vinduet. Han kan ikke bruke de samme ressursene på for eksempel å skaffe seg den dressen han lenge hadde spart til. Det er det vi ikke ser.
Når staten bygger en jernbane, ser vi hvordan næringsvirksomhet og annen samfunnsvirksomhet blomstrer opp rundt stasjonene. Det er det vi så lett ser. Men vi ser ikke de prosjektene som ikke blir noe av på grunn av de skattene som ilegges for å finansiere jernbanebyggingen.
Vi ser så lett den innovasjonen som finner sted i den statlige forsknings- og utviklingsvirksomheten, for eksempel gjennom NASA. Igjen er det vi ikke ser, de prosjektene som ikke ble noe av fordi skatt måtte betales for å finansiere den forsknings- og utviklingsvirksomheten.
Og vi ser lett den innovasjonen som finner sted i krig på grunn av de drivkrefter som oppstår som følge av behovet for å vinne, som ofte kan være basert på en tro på at et tap vil medføre en samfunnsordens undergang.
Men vi ser ikke de prosjektene som ikke blir noe av fordi ressurser går til krig og ikke produktiv, sivil virksomhet. Vi ser all produksjonen som kommer av behovet for gjenoppbygging. Men vi ser ikke det som ikke blir noe av fordi ressurser må gå til gjenoppbygging, ikke videreutvikling. Og ikke minst ser vi ikke det som ikke blir noe av på grunn av utallige liv som blir forkortet.
Mikaelsen må gjerne trekke frem at krig fremmer innovasjon, og han skal riktignok ha for at han ikke er noen talsmann for mer krig for å fremme innovasjon, men krig er så destruktiv at det blir merkelig å trekke frem dette uten å reflektere over alt som ikke blir noe av på grunn av nettopp krig.