KULTUR
Foto: Baard Henriksen
Offerets sang skrevet av overgriperen
Oktober forlag har pushet virkelighetslitteratur som ingen andre. Men når overgrepsofferet viste seg å være en overgriper, ble virkeligheten for tøff.
I Per Marius Weidner-Olsens roman Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen forteller en navnløs hovedperson om en sår oppvekst. Fem år gammel venter han og den to år eldre storebroren på ambulansen. De står øverst i Kirkeveien i Bærum, ved Haslum gård som er i familiens eie. Om ambulansen kommer eller ei, spiller egentlig ingen rolle. Faren er allerede død. I ettertid blir hovedpersonen fortalt at han sørget voldsomt over faren, selv husker han lite av det hele.
To overgrep utgjør de sentrale hendelsene i boken. Første gang er han tolv år og blir plukket opp av «mannen i den grønne bilen», sammen med kameratene runker de ham etter tur. Andre gang er han fjorten og blir runket av en voksen nabodame. Den sistnevnte hendelsen vil han gjerne oppleve igjen, fordi han liker jenter.
Mens språket i en tradisjonell roman søker etter presisjon og realisme, er språket i denne romanen undergravende, i typisk postmoderne stil. Alt betviles. Minner skifter. Opplevelser forandrer fortegn.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-
Bestill her
