De små skritts profet

Hvor kjedelig går det egentlig an å skrive om politikk? Spørsmålet stilles i ingressen til VGs anmeldelse av Erna Solbergs bok Veien videre, skrevet av Sindre Hovdenakk. Den har for øvrig samme tittel som Hovdenakks anmeldelse av ektemannen Sindre Finnes’ bok i fjor: «Gjespende kjedelig!»

Vel, det går absolutt an å skrive kjedeligere – og dårligere. Boken er i hovedsak ført i pennen av Solbergs mangeårige grå eminense Lars Øy, og den er ganske velskrevet. Alle som har møtt Erna Solberg, vet at hun er opptatt av detaljer, og flyten brytes riktignok noen steder av mange slike, særlig der Solberg skal forsvare upopulære grep som hun gjorde sin i regjeringstid. Men de konkrete detaljene gjør også at strømmen av honnørord og gode ønsker ikke blir for plagsom,

Teksten er krydret med mange historier fra Solbergs reiser rundt i landet og møter med «folk flest», gjerne småbedriftseiere. Dette er også velkjent for alle som har hørt Solberg, og bidrar til at en tekst som ellers kunne mistenkes for å være veldig mye Øy og ganske lite Solberg, får et personlig preg.