Nigel Farages klovneshow i Clacton

Tirsdag denne uken holdt Nigel Farage en seksten minutter lang livesendt tale om «sin politiske fremtid» fra Reform UKs hovedkvarter i London. Den ellers ofte joviale og lattermilde Farage var rasende, og han var først og fremst rasende på mediene og på det politiske etablissementet. «Det virker for meg», sa han, «som om etablissementet nå har bestemt seg for at de ikke kan slå oss på ærlig vis, så de har valgt å bruke ufine metoder». Og: «La meg være helt tydelig på at jeg ikke har gjort noe galt. Jeg har ikke brutt loven på noen som helst måte.»

Han avsluttet talen med å kunngjøre at han ville trekke seg som parlamentsmedlem for Clacton-on-Sea og dermed tvinge frem et suppleringsvalg i valgkretsen. Med Farages egne ord var dette nødvendig fordi:

«Jeg har bestemt at innbyggerne i Clacton skal få dømme mine handlinger. Dette blir et suppleringsvalg der folket står mot etablissementet. Det er en sjanse til å vise fingeren til hele etablissementet, til å fortelle dem, helt ærlig, hvor de kan dra. […]
Jeg vil kjempe for å vinne. Jeg vil kjempe for å fortsette den politiske revolusjonen Reform har startet. Og jeg vil si dette til dere, velgerne i Clacton: Hvis jeg vinner, vinner dere. For hvis jeg taper, vinner de.»

Ubehagelige spørsmål

Bakteppet for Farages dramatiske tale tirsdag er en serie avsløringer i britisk presse de siste to månedene. Sakene har reist ubehagelige spørsmål om Reform-lederens private økonomi og om hans innerste krets av rådgivere, venner og velgjørere. Til sammen tegner sakene et bilde av en politiker som beveger seg i en økonomisk gråsone, der private penger, personlige forbindelser og politisk innflytelse er vanskelig å skille fra hverandre.

The Guardian var først ute i slutten av april. Avisen avslørte at Farage hadde mottatt en personlig gave på fem millioner pund, om lag 70 millioner norske kroner, fra den Thailand-baserte kryptomilliardæren Christopher Harborne, kort tid før han bestemte seg for å stille til parlamentsvalget i 2024.

Deretter fulgte to saker tett etter hverandre i The Times. Den første, publisert 1. juli, avslørte at Farage og partneren Laure Ferrari sitter på et gjeldfritt eiendomsimperium verdt over fire millioner pund. Sammen eier paret minst fem boliger i Surrey, Essex og Kent. Alle, med ett unntak, er kjøpt kontant etter 2020. I 2017 hadde Farage offentlig erklært seg «blakk» i kjølvannet av Brexit-seieren.

Juvelen i porteføljen er en luksuriøs skogseiendom i Surrey, kjøpt kontant for 1,42 millioner pund i mai 2024. Farage har selv sagt at pengene kom fra honoraret på 1,5 millioner pund han fikk for å delta i realityprogrammet I’m a Celebrity… Get Me Out of Here!. Ifølge The Times stemmer ikke dette. Avisen dokumenterer også en rekke andre transaksjoner og uklarheter knyttet til Farages eiendommer og økonomi.

«Posh George»

Den andre saken, publisert i The Times 4. juli, er den mest belastende og omtalte, og handler om Farages økonomiske bånd til George Swinfen Cottrell, også kjent som «Posh George»: en ung styrtrik britisk aristokrat, kryptogambler og dømt kriminell. Kjernen i avsløringen er at Cottrell skal ha finansiert store deler av støtteapparatet rundt Farage i perioden før han ble valgt inn i Underhuset for Reform UK i 2024. Støtten skal ha omfattet privat sikkerhet, transport, overnattinger, og medarbeidere til å produsere innhold til sosiale medier. Selv registrerte Farage bare ett bidrag fra Cottrell: 9253,60 pund til reise, sikkerhet og overnatting i forbindelse med en konferanse i Belgia.

Etter valget i 2024 hadde Farage fire uker på seg til å registrere gaver, tjenester og annen økonomisk støtte han hadde mottatt det foregående året. Dette inngår i de økonomiske opplysningene han som MP er pålagt å levere til parlamentet. 

Ifølge The Sunday Times mottok Farage langt mer omfattende hjelp fra Cottrell enn det som er offisielt oppgitt. Hvis støtten i realiteten finansierte Farages politiske virksomhet i året før han ble valgt inn, kan han ha brutt reglene for parlamentsmedlemmer. 

Farages forsvar er at støtten kom i en periode da han ikke satt i parlamentet, men opptrådte som mediepersonlighet og kommentator. Gavene var derfor, hevder han, ikke knyttet til parlamentarisk virksomhet. The Sunday Times peker i motsatt retning: Medieaktiviteten, satsingen i sosiale medier og promoteringen av Reform UK var ikke en pause fra politikken, men del av Farages comebackstrategi.

Parlamentets etikk-kommissær, Daniel Greenberg, har åpnet en formell granskning av Farage og de gavene og tjenestene han skal ha mottatt. Det er denne granskningen Farage nå forsøker å sette på pause, og som han håper et nytt mandat kan gi ham politisk beskyttelse mot.

Rådgiver, reisefølge og lojal støttespiller

Forholdet mellom Nigel Farage og George Cottrell, som i mer enn ti år har beveget seg i Farages innerste krets, har vært så tett at det nesten har hatt en familiær karakter. Privat skal Cottrell ha kalt Farage «Daddy», mens Farage har omtalt ham som «som en sønn». Men hvem er han egentlig? 

Cottrell ble født inn i den britiske overklassen. Moren, Fiona Cottrell, tilhørte aristokratiet. På 1970-tallet hadde hun et kort forhold til prins Charles, før kongehuset satte foten ned etter at det ble kjent at hun hadde posert naken for Penthouse.

Faren, Mark Cottrell, var utdannet ved Gordonstoun, en av Storbritannias mest kjente kostskoler, der han gikk i klasse med prins Andrew. Sønnen George fulgte samme vei inn i det britiske privatskolesystemet. Det gikk ikke så bra. Han ble utvist fra Malvern College, en tradisjonsrik kostskole i Worcestershire, etter problemer med spillavhengighet, og forlot skolen uten avsluttende eksamener.

Etter Malvern fant Cottrell veien inn i Mayfairs finansmiljøer. Han interesserte seg for kryptovaluta og for tjenester som kunne brukes til å flytte penger uten å bli oppdaget. I 2016 ble han arrestert i USA for å forsøke å selge hvitvasking av penger  på det mørke nettet. Kontaktene han trodde var narkotikasmuglere, viste seg å være undercover-agenter fra FBI. Han erkjente seg skyldig i elektronisk svindel og i bytte mot informasjon endte han med å sone bare åtte måneder i et føderalt fengsel i Arizona.

Da Cottrell ble arrestert på O’Hare-flyplassen i Chicago i 2016, var han sammen med Farage på vei hjem fra et Trump-arrangement i Cleveland. Farage kan derfor i dag ikke hevde at han var uvitende om Cottrells problemer med loven. Likevel gjorde Farage ingen forsøk på å distansere seg fra ham. Tvert imot fortsatte forbindelsen som før etter fengselsoppholdet i Arizona. 

Profesjonelt, mobiltilpasset og viralt

Cottrell flyttet kort tid etter hjemkomsten fra Arizona til Montenegro, der han knyttet seg til en kryptobasert spillplattform kalt Tether.bet. Ifølge The Sunday Times skal plattformen være organisert gjennom et komplekst nettverk av offshore-enheter, med uklart eierskap og virksomhet spredt over flere jurisdiksjoner. Tether.bet tilbyr veddemål med høye innsatser på sport og politikk, blant annet i kryptovalutaen Tether. Christopher Harborne, kryptomilliardæren som ga Farage fem millioner pund i gave, skal ha en stor eierandel i nettopp denne valutaen. 

Cottrells økonomiske støtte til Farage ser ut til å ha blitt særlig viktig fra høsten 2023. Farage ønsket, ifølge kilder The Times har snakket med, å profesjonalisere og styrke sin egen politiske merkevare. Cottrell rekrutterte Jack Anderton, en ung høyreorientert aktivist med bred digital erfaring, til å utvikle Farages tilstedeværelse på TikTok og andre sosiale medier. Satsingen ga umiddelbar effekt. 

Farages digitale uttrykk ble over natten mer profesjonelt, mobiltilpasset og viralt. Produksjonen av videoer om innvandring, kriminalitet, klima, Black Lives Matter og transrettigheter skjøt i været. Samtidig brukte Farage de ulike plattformene til å promotere Reform UK. Cottrell skal også ha finansiert sjåfører og sikkerhetspersonell, i hovedsak rekruttert fra tidligere elitesoldater.

Økonomiske interesser i kryptovaluta

Samtidig skal Cottrell ha dekket flere andre utgifter for Farage. Blant annet skal Farage ha hatt tilgang til et femetasjes georgiansk byhus nær Buckingham Palace, et steinkast fra Reform UKs hovedkvarter. Huset var leid av Cottrell og ble brukt av Farage som privat tilfluktssted i London. Heller ikke disse godene ble offisielt oppgitt av Farage. 

The Times reiser spørsmålet om hva forbindelsen til Farage kan være verdt for Cottrell og Harborne. Begge har store økonomiske interesser i kryptovaluta, og Cottrell er i tillegg involvert i kryptogambling. Farage har blant annet møtt sentralbanksjefen i Bank of England for å argumentere mot statlig inngripen i kryptomarkedet, og Reform UK har lagt frem et kryptovennlig lovforslag som skal gjøre Storbritannia til et globalt sentrum for digital valuta. Hvis Farage en dag blir britisk statsminister, kan tilgangen til ham bli verdifull for personer som Cottrell og Harborne. 

Tidligere i år utga Cottrell boken How to Launder Money: A Guide for Law Enforcement, Prosecutors and Policymakers, skrevet sammen med Lawrence Burke Files, som omtaler seg selv som etterforsker av økonomisk kriminalitet. I et kapittel kalt «The Art of the Bribe» forklarer Cottrell og Files hvordan politikere kan kjøpes. De skriver at bestikkelser, hvis de gis som små gaver fremfor kontanter, lettere kan bortforklares som «et utslag av litt for stor entusiasme i et vennskap».

Så legger de til: «Langsiktige relasjoner gjør det mulig å holde den du har kjøpt, i sjakk, mens både du og folkene rundt deg tjener penger […] Korrupsjonspenger er litt som finansielt heroin: Ett skudd, og du vet at du trenger mer.» 

Et mandat for korrupsjon

I britisk presse er Farages dramatiske tale og avgang fra parlamentet denne uken blitt tolket nesten unisont som et forsøk på å flytte oppmerksomheten vekk fra granskningen av privatøkonomien og over på en arena der han føler seg mer hjemme: valgkamp. «Det Farage egentlig ønsker», skriver den britiske journalisten Helen Lewis i The Atlantic, «er et mandat for korrupsjon – eller i det minste et fritak fra gransking av sine egne økonomiske forhold». 

I tjue år har Farage solgt seg inn til britiske velgere som mannen utenfor systemet: den ubestikkelige outsideren som skal rydde opp i et korrupt Westminster. Det er hans sterkeste kort. Derfor gjør denne skandalen ham så sårbar. Gigantiske, uregistrerte gaver fra en kryptomilliardær og en bedrageridømt, aristokratisk bestevenn er ødeleggende for det omdømmet Farage har bygget sin politiske karriere på. 

De siste ukene har et annet bilde av Farage kommet til syne: en politiker som har bygget sin karriere på å angripe eliten, men som selv er vevd inn i et nettverk av rike velgjørere, kryptopenger og private økonomiske interesser som ikke tåler dagslys. 

Mange kommentatorer har merket seg at Farage ikke har virket som seg selv de siste ukene. Han har vært gretten, mistet temperamentet i møte med journalister og ikke vist den retoriske treffsikkerheten britene er blitt vant til. I det nylig avholdte suppleringsvalget i Makerfield var han nesten helt fraværende, til tross for at dette var en valgkrets i Nord-England der Reform UK burde hatt gode muligheter til å utfordre Labour. Partiet førte en halvhjertet valgkamp, og setet ble enkelt vunnet av Labours tunge profil, Manchester-ordfører Andy Burnham. 

Seieren gjorde det mulig for Burnham å utfordre posisjonen til den historisk upopulære Keir Starmer. Dagen etter valget kunngjorde Starmer sin avgang, og Burnham er ventet å overta som Labour-leder og statsminister senere denne måneden. Det betyr at hans første uker som landets leder kan bli fullstendig dominert av Sirkus Farage i Clacton – noe som paradoksalt nok kan være til Burnhams fordel, fordi det gir den nye statsministeren arbeidsro til å organisere sin nye regjering i bakgrunnen. 

Møt «Count Binface»

Den siste, mest absurde vendingen i denne historien kommer til slutt. Farages plan var å skape et mediesirkus der han kunne rase mot politikerne i unipartiet og medieeliten resten av sommeren, og slik avlede oppmerksomheten fra granskningen av privatøkonomien hans. Men for å lykkes med å iscenesette den episke kampen mellom elite og folk som han lovet i tirsdagens tale, var Farage avhengig av at de andre møtte opp for å slåss. Det har de ingen planer om. Ingen av de andre partiene vil stille kandidater i det kommende suppleringsvalget i Clacton. De nekter ganske enkelt å leke Farages lek. 

Og fordi de etablerte partiene holder seg hjemme, står Farage foreløpig igjen med én politisk motstander: Count Binface, en «intergalaktisk romkriger» i pseudo-Star Wars-drakt, sølvkappe og en søppelbøtte på hodet.

Count Binface står i en lang britisk tradisjon av valgklovner, protestkandidater og politiske narrer – figurer som dukker opp når politikken er på sitt mest høytidelige, for å punktere alvoret og minne makten om hvor latterlig den også kan se ut. Gjennom årene har Count Binface stilt til valg mot blant andre Boris Johnson, Rishi Sunak og sist mot Andy Burnham i Makerfield, på et politisk program som blant annet inneholder store planer om å gjøre seg selv til Storbritannias deltaker i neste Eurovision, bygge minst ett rimelig hus og nasjonalisere Adele.

Kolossal strategisk tabbe

Dan Hodges i den Reform-positive avisen Daily Mail gir stemme til en utbredt oppfatning i britiske medier akkurat nå: «Farage har begått en kolossal strategisk tabbe», skriver han. 

Planen var å skape et mediesirkus der Farage kunne rase mot det politiske etablissementet, avlede oppmerksomheten fra granskningen av privatøkonomien hans og gjøre suppleringsvalget i Clacton til en kamp mellom folket og makten. 

Men Farages plan var avhengig av at motstanderne spilte rollene han hadde tildelt dem. Han trengte at Labour, de konservative, Liberal Democrats og Restore stilte med egne kandidater, slik at han kunne beseire dem i et samlet oppgjør og sikre plassen sin i Underhuset med et fornyet mandat. I stedet har de valgt å bli hjemme. I stedet har de valgt å bli hjemme. Kemi Badenoch, lederen for det konservative partiet, sa at hennes parti ikke ville gå i den fellen:

«Vi danser ikke etter Farages pipe. Hvis dette er folket mot etablissementet, tror jeg Nigel Farage fort kan ende opp som etablissementet, mens Count Binface blir folket. Da er hele greia en farse.» 

Ifølge Hodges i The Daily Mail ble beslutningen om å utløse det kommende suppleringsvalget tatt av en lukket krets rundt Farage, helt uten å konsultere Reforms egne parlamentsmedlemmer. Det har skapt internt raseri og forsterket inntrykket av et parti som styres amatørmessig – «som om han sitter på puben med et par kompiser».

Samtidig gir Farage motstanderne sine akkurat det de trenger: arbeidsro. Statsminister Andy Burnham og opposisjonsleder Kemi Badenoch får en gyllen mulighet til å fremstå som de voksne i rommet, mens Farage klovner rundt i Clacton med Count Binface. Da Count Binface ble intervjuet på BBC Radio 4 Today for to dager siden, fikk han spørsmålet om hva som var hans appell til velgerne i Clacton. Svaret var kort: «Well, I’m not Nigel Farage.»

Parlamentets granskning av Farage forsvinner heller ikke med dette valget; den settes bare på pause. Når Farage eventuelt vender tilbake til Underhuset, gjenopptar parlamentets etikkombud arbeidet. Hvis ombudet konkluderer med regelbrudd, og Farage straffes med mer enn ti dagers suspensjon, utløses en formell tilbakekallingsprosess. Hvis ti prosent av velgerne i Clacton støtter kravet om å fjerne ham, mister Farage mandatet.

Det betyr at både han og velgerne i Clacton kan bli tvunget ut i et nytt suppleringsvalg bare måneder etter dette. Men hvis Farage først blir felt i parlamentets egen prosess, er situasjonen en helt annen. Da vil ikke de andre partiene holde seg hjemme. 

Som Hodges skriver: «Hver eneste stemme på Count Binface vil være enda en ydmykelse for Farage. Det bekrefter en gyllen politisk regel: Når velgerne er sint på deg, er det ille. Når de ler av deg, er det over.»