Hvorfor er forfattere ute av stand til å gjennomskue seg selv?

Det var Adam Smith som først skrev at når folk i samme bransje møtes – om det så er for forlystelse eller adspredelse – ender det alltid med en konspirasjon mot resten av samfunnet om å få mer penger. Etter det famøse oppropet fra en rekke prominente medlemmer i Den norske forfatterforening (DnF) forrige uke, der de protesterte mot å dele på makten over statens pengesekk, er spørsmålet som norsk litteraturpolitikk må forholde seg til, hvorvidt forfattere er annerledes enn folk i andre bransjer.

For å svare på det må man kanskje først gjøre seg opp en mening om nøyaktig hvor stor andel av landets samlede litterære kvalitet som er innrullert i foreningens medlemslister. Akkurat det spørsmålet er det rett nok kanskje vanskelig å svare nøyaktig på. En andel som derimot kan tallfestes presist, er hvor mye av statsmidlene som går til DnFs medlemmer.

Kulturdirektoratet deler nemlig ut rundt 20 millioner kroner i arbeidsstipender og diversestipender til norske forfattere. Og hvem som skal få disse stipendene, bestemmes av Det litterære råd, utgått fra DnF. Slik ønsker DnF at det skal fortsette. Og Minerva kunne tirsdag denne uken avdekke at bare fem prosent av disse pengene – rundt en million kroner – går til forfattere som ikke er medlem av DnF.