For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
KULTUR
Michel Houellebecq er ute med ny roman, Anéantir, som i disse dager foreligger på norsk med tittelen Tilintetgjøre – til strålende anmeldelser. Jeg har benyttet anledning til et gjensyn med forrige bok fra franskmannen som mer enn de fleste forfattere er med å forme debatten om menneskets tilstand i vår samtid.
Og mange av de samtalene handler om mannen, som politisk og sosialt subjekt. La oss se på rammene for Houellebecqs roman Serotonin: En mann av fransk herkomst med opphold i samme land begynner i en alder av knappe 50 år å ta beroligende midler. Han har ingen barn og ser ingen framtid. Han har to store kjærligheter bak seg og begge har han forspilt.
Så nedslående er åpningen på Serotonin. Sier dette noe om menn i dag? Houellebecqs avslutning er overraskende. Det er her denne forfatter vil gi et «svar» til romanforfatteren. Houellebecq viser til Golgata, korset og menneskenes harde hjerter. Men hans henvisning til den kristne lære om offer og tilgivelse vil jeg si er heller vag. Det har alltid vært den fare ved tanken om tilgivelse at folk begynner å ta tilgivelsen som en selvfølge, endog på forskudd. I mitt svar skal jeg foreslå et offer som tør være absolutt sikkert mot denne typen misbruk.
En gang var det vanlig at folk stilte spørsmålet om en mann var blitt til mann. Det kaltes også «å bli voksen». Så sent som på 90-tallet stiller Roy Jacobsen spørsmålet i sin roman Seierherrene. Enkelte av hans mannlige romanfigurer ville bli mann ved å gå på seminar. Det holder ikke, sier Jacobsen, voksen blir man i kampens hete – ikke ved å gå på seminar.
Skal man – som mann! – ha utbytte av Houellebecqs roman, mener jeg at man må anlegge dette perspektivet. (For i spørsmål som berører kjønn antar jeg det er legitimt å forholde seg differensiert til mannlige og kvinnelige lesere: For lenge har vi snakket om «kvinnelitteratur», uten å se at i litteraturen finnes også «mannslitteratur».)
Å bli mann handler i dette perspektivet om å kjempe seg til en plass i samfunnet som man kan være bekjent av. Og nettopp dette synes viktig for Houellebecqs menn, men kanskje mer som «skjebne» enn som et bevisst forehavende.
Vi lever i en tid hvor det finnes en «mainstream» og noe utenfor. Dette kan vi trolig lett bli enige om, men enigheten opphører ofte allerede ved neste spørsmål: Hva kjennetegner mainstream og hva er å finne utenfor? Dreier det seg om politiske eller kulturelle forskjeller? Er de fleste i dag «smilende sosialdemokrater» mens alt annet er litt farlig?
Temaet for denne artikkelen er kjønn. Når en begrenser seg til dette, synes det mer overkommelig å definere mainstream. Jeg vil foreslå følgende:
Selv om du aksepterer alle tre punkter, vil du kanskje gi din tilslutning med et visst forbehold etter hvert som du går nedover lista. Men hvis vi sier at definisjonen gjelder den offentlige sfære, inklusive arbeidslivet, faller det kanskje lettere? Vi kan kanskje si at det er med kjønn som med religion: Privat kan enhver gjøre som han/hun vil.
Men betyr det i så fall at temaet er ute av det offentlige liv? Nei, for kjønn blir diskutert livlig i det offentlige rom! Slik er det faktisk med religion også. Men når det gjelder religion, er det ikke først og fremst «religiøse spørsmål» som diskuteres. Er det da religionens stilling i samfunnet som diskuteres? Er det hvilken stilling kjønn skal ha, som diskusjonen om kjønn dreier seg om? Det er ikke lett å gi svar på disse spørsmålene. Jeg mener vanskene antyder en mangelfull forståelse, der det antas at vi er enige om det vesentlige samtidig som spørsmålene diskuteres intenst.
Som et syn på kjønn utenfor mainstream vil jeg foreslå dette:
Kjønn finnes og er viktig.
Kvinner og menn er forskjellige.
At kvinner og menn finnes, er konstituerende for menneskene – ikke bare berikende.
Men er det ikke mulig å gi sin tilslutning til alle seks punktene? Muligens kunne man gjøre presiseringer som får alle seks til å gå opp med logisk konsistens. Men i debatten og i hverdagen som kvinne eller mann mener jeg dette stiller seg annerledes. I hverdagen synes de to settene med forestillinger å stå mot hverandre.
Jeg mener det er to ting som er viktige for en mann: jobb og kvinner. Rekkefølgen er ikke tilfeldig. En mann trenger en bra jobb for å få en kvinne han kan elske. I Serotonin finnes en mannlig protagonist ved navn Florent-Claude, og vi blir også kjent med hans venn fra studietiden, Aymeric. De to mennene studerte i sin tid landbruksfag. Vår protagonist jobber for det offentlige. Vennen Aymeric avtjente praksistiden i et internasjonalt næringsmiddelfirma, men etter endt studium blir han melkebonde og holder kuer på nedarvet jord.
På et tidspunkt hører vi om tankbiler med melk fra Brasil. Alle som har sett et par fjernsynsprogrammer om moderne matproduksjon, vet at ikke bare yoghurten og osten lages på fabrikk i dag. Også det første leddet i den lange kjeden er i dag en fabrikk, bare med den forskjell at dyr og planter der nede ved begynnelsen ennå er levende.
Vår venn Aymeric holder imidlertid kuer på en relativt anstendig måte. Hans kone forsøker å bidra til driften, men det er vanskelig for familien å få endene til å møtes. Kona lider.
Mens Aymeric har forsøkt å leve et stabilt og enkelt liv, har Florent-Claude skiftet jobb et par ganger og har vært sammen med flere kvinner. Den første kvinnen vi hører om er Kate. Kate er dansk, lege av utdanning og hyperintelligent. Antakelig er det sistnevnte et problem.
Hennes kjærlighet synes riktignok i dette tilfellet ikke å begrenses av den intellektuelle overlegenheten. Kate gråter stille, men heftig, når hun på et tidspunkt aner at hun kommer til å miste mannen. Hun gråter kanskje også fordi hun vet at hennes styrke er hennes problem. Protagonisten dømmer i ettertid seg selv knallhardt for tapet av Kate. Men det skjer så sent i livet at det kanskje ikke har hatt betydning for hans store kjærlighet nummer to.
Forholdet starter perfekt. De to skjønner straks at de skal leve sammen, og de tar seg god tid til denne ordløse, felles forståelsen før de hilser på hverandre.
Camille er praktikant i landbruksfag. Hun flytter snart inn i Florent-Claudes idylliske hus i den lille byen som omgir deres felles arbeidssted. Nå står den tanke å lese i boka at Camille kanskje kunne bli Florent-Claudes hjemmeværende kone. Tanken dukker opp mens protagonisten forteller om forholdet i ettertid. Hvis han hadde spurt, ville hun kanskje valgt å være hjemmeværende. Dette uttrykkes i rene ord og lyser et øyeblikk opp som en mulighet over boksidene. Houellebecq har tidligere spurt oss om en mann kan elske en hyperintelligent kvinne. Nå spør han altså om en kvinne kan bli lykkelig som hjemmeværende. Også lykkelig ville hun i så fall gjort sin mann, må vi anta – det er i hvert fall Houellebecqs implikasjon.
Camille reiser imidlertid tilbake til Paris for å fortsette sine studier. Florent-Claude flytter etter for å kunne leve sammen med henne, men han tier om grunnen. Han sier i stedet at han flytter på grunn av jobb. At kjærligheten for Florent-Claude står for svakt som beveggrunn til å angis, selv overfor den elskede selv, vil jeg si er påfallende.
Hvorfor denne tilbakeholdenheten? Lav selvfølelse? Jeg vil foreslå et begrep «menns kollektive selvfølelse» for å forklare hvorfor Florent-Claude ikke trår til overfor Camille med en ærlig og redelig kjærlighetserklæring. Etter min oppfatning befinner menns kollektive selvfølelse seg i dag på et historisk lavmål. Den enkelte manns selvfølelse vil være en slags «sum» av det han individuelt føler seg som, og hva som kollektivt gjelder for hans kjønn.
Paret forblir uansett lykkelig inntil protagonisten begår en dumhet. Kort fortalt lar protagonisten seg friste av en spretten rumpe, som en viss mørkhudet dame kan oppvise. Det blir ikke et engangstilfelle og en dag treffer protagonisten Camille på gaten mens han går hånd i hånd med damen. Som Kate gråter Camille heftig. Hun pakker sine ting og blir borte for godt.
Før vi sier mer om kjærligheten, la oss se nærmere på de to mennenes arbeidsliv. Protagonisten spesialiserer seg etter hvert på å utrede (negative) konsekvenser av økt internasjonal handel for Frankrikes bønder. For dette får Florent-Claude godt betalt, men arbeidet får etter alt å dømme ikke konsekvenser for politikken.
Dette er imidlertid ikke det verste. Det verste møter vi elegant innflettet i Camille og Florent-Claudes første, romantiske dager. Den unge praktikanten blir sendt ut for å se på en kyllingfabrikk, må vi kalle det. Camille blir så sjokkert ved det hun ser, at hun må flykte fra synet. Arketypene jomfru i nød og ridder kommer i spill. Camille ringer Florent-Claude, som straks bringer henne «i sikkerhet». Sjokkert synes også Houellebecq. Dyrene fatter ikke, skriver Houellebecq, de fatter ikke det livet de har. Dyrene stresser rundt, til det ytterste «forstyrret» av det eneste de vet om. De er på hvileløs leting etter et liv og en verden som de bare dypt instinktivt kan ane må finnes.
Jeg aner for min del en forbindelse her mellom kyllingenes liv og menneskenes. Ignorerer du det du ser i fjernsynsprogrammene om moderne dyrehold, må du regne med å miste noe av følsomheten for hva som skjer i eget liv også.
Menneskene i Serotonin lider – de fatter ikke at livet er som det er. For Aymeric og hans kolleger bøndene ender det – også ufattelig – med skyting og ti døde. Bøndene er desperate, og har til slutt sperret motorveien til Paris med sine traktorer. Det er ikke første gangen de sperrer en vei, men for antatt første gang har de tatt med sine jaktgeværer! Fremst på barrikaden finner vi Aymeric, som i mellomtiden er blitt forlatt av kone og barn. Aymeric er den som skyter først – seg selv! Skuddet utløser videre skyting og ni bønder og én politimann dør.
Det er en ikke ukjent forestilling at dødbringende jakt og annen hard kontroll over naturen er mannlig. Det er heller ingen ukjent forestilling at dette kan overdrives og perverteres. For eksempel har den amerikanske bestselgeren John Williams skrevet tre romaner som alle forteller om menn som på ulike vis steller i stand ulykke fordi de ikke balanserer sin trang til kontroll med noe annet og mer humant (eller feminint). I en av de tre romanene, en historie om bøffeljakt i det 19. århundre, utsletter protagonisten alene en kjempeflokk (attpåtil forgjeves med tanke på å bli rik, viser det seg). Et hjemlig eksempel kan være Arthur Johansens skuespill om utbyggingen av Rjukanfossen fra 2005 (Riksteateret) hvor forfatteren lar entreprenøren Sam Eyde – også en mann – stå og pumpe opp sitt ego foran fossen før han legger den i rør.
Men hvor står kvinnene? Mitt umiddelbare svar er at kvinnene gjennom historien mer enn gjerne har båret kåper av bøffelskinn og annen dyrehud, enten dette har vært frembragt brutalt eller på mer human måte. Jeg minner om at de to forfatterne nevnt ovenfor er menn, og det er jo Houellebecq også. Om det er menn som står under denne spesielle mistanken (og andre mistanker), er det menn som reiser mistanken også.
Men kvinner reagerer kanskje likevel – bare på en annen måte? Om det er herr Michel Houellebecq som skriver om reaksjonen, er det kanskje ikke tilfeldig at han lar fru Camille være den som reagerer. Her er vi kanskje ved et avgjørende spørsmål i forholdet mellom de to kjønn. Er det slik at menn perverterer mens kvinner reagerer? I det minste synes det å være slik i Houellebecqs litterære univers.
Men vet kvinnene i så fall hvorfor de reagerer? Hvis kvinner reagerer, og reaksjonen retter seg mot menn, og hvis de ikke har peiling på hvorfor de reagerer, vil deres reaksjon ramme menn uten noen som helst fornuftig differensiering. De menn som er på rett spor, kan faktisk bli de første som rammes, slik som Aymeric, mens den mann som tjener seg rik på for eksempel kyllingproduksjon, får kvinners kjærlighet.
Når kvinner reagerer, er de kanskje nede i sine mest primitive instinkter. Dette kan i første omgang unnskylde manglende differensiering. Men hvis problemet er at vi mishandler naturen, må problemet løses. Hvis det også er noe i den gamle forestillingen om at kvinner står nærmere naturen – eller er mer empatiske, vil de reagere raskere enn menn på mishandling av naturen, det vil si mishandling av liv. Men så må «noen» ta dette videre – og kvinner synes ikke å gjøre det mer enn menn.
Houllebeque gir oss en overraskelse når siste side kommer. Vår protagonist sier på side 308 at han nå skjønner hovedpersonen i det dramaet som i sin tid kulminerte på Golgata. Det hevdes at problemet i dag er det samme som den gangen: menneskenes harde hjerter.
Jeg vil for min del foreslå at det ikke er hjertene det er noe feil med – problemet finnes heller i hodet. Vi mangler i dag begreper (språk) til å forstå vår egen tid. Og vi mangler mot – mot sitter vel i brystet – til å tenke de tanker som faktisk vil være dekkende. Altså: I stedet for harde hjerter vil jeg foreslå bløte hoder og hule bryst som diagnose.
Leser man litt klassisk litteratur om det mannlige, dukker mot ofte opp som «eksempel». Mot er etter min mening mannlig. Uten at empati skal oppfattes som motsetning til mot, vil jeg foreslå dette som et eksempel på en god egenskap hos kvinner.
At empati er en god egenskap, synes for øvrig hevet over tvil. Når det gjelder mot, gjelder ikke det motsatte, men det er kanskje spørsmål om personlig mot anses som nødvendig i vår tid. Man kan for eksempel mene at våre systemer er blitt så gode at de automatisk sikrer den rettferd som før ble sikret gjennom individers mot. Før fantes det ikke «varslere», og slett ikke spesiell beskyttelse for slike, bare individer som tok til motmæle.
Aller siste setning i Serotonin er et hjertesukk: et offer synes ikke til å komme utenom. Hovedpersonen fra Golgata er kjent for både empati og mot. Han lot det raseri gå ut over seg selv, som andre var årsak til og ansvarlige for, og han tilgav dem. Han åpnet med dette en vei til tilgivelse for alle.
Men hvilket offer er det behov for i dag? Nytt siden Golgata er at vi har demokrati og dessuten likestilling. Maktforholdene har endret seg. Har bevisstheten om ansvar endret seg tilsvarende? Så vidt jeg kan se, blir «folk flest» aldri holdt ansvarlige for noe som helst på samfunnsplan. At det er og bør være slik, er i alle fall venstresidens syn, og jeg kan ikke se at høyresiden gir uttrykk for noe annet.
Jeg vil foreslå å dele korset i to: det kvinnelige og det mannlige. I Serotonin ser vi i det minste én kvinne (Camilla) som bærer det kvinnelige kors – hun lider empatisk med i det hun ser – og hun reagerer. Vi ser imidlertid ingen mann som er i stand til å gjøre noe med det. Det nærmeste vi kommer er Aymeric, som neppe kan tjene som forbilde.
Må menn ta seg sammen? Etter min mening ja, men menn vil aldri kunne gjøre det riktige uten kvinners kjærlighet. Demokrati i kombinasjon med likestilling gjør det nødvendig å holde kvinner ansvarlige, også for deres kjærlighet. Med det mener jeg at vi må kunne snakke om hva ved menn kvinner typisk går etter – og nettopp det er et underliggende tema i Serotonin. Vi er vant til å kunne snakke om at menn må gjøre noe med sitt kvinnesyn – som påvirker hva de ser etter i kvinner. Men vi har i mindre grad en samtale om kvinner mannssyn. Og knapt noen kvinne holdes ansvarlig for et dårlig mannssyn.
For å kunne holde kvinner ansvarlige må imidlertid menn finne seg selv: De må rekonstituere seg selv som ett av to kjønn i en likestilt verden.