Christopher Fougner «Chris» Prebensen (1937-2026)

Det var med stor sorg vi mottok budskapet om at Chris Prebensen gikk bort 11. mars, med sin kjære familie rundt seg. Med Chris’ bortgang har vi mistet en høyt respektert mann og en utrettelig formidler av kunnskap. 

Jeg er en av mange som ble tatt imot med åpne armer da jeg begynte i Den norske Atlanterhavskomité som ung og lovende i 2001. Chris var den beste sjefen jeg har hatt noensinne. Han møtte alle med nysgjerrighet og interesse, og det er flere med meg som har opplevd at Chris løftet dem frem tidlig i sine karrierer. 

Chris vokste opp som diplomatbarn, blant annet i London der hans far tjenestegjorde som Norges ambassadør til Storbritannia fra 1946 til 1958. Han fortalte ofte om hvordan han som ung gutt lyttet til de voksnes samtaler fra trappen i residensen, og hvordan personer som Ernest Bevin, Anthony Eden og sir Winston Churchill passerte gjennom familiens hjem i møter og på selskap. Det var utrolig spennende å høre historiene hans fra denne tiden. For eksempel fortalte han humoristisk om at Churchill gav hans mor litt vel mye oppmerksomhet – noe den unge Chris ikke likte. Det var tydelig at oppveksten hans vekket en brennende interesse for verden og la grunnlaget for hans engasjement for internasjonale spørsmål.

Chris utdannet seg som historiker og hadde deretter en imponerende karriere, blant annet i Utenriksdepartementet, i Forsvarsdepartementet, og ikke minst i NATO, der han blant annet var direktør for alliansens informasjons- og pressekontor. Denne karrieren ville vært nok for de fleste. Tiden i NATO spenner dessuten et avgjørende viktig tidsrom i norsk sikkerhetspolitikk: avslutningen av den kalde krigen, og begynnelsen på det som skulle følge.

Likevel kan det hende det han skulle gjøre etterpå, vil bli stående som enda viktigere. Chris avsluttet nemlig arbeidslivet som generalsekretær i Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) fra 1997 til 2010. Jeg jobbet der i samme periode, i syv gode år under Chris sin ledelse. I denne rollen formet han en hel generasjon unge som kom inn i sikkerhets- og forsvarspolitikken. De bekler i dag alle slags roller relatert til utenriks- og sikkerhetspolitikk – og fikk med seg en forståelse av kjernen i det vestlige sikkerhetsfellesskapet, og dertil viktige kontakter hos mange allierte. I en tid der dette fellesskapet utfordres, står verdien av det han skapte her, enda tydeligere frem.

For Chris var en ekte transatlantiker, og brant for sikkerhets- og forsvarspolitikk. Han arbeidet særlig med presse, informasjon og det vi i dag ville kalt strategisk kommunikasjon. Formidling og deling av innsikt stod i sentrum av alt han foretok seg, og han brukte sine diplomatiske evner og nettverk med omhu for å bygge broer, legge til rette for samarbeid og øke kunnskap.

Chris var varm og inkluderende, faglig sterk med godt humør og glimt i øyet. Han hadde et enormt nettverk og viste oss gleden og nytten av å kjenne både folk og organisasjoner innen sikkerhets- og forsvarspolitikken. Det fantes ikke hierarki og han lærte oss å ikke være redd for autoriteter. Chris var aldri opptatt av å fremheve seg selv. Tvert imot ble alle unge lovende skjøvet foran i møte med ambassadører, ekspedisjonssjefer, statsråder, generalsekretærer og andre høytstående personligheter. Vi ble tatt med på møter og reiser. Vi fikk stort ansvar og stor tillit. 

Med sitt behagelige vesen la han til rette for diskusjon og debatt mellom folk han mente burde snakke sammen. Vi skulle «informere informantene» og sørge for å sette viktige temaer på agendaen. Han brant for dialog og kommunikasjon, og kunne bli oppgitt over miljøer som ikke snakket sammen eller delte innsikt – men som etter hans syn åpenbart burde samarbeide. Chris var også utålmodig og ville alltid videre til neste prosjekt, neste seminar, neste publikasjon, neste reise – neste mulighet. Han hadde en enorm kapasitet og hans engasjement var grenseløst. 

DNAK er en del av det internasjonale nettverket av atlanterhavskomiteer. Atlantic Treaty Association (ATA) er paraplyorganisasjon for de nasjonale foreningene som ble dannet for å ivareta alliansens verdier etter etablering av NATO i 1949. Chris var en aktiv bidragsyter i ATA, og jobbet særlig med NATOs utvidelser østover. Chris samarbeidet blant annet tett med de baltiske land med blant annet oppbyggingen av deres egne komitéer. Også på Balkan satte han spor: DNAK ble viktig for prosjektet «Balkan Mosaic», med støtte til NGOer, unge forskere og unge politikere der. Det sivile informasjonsarbeidet var en viktig støtte når disse landene skulle bygge opp egne forsvar. Chris var også sentral da Youth Atlantic Treaty Association (YATA), ungdomsgrenen til ATA ble etablert og norske YATA ble opprettet. 

Chris engasjerte seg i arbeidet for atomsikkerhet på og ved Kola-halvøya. Han var opptatt av forberedelser og øvelser for krisehåndtering og samfunnssikkerhet. Chris satte det som nå heter «det utvidede sikkerhetsbegrep» tidlig på agendaen.

Men fremfor alt, kanskje, fremmet Chris oss som jobbet i DNAK inn det profesjonelle arbeidslivet, og han fulgte opp hver og en av oss i mange år senere. Når ting dukket opp i livet til noen han anså som «hans», bidro han der han kunne. Han ringte og fulgte oss opp når vi beveget oss videre i arbeidslivet. Telefonene kom med jevne mellomrom, alltid med ekte interesse for hvordan livet og karrieren utviklet seg. For mange av oss ble Chris en del av vår utvidede familie – og vi av hans. Nettverket gjennom Atlanterhavskomiteen er i dag betydelig, og i sentrum av det var Chris.

For meg var han en eksepsjonell sjef, en varm og snill mann med masse humor. Han var lun og omtenksom – og en virkelig brilliant, formidabel mann og medmenneske. Chris holdt seg aktiv og deltok på møter og seminarer, til tross for at synet hans ble svakere med alderen. Han reiste alene til sentrum med gul vest og etter hvert hvit stokk, helt uredd i møte med trafikk og andre hindringer. Vi fortsatte og drikke kaffe sammen (ofte på Halvorsens konditori) diskutere verden og livet. 

Chris sluttet aldri å formane om nytten av et godt kart. Han simpelthen elsket kart. Han var med på å utvikle et helt sett av spesialkart som tydeliggjorde situasjonen i nord og i farvannene rundt Norge. Kart var i hans øyne den beste måten å forklare Norges strategiske posisjon i nord på. Han var en av de første til å snu Norgeskartet «opp-ned» med polområdene inkludert. Han var veldig fornøyd da vi la inn mange illustrasjoner og kart i Forsvarskommisjonens rapport (i 2023) – helt i hans ånd.

I dagens forverrede sikkerhetspolitiske situasjon, hvor både NATO-alliansen, de transatlantiske båndene og det vestlige sikkerhetssamarbeidet er satt under sterkt press, står arbeidet Chris viet sitt liv til, enda tydeligere frem som viktig og riktig. Gjennom et felles sikkerhetssamarbeid står vi alle sterkere, men det må jobbes for kontinuerlig. Chris styrket båndene mellom sektorer og aktører i Norge, mellom allierte og venner i Europa og Nord-Amerika. Han viste oss hver dag hva dialog, samarbeid og gode nettverk kan få til. Det er vemodig at Chris er borte, men vi har alle et ansvar for å føre videre hans viktige arbeid.

Jeg kommer til å savne Chris, og er takknemlig for alt han har betydd for meg og for så mange andre i hans jobbfamilie og nettverk. Kondolerer til hans fine familie – hans gjeng som betød alt for ham. Jeg minnes Chris i kjærlighet – som sjef, mentor og venn.