«Frelse til Forløseren!»

En kunstners siste arbeider påkaller gjerne særlig interesse. Kanskje finnes det dypere budskap i verket, som en slags oppsummering av et kunstnerisk virke. Det være seg Mozarts (ufullendte) Requiem, Caspar David Friedrichs Landskap med grav, kiste og ugle, Stanley Kubricks Eyes Wide Shut, eller Edgar Allan Poes «Annabel Lee». Felles for de nevnte her er at de selv – mer eller mindre tilsiktet – bidrar til en oppsummering av kunstnerens karriere ved livets slutt.

Enda et slikt verk er Wagners Parsifal. Dette monumentale musikkdramaet har alltid hatt en særegen plass i mesterens kanon. Musikalsk er den krevende, mer statisk, symfonisk og kontemplativ enn andre av hans verk. Selv ønsket Wagner at den kun skulle fremføres som et årlig ritual i hans spesialbygde festspillhus i Bayreuth, hvilket det også ble inntil en rettsavgjørelse i 1903 erklærte at familien Wagner ikke kunne forhindre amerikanske operahus å sette opp verket. Siden da har den begeistret wagnerianere overalt.

Bortsett fra Ring-syklusen er Wagners musikalske dramaer frittstående verk. Like fullt mener enkelte å finne en slags gjennomgående rød tråd – eller et ledemotiv, om man vil – i kunsten hans. Fra og med Den flyvende Hollender tjener kjærlighetens forløsende kraft som tema, enten den ender med undergang (som i Tristan), eller indirekte bidrar til å gjenopprette kosmisk balanse (i Götterdämmerung). I Wagners siste verk, er kjærligheten oppofrende, men også mer i tråd med etablert kristen teologi, ispedd østlige, buddhistiske innslag.