Krakket som endret Sørlandet for alltid

«Det går tiår hvor ingenting skjer, så kommer uker hvor tiår skjer.»

Vladimir Lenins kjente sitat brukes ofte for å beskrive historiske brudd og radikale samfunnsendringer som kan oppstå på svært kort tid. Som oftest er det ulike former for sjokk som eksponentielt akselererer tempoet på allerede eksisterende konflikter i samfunnet. Eksempler på slike sjokk er kriger, radikale teknologiske endringer, naturkatastrofer og så videre.

Også økonomiske krakk inngår i denne kategorien. Det mest kjente økonomiske krakket, Wall Street-krakket i 1929, sies å være den utløsende årsaken til den store depresjonen – en verdensomfattende økonomisk krise som varte godt inn på 1930-tallet.

De fleste er enige om at den moderne velferdsstaten og motkonjunkturpolitikken (New Deal) vokste frem som følge av erfaringene fra den store depresjonen. Om krakket også var den utløsende faktoren for andre verdenskrig – gjennom Hitlers vei til makten i Tyskland – er derimot mer omdiskutert.

I mer moderne tid har man opplevd økonomiske krakk blant annet med, Asia-krisen i 1997, finanskrisen i Russland i 1998 og dotcom-boblen i 2000. Sammenlignet med krakket i 1929 fikk disse «krakkene» mindre globale konsekvenser, selv om de hadde betydelige lokale og nasjonale følger.

Når det gjelder finanskrisen i Russland i 1998, kan man argumentere for at krakket bidro til at Putin kom til makten, med definitive globale konsekvenser på noe lengre sikt. Hvorvidt den russiske finanskrisen var avgjørende for at Putin ble valgt og senere konsoliderte den politiske makten i Russland, kan imidlertid definitivt diskuteres.

Finanskrisen i 2008 – utløst av subprime-lån og konkursene til investeringsbankene Lehman Brothers og Bear Stearns – med påfølgende global økonomisk krise i mange år etterpå, er nok det nærmeste man kommer et økonomisk krakk på nivå med 1929 når det gjelder langsiktige og betydelige konsekvenser. Hadde Donald Trump vært president i USA uten finanskrisen i 2008?

Men økonomiske krakk er ikke bare globale. Det er vel så interessant å studere konsekvensene av mindre og mer lokale økonomiske krakk og nedgangstider.

Kristianiakrakket

Dersom man går rundt i Oslos gater i dag, er konsekvensene av et slikt lokalt krakk fremdeles synlige, over hundre år senere.

I andre halvdel av 1800-tallet var daværende Kristiania en av Europas raskest voksende byer. Store deler av det som i dag er Oslos indre by, ofte omtalt som murbyen, med bydeler som Grünerløkka, Sofienberg, Tøyen, Grønland, St. Hanshaugen, Majorstuen og Frogner, ble bygget i denne perioden.

Går man rundt i disse bydelene i dag og studerer bygårdene, vil man fort oppdage at mange av dem er merket med årstall fra 1890-årene, mens svært få bygårder har årstall fra rundt 1900. Dette årstallet viser når bygårdene stod ferdig.

Årsaken er Kristianiakrakket, som fant sted i 1899, etter tidenes innflyttings- og byggeboom i hovedstaden. Boomen var finansiert av billig kreditt fra mange nyopprettede lokale banker, i kjølvannet av store gullfunn i Sør-Afrika som presset de globale rentene nedover i datidens gullstandardbaserte finanssystem. Litt av en «butterfly effect».

Kristianiakrakket er også årsaken til at enkelte gater i Oslo fortsatt kan «mangle» en bygård i rekken, eller har fått et moderne og nyere bygg – ofte omtalt som «infill» – mellom to bygårder fra 1890-tallet. I motsatt ende finner man også, særlig i Gamlebyen, enkeltstående bygårder eller korte rekker av bygårder som tilsynelatende står alene i gatebildet.

Selv om man fortsatt kan se restene av noen av konsekvensene av Kristianiakrakket i Oslo mer enn hundre år senere, var de langsiktige konsekvensene for byen relativt begrensede, og den påfølgende økonomiske krisen forble lokal.

På kort sikt bidro krakket riktignok til økende nød, fattigdom og utvandring fra byen, særlig til Amerika. Mange bygårdeiere fikk ikke tilbake verdiene sine før det var gått hundre år. For dem som tror at norske boligpriser bare går én vei – oppover – kan det være verdt å ta en titt på denne grafen fra Norges Banks nettsider.

Det mer ukjente norske krakket på 1800-tallet 

Kristianiakrakket er det mest kjente og studerte lokale økonomiske krakket i Norge. I julen leste jeg imidlertid en roman basert på et annet økonomisk krakk i samme århundre: bankkrakket i Arendal i 1886.

Romanen Krakk, skrevet av Guri Idsø Viken, handler om faktiske historiske personer som levde og virket i Arendal på slutten av 1800-tallet. Av naturlige årsaker benytter forfatteren seg av fri gjendiktning av hendelser, dialoger og karakterenes indre monologer.

Bokens mest sentrale karakter er skipsreder og banksjef i Arendal Privatbank, Axel Herlofsen – Arendals rikeste og mektigste mann – som gjennomførte det som må være en av de største økonomiske svindlene i norsk historie.

Men la oss først ta utgangspunktet.

Norge har en lang skipsfartshistorie som strekker seg tilbake til vikingtiden og middelalderen. Det var imidlertid først på 1800-tallet at Norge ble en stormakt på havet, blant annet som følge av at Storbritannia opphevet den proteksjonistiske navigasjonsakten i 1848. Dette åpnet britiske havner for utenlandseide skip, blant annet norske.

Det var særlig kystbyene på Sørlandet som dominerte i denne gullalderen. I 1875 var rundt en tredjedel av den norske handelsflåten hjemmehørende i Agder. Femti år senere var andelen sunket til under fem prosent. Hva i all verden skjedde?

Nordens Venezia

Årsaken til Sørlandets nedgang handlet om den teknologiske overgangen fra seilskuter til dampskip. Lengst bak i køen blant kystbyene som ikke evnet å gjennomføre denne overgangen, stod Arendal.

Sørlandsbyen forbindes i dag – særlig blant mange i Oslo-boblen – først og fremst med Arendalsuka. Men dersom man beveget seg langs Pollen og Tyholmen i Arendal på slutten av 1800-tallet, ville man spasert rundt i en av Norges rikeste byer og en av landets viktigste havner.

Arendal ble også kalt Nordens Venezia, på grunn av de mange kanalene som gikk gjennom byen, men som senere ble fylt igjen. Her kunne man kjøpe eksotiske varer som ikke fantes andre steder i Norge og observere en borgerskapskultur inspirert av de nyeste trendene fra kontinentet, Storbritannia og USA. Ifølge Guri Idsø Viken hadde Arendals borgere en formue per innbygger som var tre ganger høyere enn i andre norske byer på begynnelsen av 1880-tallet.

En viktig årsak til rikdommen var risikospredning gjennom eierskap. I motsetning til andre skipsfartsbyer, som Bergen, var partseierskap av skip mer utbredt på Sørlandet, med ofte mange titalls eiere per fartøy. Dette bidro til å spre økonomisk risiko ved skipsforlis, arrestasjoner osv. Hovedårsaken lå likevel i oppbyggingen av et helt seilskuteøkosystem.

Allerede på 1700-tallet begynte miljøer i daværende Nedenes amt (Øst-Agder) omfattende skipsbygging basert på lokalt tømmer. Romanens hovedperson, Axel Herlofsen, er et godt eksempel på dette økosystemet. Han eide sagbrukene, skipsverftene, det lokale bryggeriet – hvis varer ble eksportert på egne skip – samt forretningslokalene som solgte importvarer fraktet med de samme skipene. Til slutt ble hele økosystemet finansiert av hans egen bank, Arendal Privatbank.

Gitt at romanens beskrivelser er riktige (obs: mulig spoiler herfra), var ikke problemet at Herlofsen og andre ikke forstod at seilskipene risikerte å bli utkonkurrert av dampskipene. Problemet var snarere at dersom banken begynte å finansiere kjøp av dampskip, ville store deler av de øvrige virksomhetene knyttet til seilskutene – som skipsverft, sagbruk og skogvirke – som Herlofsen også eide, og som banken hadde finansiert, blitt dratt med i det økonomiske dragsuget.

Herlofsens strategi var å lukke øynene så lenge som mulig, finansiere løpende tap med lån, kreditt, forfalskninger og svindel, og samtidig fremstå som om alt var i skjønneste orden utad. Dette ble han en mester i – helt til han ble avslørt av en sine nærmeste.

Fra romanen Krakk, side 396–397:

«Den 3. oktober 1886 vart Axel Herlofsen arrestert på bryggja i Kristiansand etter å ha forsøkt å rømme landet saman med kona Hanna, dottera Ragna og ei kiste med gullpengar. Banken hadde vore konkurs i fleire år, men Herlofsen hadde klart å halda drifta gåande gjennom omfattande forfalskingar, bedrageri og underslag av til saman 12,5 millionar kroner. I notidsverdi blir det rundt 1,16 milliardar kroner om ein brukar Norges Banks priskalkulator. Det blir eit langt høgare beløp om ein tek omsyn til fleire faktorar, som lønnsutviklinga for fagarbeidarar.»

I en artikkel av historiker Johs. G. Torstveit – som vi skal komme tilbake til senere – fremkommer det at Herlofsen-familiens gjeld på 12,5 millioner kroner var høyere enn den samlede formuen i hele Kristiansand by.

Et krakk kan påvirke generasjoner

Børskrakket i 1929 endret verdenshistorien. Konsekvensene av Kristianiakrakket var derimot begrensede og kortvarige. Byen kom seg på beina igjen etter noen få år. I dag er Oslo politisk, økonomisk og kulturelt dominerende i Norge, mens byggeboomen i forkant av krakket blir hyllet av Arkitekturopprøret.

Bankkrakket i Arendal skulle derimot få langt større lokale – og også nasjonale – konsekvenser.

I romanen møter vi flere karakterer som er basert på historiske personer og faktiske hendelser. En av dem er sagbruksarbeideren Anders Andersen, som arbeidet ved et sagbruk eid av Herlofsen. Mindre enn ett år etter Arendalskrakket, den 21. august 1887, var Andersen sentral i stiftelsen av Det Forenende norske Arbeiderpartiet i et lite hus ved Ormetjern utenfor Arendal. Andersen ble partiets første formann.

Massearbeidsledigheten i Arendalsområdet i etterkant av krakket fikk altså en direkte politisk konsekvens gjennom etableringen av det som skulle bli Norges viktigste politiske parti i det 20.århundret. Konfliktene i det norske samfunnet var trolig allerede så til stede at et arbeiderparti ville oppstått uansett, men det er liten tvil om at følgene av bankkrakket i Arendal akselererte prosessen.

Likevel er det først og fremst de langsiktige lokale konsekvensene av dette krakket som jeg finner mest interessante.

I romanen viser Guri Idsø Viken til den allerede nevnte historikeren, Johs. Torstveits bok Storsvindel, bankkrakk og et nytt politisk parti, hvor han blant annet hevder at krakket i Arendal hadde direkte økonomiske følger for Øst-Agder som var synlige helt frem til 1980-tallet.

Torstveit mener videre at krakket er den største økonomiske katastrofen som har rammet Norge noensinne, og sammenligner skadevirkningene i regionen med nedbrenningen av Finnmark under andre verdenskrig. En annen historiker, Jon P. Knudsen, hevder at krakket er den største regionaløkonomiske krisen Norge har opplevd siden svartedauden.

Dersom dette stemmer, er det snakk om helt vanvittige samfunnskonsekvenser av det Wikipedia omtaler som en Ponzi-svindel. Kan dette være riktig? Mye tyder på at konsekvensene av krakket fremdeles er gjeldende.

En landsdel som mistet sin økonomiske, kulturelle og politiske makt

Utvandringen til Amerika var enorm fra Agder-fylkene, særlig etter krakket i Arendal. I en kronikk i Fedrelandsvennen i 2022 skriver historiker Jon P. Knudsen at det i 1930 ble beregnet at den oversjøiske utvandrerbefolkningen med opphav i Agder utgjorde mer enn halvparten av befolkningen som fortsatt bodde i landsdelen.

Situasjonen var særlig dramatisk i byene i Øst-Agder og Lister-regionen. Ifølge Knudsen er det kun utvandringen fra deler av Irland som kan sammenlignes med den utvandringen disse delene av Agder opplevde på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Blant annet stoppet folkeveksten helt opp i Øst-Agder, og fylkets andel av landets befolkning falt fra 4,2 prosent i 1875 til 2,1 prosent i 1960.

Dersom Agder relativt sett hadde unngått denne ekstraordinære utvandringen og beholdt regionens befolkningsandel på 8,4 prosent, ville landsdelen i dag hatt rundt 150 000 flere innbyggere og vært på størrelse med Rogaland og Trøndelag. Ifølge Knudsen ville dette også gitt Agder fire til fem flere stortingsrepresentanter enn i dag.

I stedet har Agder relativt sett sakket akterut sammenlignet med andre regioner i Norge. Fra å være en av landets mest velstående og suksessfulle landsdeler på 1800-tallet, er Agder i dag ofte å finne på toppen av statistikker med negative fortegn.

Agder er blant fylkene med høyest andel uføre i Norge, og tidligere Øst-Agder fylke hadde høyest uføreandel av alle fylker i 2019, mens sysselsettingsandelen til Agder fylke og Arendal kommune ligger betydelig lavere enn landsgjennomsnittet i dag.

Nylig forsøkte NRK å finne ut om Norge hadde et «rustbelte». De så på nabolag med dårligst levekår basert på inntekt, utdanning, barnefattigdom, skolefrafall, sosialhjelp og unge uføre. På NRKs kart fremstår Arendal og andre deler av Agder som en tydelig del av Norges «rustbelte».

Agder var en av de sentrale landsdelene i den viktige hundreårsperioden etter at Norge fikk sin grunnlov i 1814, hvor skipsfarten – både økonomisk og politisk – var avgjørende for at Norge kunne bli selvstendig i 1905. Litt over hundre år senere er Agder mest kjent for Dyreparken, Kaptein Sabeltann og smeigedager i skjærgården.

At et økonomisk bankkrakk forårsaket av svindel begått av noen få enkeltpersoner på 1800-tallet, som Idsø Viken så imponerende gjendikter, fortsatt kan ha konsekvenser for en hel landsdel mer enn hundre år senere, sier først og fremst mye om tilfeldighetene i historien. Men også om betydningen enkeltpersoner kan ha for historiens gang.

Det er verdt å tenke på ved inngangen til et nytt år – som igjen ser ut til å bli et år hvor mange tiår kan skje på en uke.