De onde gamle dager

Barndommens historie er et mareritt vi akkurat har begynt å våkne fra.

Publisert

Det siste året har jeg foretatt et dypdykk i barneoppdragelsens historie. Det har resultert i den rykende ferske boken De onde gamle dager. Utgangspunktet er at det alltid har undret meg hvor mye synet på mennesket har forandret seg bare i min levetid. Da jeg begynte på barneskolen i 1970, måtte vi neie for overlæreren. Barn var annenrangs, og det var fedre som skulle ha de beste kjøttbitene. Likevel mener mange at alt var bedre i de rosenrøde gamle dager. Da barna klatret i trærne, baste i snøen, og fikk servert boller og kakao av hjemmeværende mødre. Da det ikke var biler i gatene, og det var trygge bestemorfang til alle. Folk hadde god tid. Huff, ikke som i dag, nå som alle fikler med smarttelefoner og ingen ...

Stopp en hal!

Det der har jeg aldri trodd på. Men at det sto SÅ ille til før, må jeg ærlig innrømme at jeg ikke visste. En av de første bøkene jeg leste om emnet, skrevet av historikeren Lloyd de Mause i 1974, oppsummerer temaet slik: «Barndommens historie er et mareritt vi først nylig har begynt å våkne opp fra. Jo lenger tilbake i historien vi går, desto lavere nivå er det på omsorgen for barnet, og desto mer sannsynlig er det at barnet ville bli drept, forlatt, slått, plaget og misbrukt seksuelt.»

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt årsabonnement til kr 999,-

Bestill her

Digitalt månedsabonnement til kr 119,-

Bestill her

Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-

Bestill her

Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS