Slik historien kunne ha vært

Superpopulære Bridgerton er tilbake med ny sesong på Netflix mens seertallene stiger. Atter er vi tilbake i Londons sosietetskretser tidlig på 1800-tallet. Unge arvinger skal giftes bort og årets unge kvinner vises frem for dronningen i strålende gevanter. Historisk autentisk? Nei.

Serieskaper Chris Van Dusen har omtalt Brigerton som et møte mellom historie og fantasy, blant annet i sin tilnærming til rase. Skulle serien vært historisk presis, kunne ingen av hovedrollene fra øvre sosietetsklasser vært annet enn blendahvite. Men Bridgerton er ikke historisk korrekt. Rase er ikke noe som kommenteres. Det snakkes ikke om kolonivelde, ikke om slaver, selv om England på denne tiden var koloniherrer i India og slaveriet ennå ikke er forbudt i britiske kolonier. I ennå femti år skal slaver slite på plantasjene i USA, men i Bridgerton spankulerer svarte medlemmer av Londons øvre sosietet gjennom selskapslivet uten at det kommenteres. Første sesongs store sexsymbol, hertugen av Hastings, ble spilt av Rege-Jean Page og i andre sesong spiller Simone Ashley en av hovedrollene. I begge sesongene er Englands dronning en farget kvinne. Ingen av delene hadde vært mulig dersom historisk presisjon var målet, men det er det ikke. Målet er feelgood-underholdning. Bridgerton er slik det kunne ha vært den gang for over to hundre år siden, dersom historien om raser var en annen. Og kanskje er det nettopp derfor serien funker. Det er ikke nok en serie om overklassens England. Disse finnes det nok av. Dette er noe eget.

Bridgerton er ellers veldig engelsk. Jane Austens preg er lett å finne. Ikke bare ble Stolthet og fordom utgitt samme år som første sesong av Bridgerton utspiller seg, i 1813. Den utkårede er også preget av vanskelige opplevelser i barn- eller ungdom. Egenverdien er ikke helt på plass. Dramatiske dødsfall har forekommet. Barn preges sterkt, ofte skadelig, av sine foreldre. En dras mellom plikter og følelser, mellom stolthet og fordommer.