Støre er den fomlete helten i Solstads mest forhatte og svakeste tekst

Dag Solstad var Den Største Romanforfatteren i Norge. Jonas Gahr Støre er en politiker som faktisk er i stand til å lese og sette pris på skjønnlitteratur. Dette er bare å slå fast selvfølgeligheter. Men det finnes dessuten mer direkte linjer mellom de to, som møtte hverandre flere ganger. 

I 2006 anmeldte den ferske utenriksminister Støre Solstad-romanen Armand V. i Morgenbladet. 

«Det kunne vært meg», skriver Støre om tittelpersonen, en diplomat som er lojal mot UD i sitt virke, men skeptisk til norsk Nato-politikk privat.

«Jeg har lest anmeldelsen på nytt, og tenker at det er modig av en ny norsk utenriksminister å anmelde Dag Solstad», sier statsminister Støre til Morgenbladet 19 år senere.

I forbindelse med dødsfallet sier han til NTB at Norge har mistet en av våre mest betydningsfulle forfattere gjennom tidene. 

– Og jeg har spurt meg selv: Solstad ville kanskje ha verdsatt, men også undret seg over, at Norges statsminister taler i hans bisettelse. Og det er en varm ironi i dette, sa Støre under Solstads bisettelse i Oslo domkirke tirsdag.

– Solstads skrivende hånd strakte seg langt ut over skillelinjer og berørte hele denne nasjonen, som han på sin helt særegen måte satte sine spor på.

Han definerer Solstad-øyeblikk som øyeblikk der noe blir forbløffende klart, med tydelige konturer, og er hylende morsomt. 

Den underholdende Dag Solstad

Disse forfatterne omgikkes Solstad selv i ånden, skrev forfatteren selv i essayet «Svanesang»: Kafka, Proust, Mann, Céline, Pessoa, Borges, Marquez, Broch, Vesaas, Cortazar, Dostojevskij, Bruno Schulz, Sandemose, Faulkner, Bulgakov, Tom Kristensen, Malraux, Kundera, Houellebecq, Mykle, Väinö Linna, Musil, Thomas Bernhard, Grass, Cormac McCarthy, Stendahl, Gombrowicz, «for bare å nevne noen få».

Dag Solstad ville ha betakket seg for å bli knyttet til det han kalte Dickens-Jo Nesbø-linjen i litteraturen, men underholdende var han. Det er et faktum. 

Hovedpersonen Fjord i Roman 1987 har tatt sin embetseksamen i filologi med bravur, og den opprømte hustruen lurer på hva han skal begynne å jobbe med. Kanskje som vit.ass. på universitetet, eller med noe i et forlag? Kanskje i NRK, eller i et departement? «Eller skulle jeg begynne i Dagbladet?».

Fjord hadde imidlertid andre planer. Han hadde allerede søkt en jobb, og fått den under forutsetning om bestått eksamen.

«– Hva slags jobb? – Jeg har søkt jobb som lektor, sa jeg, og så sendte jeg fra meg mitt trumfkort: – Og den har jeg fått, gjentok jeg, og leilighet er også ordnet, tre værelser, sentralt plassert i Askim, for, sa jeg, muntert, jobben er ved Askim Gymnas.

I det samme jeg uttalte ordet Askim blei mitt ekteskap oppløst, akkurat slik jeg hadde forutsett. Jeg hadde visst det hele tida.»

Dag Solstad var morsom. Han var underholdende – men la selv mer vekt på å skrive om det nødvendige, og på betydningen av Litteraturen.

Da Solstad forsvarte Støre

Han fikk som regel svært gode anmeldelser. En tekst han likevel ble kritisert hardt for var «Om ytringsfriheten» (2008), utgitt et par år etter karikaturstriden (se for eksempel Ingunn Økland i Aftenposten her, Magne Lindholm her og Anine Kierulf og Helge Rønning i Nytt norsk tidsskrift her). 

Det interessante nå i 2025 er Jonas Gahr Støres rolle i teksten.

I dette essayet skriver Solstad at han frykter «konsekvensene av å dyrke ytringsfriheten som en hellig idé, som står over alle ideer, konsekvenser som allerede nå har vist sin ødeleggende kraft». Ytringsfriheten er et gode, men ikke et umistelig gode, mente Solstad.

Så da NRK-programmet Standpunkt (en forløper for Debatten) en vinterkveld i 2006 skulle diskutere at Magazinet hadde trykket Jyllandspostens Muhammed-karikaturer, trodde Solstad at nå skulle sannelig redaktøren svare for seg «for det som enhver uhildet iakttager hadde sett på som en usedvanlig pløsete kristen pøbelstrek».

Men det var ikke Vebjørn Selbekk som måtte stå skolerett i programmet, som kan ses i sin helhet her.

«TV-forestillingens ånd krevde noe annet. Det ble faktisk Norges utenriksminister som måtte svare for seg! Fordi han hadde sviktet ytringsfriheten», skriver en rystet Solstad.

Han mente Støre snakket godt for seg, men at han ble litt tafatt etter å ha karakterisert redaktøren av det kristelige magasinets handlemåte som en dumhet, og begynte å fomle med bagateller.

Fomlingen røpet for Solstad «at utenriksministeren inderlig skulle ha ønsket at han hadde sluppet å befinne seg i den situasjonen han nå befant seg i, og det på grunn av den idioten fra det kristelige drittbladet. Og det hjalp nok ikke stort at jeg satt foran TV-apparatet og heiet på utenriksministeren, og mente at han hadde gjort det eneste riktige i en, for Norge, beklagelig sak».

Det var ideen om den ubegrensede ytringsfriheten som hadde satt Norge i denne pinlige situasjonen, mente Solstad.

Støre «måtte balansere. Han kunne ikke si rett ut til den kristelige noksagten at han hadde skadet Norges sak, og at hvis det ble noen skade på noen av våre ambassader burde du egenhendig bli dømt til å betale for ødeleggelsene.»

Det er ingenting i teksten som tyder på at Solstad kjente til omstendighetene rundt Magazinets trykking av Muhammed-karikaturene, eller til hvordan selve oppslaget så ut. Det hadde han lenge til felles med Støre.

Et nyhetsoppslag over to sider i ukeavisen hadde overskriften «Tegningene som ryster Danmark», og handlet om trykkingen og debatten i Danmark. I en liten undersak ble Selbekk intervjuet om at ytringsfriheten er truet. I en faksimile over fire spalter ble oppslaget i Magazinet med de 12 karikaturene – hvorav noen rammet Jyllandsposten mer enn Muhammed – gjengitt.

Det var, som Frank Rossavik kaller det i boken Best å holde kjeft?, en kampanje mot Magazinet fra det offisielle Norge med utenriksminister Støre i spissen.

«Fra første stund ble det underslått at den kristne avisen ikke var alene om publiseringen. NRK, TV 2, Aftenpostens aftennummer, Bergens Tidende, Dagbladet og Stavanger Aftenblad hadde vist en eller flere av tegningene», påpeker Rossavik. 

Det tok ikke UDs instruks til utenriksstasjonene hensyn til: Det skulle kommuniseres at det kun var en liten, kristen, «ikke toneangivende» avis som hadde gjengitt karikaturene i Norge – og det slapp UD unna med, også fordi de andre norske mediene ikke var så opptatt av å rette militante islamisters oppmerksomhet mot seg selv.

Se – bøkene som har overlevd, finnes!

I de mer prinsipielle delene av ytringsfrihetsessayet skriver Solstad at av flertallet av de kanskje over tusen bøkene i hans private bibliotek som står som en påle i menneskehetens bevissthet har de færreste vært beskyttet av trykkefrihet. 

«De fleste er skrevet i samfunn hvor det har hersket sensur, til dels hård sensur, med alvorlige konsekvenser for den forfatter som har forbrutt seg mot sensuren. Men likevel finnes de i mitt bibliotek i året 2008», skriver Solstad, som dessverre ikke stanser her, med denne korrekte, men langt fra selvfølgelige, observasjonen.

«Hvorfor greide man ikke å tilintetgjøre disse farlige og skadelige verkene? Det vet jeg ikke, men man har sikkert forsøkt, og det er et faktum at det ikke har lyktes. (...) Og seieren har vært total. Det har ikke lyktes makthaverne å destruere et eneste betydelig verk», skriver Solstad.

En opplagt innvending er at vi kjenner til verk som har overlevd nettopp fordi de har overlevd. Den avfeier Solstad med at vi må ha hørt noe om verk som har gått tapt. Og han kjenner ikke til noen myter og vandrehistorier som peker mot viktige verk som er blitt destruert.

Solstad konkluderer med at bøkene overlever uansett, sensur eller ikke sensur.

Den litt mindre opplagte innvendingen om at sensur og mangel på ytringsfrihet har en nedkjølingseffekt og hindrer at verk blir laget, er Solstad ikke inne på i det hele tatt. Men bøker som aldri er blitt uttenkt, er det ikke så mange vandrehistorier om.

 Overlever forfatterne,  spurte Selbekk i en debatt med Solstad, men fikk ikke svar.

Mange av Solstads egne bøker vil overleve lenge. Det har ikke Solstads og Støres tenkning under karikaturstriden gjort.