Gunstig intelligens

Akkurat når kunstig intelligens eksploderer i oppmerksomhet, kommer selve boken som setter deg i stand til å gjøre egne, nøkterne vurderinger av fenomenet. Min konklusjon er denne: Det er ikke konkurranse med skaperverket vi skal hige etter. Målet må være «gunstig intelligens» – til menneskets og samfunnets nytte.

Den selvlærende språkmodellen Chat GPT har gått som en bølge over kloden. Mulighetene – og utfordringene – med den nye teknologien kan anes av alle. Samtidig som grensen for det mulige ikke kan defineres eksakt av noen.

Bok

Maskiner som tenker

Inga Strümke

Kagge forlag, 2023

Det er her Inga Strümkes bok Maskiner som tenker er på sitt aller beste. Vitenskapsteorien bak maskinell læring gjennomgås mesterlig og lekent. Selv uten naturfaglige og matematiske forhåndskunnskaper er den kronologiske reisen gjennom vitenskapen bak både spennende og mulig å henge med på. Hun kommer flere ganger tilbake til von Neumanns tese: «Hvis du forteller meg nøyaktig hva du mener en maskin ikke kan gjøre, kan jeg alltid lage en maskin som gjør akkurat det.»

For her ligger essensen. Hva er grensene for maskinlæring? Kan maskiner bli bevisste? Og kan bevissthet kodes binært som 0 og 1 i en lang kombinasjon? Eller må vi over i kvantefysikken for å utforske grensene ved vår tilværelse?

For det er ingen tvil om at maskiner lett kan slå oss i enkelte aktiviteter; som sjakk, språk, lagret kunnskap og beregninger. Men når det nå legges så enormt med investeringer i feltet, er spørsmålet om alt dette kan gli sammen om noen tiår til et Gud-lignende vesen, som vi kanskje ikke har kontroll på. Tanken er skremmende og understreker at valgene vi tar i dag har stor betydning for den videre utviklingen.

Strümke er samtidig uvanlig nøktern til eget fagfelt. Hun viser til at maskinlæring gjennom historien har blitt både overvurdert og undervurdert til tider. Det er kanskje på tide med en edruelig vurdering.

Når det gjelder skadepotensialet fra kunstig intelligens, vil NRAs slagord ha en viss relevans. «Guns don't kill people, people do». Det er utviklingen og bruken av kunstig intelligens fra oss mennesker som avgjør. Og ikke minst intensjonen til menneskene som kontrollerer KI. Igjen er Strümkes analyser av de etiske dilemmaene i selve utformingen av algoritmer, systemer og parametere for veiledet læring, noe som beskrives svært godt. Det er dessverre urealistisk at enhver programmerer eller tech-selskap skal ha den samme modne vurderingen som Strümke utviser.

Da er vi raskt inne i politikkens domene. EUs AI Act er den første omfattende lovgivingen av sitt slag i verden. Den setter også en viktig standard for hva vi ønsker med KI: Mest mulig utvikling for å øke produktiviteten, samtidig som det skjer innenfor forsvarlige rammer.

Det er dette som er noe av utgangspunktet også når Høyre nå nedsetter et ekspertutvalg for KI, hvor vi ser teknologi, næring og forskning, samfunn og politikkutvikling i sammenheng. De nasjonale svarene på utviklingen er dessverre fraværende fra dagens regjering. Det er heller ikke ett svar vi søker, men en dynamisk politikkutvikling som er påkrevet, og det krever at man setter seg grundig inn i tematikken.

En av våre største utfordringer i moderne samfunn som det norske er å få tak i flere folk med rett kompetanse til arbeidslivet. Nettopp dette kan KI hjelpe oss med, særlig når relevant arbeidskompetanse er mangelvare i store deler av EØS-området. Det vil gi et mer effektivt samfunns- og næringsliv dersom en rekke arbeidsoppgaver kan avlastes og assisteres av tenkende maskiner, og dermed gi et bedre grunnlag for å sikre velferden og konkurranseutsatte jobber. Det er bare ett av eksemplene på at KI henger sammen med aktuelle og store samfunnsutfordringer.

Det jeg savner med Strümkes bok er likevel en mer overordnet filosofisk tanke omkring utviklingen av KI. Mens nå bransje etter bransje, fra utdanning, helse, industri, forsvar m.m. kaster seg over anvendelsesområdene av KI, bør vi spørre oss om hva som er endemålet.

I Salmenes bok om Guds skapelse av mennesket beskrives menneskesønnen som litt lavere enn Gud og englene, men at alt på jorden er lagt for menneskenes føtter. Hva er det vi forsøker å skape nå? Et menneske? Eller noe litt høyere, på høyde med Gud?

Når man leser om maskinlæring er det nettopp mønstrene av elektroniske signaler mellom noder i den menneskelige hjernen som simuleres i en programvare. Vi lar det spille ut fritt med noe veiledning. Samtidig finnes det ikke grenser for hvor mange noder, beregningskraft og minne som kan knyttes til dette.

Mulighetene er nærmest uendelige bare med teknologien som allerede er tilgjengelig. På den andre siden blir man slått av hvor finstemt og ekstremt avansert vår egen organisme er, med kun mat, drikke og søvn som næring. «Parametrene» i vår hjerne er langt mer omfattende enn maskiners, og i tillegg stadig i endring, noe maskinparametere ikke er. Hjernen er totalt overlegen noe program. Bare tenk på alt vi kan gjøre med å sette sanser, kropp, kunnskap, erfaring og følelser sammen gjennom et liv.

I Hamlet tas vi litt mer ned på jorden om hva mennesket er for skapning, trolig med referanse til skapelsesberetningen:

What a piece of work is a man! how noble in reason!how infinite in faculty! in form and moving howexpress and admirable! in action how like an angel!in apprehension how like a god! the beauty of theworld! the paragon of animals! And yet, to me,what is this quintessence of dust? man delights notme: no, nor woman neither, though by your smilingyou seem to say so.

Mennesket vil alltid være litt lavere enn det vi forestiller oss som Gud. Hensikten med den nye teknologien bør ikke være å utvikle noe Gud-lignende vesen uten grundig gjennomtenkt mål, mening eller regulering. Samtidig må vi vinne racet i Norge og Europa om å utvikle det vi kan kalle «gunstig intelligens» – til mennesker og samfunnets nytte.