ESSAY

Landet som glemte sin energihistorie

Vindkraften har fått dramatiske følger for kraftpriser, lokaldemokratiet og norsk natur. 

Smøla vindpark
Publisert

Dette er et essay. Meningene som fremkommer, er skribentens.

Vindkraften presset fram byggingen av de store eksportkablene til høyprismarkedene i Europa. Den tette tilknytningen til EUs indre energimarked der konkurransen er avlyst og byråkrati og regelstyring har overtatt, har ødelagt den nordiske markedsmodellen. Det har fått dramatiske følger for kraftpriser, lokaldemokratiet og norsk natur. I dette essayet ser vi nærmere på bakgrunnen for vindkraftsatsingen og følgene den fikk.

Vannkraftlandet

Norges geografi med høye fjell og høytliggende vannmagasiner sammen med jevn nedbør året rundt og store isbreer som smelter om sommeren, skapte forutsetningen for storskala utnyttelse av vannets kraft til industri- og samfunnsutvikling. 

Vannmagasinene er gigantiske batterier med lagret energi, og Norge besitter om lag halvparten av den samlede lagringskapasiteten for magasinert vann i Europa. Det sier litt om hvilken ressurs det norske fellesskapet eier.

Forutseende politikere sørget for at vannfallene og kraftproduksjonen – som var truet av spekulanter – forble en nasjonal ressurs gjennom de mye omtalte konsesjonslovene (panikklovene) som ble vedtatt tidlig i forrige århundre.

Den norske staten engasjerte seg tidlig i vannkraftutbygging og industrireising, og det var det «hvite kullet» som brakte Norge inn i moderniteten og skapte vårt industrieventyr.

Vendepunktet

I nyttårstalen i 2001 satte daværende statsminister Jens Stoltenberg et historisk punktum for utbygging av stor vannkraft i Norge med uttalelsen om at «tiden for nye store kraftutbygginger er forbi».

Utsagnet kom etter at de omstridte planene for utbyggingene i Bjøllåga, Beiarn og Melfjord i Saltfjellet i Nordland hadde møtt så stor motstand i Stortinget, at regjeringen vedtok å skrinlegge planene.

En hel epoke på over hundre år med vannkraftutbygginger var dermed over. Det åpnet umiddelbart for en ny politisk debatt om Norges energiframtid. 

Vannkraften glemt – vindkraft politisk prioritert

I debatten videre ble utviklingen av vannkraften glemt.
Vannkraftsystemet i Norge begynte allerede å eldes. Mange av de store utbyggingene nærmet seg 60 år, og det var behov for fornyelse og oppgraderinger i hundremilliardklassen på grunn av etterslep i vedlikeholdet. Forskningsmiljøet ved NTNU pekte på at det eksisterende vannkraftsystemet hadde et stort potensial for økt produksjon gjennom oppgraderinger og utvidelser, kanskje så mye som 20-30 TWh eller 20 prosent økning i kraftmengden. 

Av fornybare energikilder har vannkraften lengst levetid, minst arealbruk og minst miljøavtrykk i løpet av levetiden. Den er regulerbar, kan lagres og kan dempe flommer. Den er norskeid gjennom eierskapet i stat og kommuner. 

Vindkraften er verken pålitelig eller regulerbar. I Norge er den ikke anvendelig uten støtte fra stabil vannkraft. Den legger beslag på mange ganger større areal per produsert enhet energi enn magasinert vannkraft. Den er utviklet for et slettelandskap og ikke egnet for et fjelland som Norge der transportveiene for å frakte opp det tunge utstyret fører til voldsomme inngrep i urørt natur.

Og hvorfor fikk politikerne rundt tusenårsskiftet slik bråhast, all den tid Norge hadde et betydelig kraftoverskudd? Markedsløsningen var særdeles vellykket. Kraftsystemet var klimanøytralt og velregulert med stabilt lave og til dels synkende priser. Markedet etterspurte ikke ny kraft.

Forsyningen var sikret gjennom at vi var medlem i et godt integrert nordisk kraftmarked som ga oss trygghet i tilfelle vi skulle oppleve sviktende nedbør eller tørrår. Svensk kjernekraft utgjorde en driftssikker buffer. Med den kunne vi jevne ut døgnvariasjonen i forbruket ved at vi sparte på magasinert vann om natten og solgte kraften om dagen. 

Miljøbevegelsen som pådriver  

Etter oljekrisen og de store kraftutbyggingskonfliktene på 1970-tallet med blant annet aksjonene mot utbyggingen av Mardøla, Aurlandsvassdraget og Alta lette naturvernere etter fornybare alternativer. Som svar løftet de fram vind og sol som et skånsomt alternativ i tråd med hva søsterorganisasjonene i Europa mente. 

Miljøbevegelsen i Europa begynte å fremme vindkraft som et miljø- og klimavennlig alternativ på 1970- og 1980-tallet. Primært var det et svar på oljekrisen i 1973 og den voksende motstanden mot kjernekraft, men etter hvert også mot klimautslippene fra kull- og gasskraftverk.

De fikk god drahjelp da FN – på konferansen om nye fornybare energikilder i Nairobi i 1981 – satte vindkraft på den globale dagsordenen og noen år senere begynte å ta med vindkraft i sin årlige energistatistikk. 

I Norge ble Naturvernforbundet den sentrale pådriveren for vindkraftutbygging. I 1990 utga Naturvernforbundet heftet «Det er energi i vinden» (1). Her ble det hevdet at vindturbiner er miljøvennlige, de gir minimale naturinngrep, representerer minimal fare for fuglelivet, de forurenser ikke og kommer ikke i konflikt med jordbruksinteresser. 

Med dagens kunnskap må vi kunne si at dette var toppen av naiv teknologioptimisme. Den såkalte grønne omstillingen skulle løses med energikilder med lavere energitetthet som krevde enda mer stål, betong, komposittmaterialer, og langt større arealer, større spredning av inngrepene og mye mer nettutbygging enn vannkraften. Naturvernene gjorde seg i virkeligheten til talspersoner for det motsatte av det de hadde kjempet for – stanse naturnedbyggingen og verne naturmangfoldet. Denne svikten i vurderingen har miljøbevegelsen - med et par unntak - ennå ikke tatt et nødvendig oppgjør med.

Stortinget vedtar vindkraftmål – samkjøring med EU

Stortinget vedtok i 2001 et eget mål for vindkraftutbygging på 3 TWh innen 2010. Bakgrunnen var blant annet at EU i 2001 vedtok det såkalte fornybardirektivet som satte et mål om at 22 prosent av EUs energiforbruk skulle være fra fornybar energi innen 2010. Dette ga en viktig impuls til norske politikere om å gire opp vindkraftsatsingen samtidig som miljøbevegelsen fikk en ny giv.

Men det skjedde fortsatt svært lite, for kraftbransjen var fortsatt lunken, kraftprisene lave og lønnsomheten ansett som null. Til sammen ble det bare bygd ut snaue 1 TWh vindkraft fram til 2010.

Endring av lovverket

Olje- og energidepartementet var naturlig nok utålmodig etter å innfri stortingsflertallets krav og la et sterkt press på NVE for å få fortgang i konsesjonstildelingene. 

Etter årtusenskiftet ble det tatt flere nye politiske grep for å få fart på utbyggingen. I 2008 ble myndighet og beslutningsansvar overført fra plan- og bygningsloven til energiloven. Det førte til en sentralisering av konsesjonsarbeidet. Fylkene mistet sin innflytelse, og kommunene ble i realiteten redusert til en høringspart.

Tanken om Norge som Europas «grønne batteri» 

Etter at Norge åpnet den fjerde kabelen for kraftutveksling mot Europa med kabelen til Nederland i 2008, begynte krefter i kraftbransjen å leke med tanken om at det ville åpne seg en eventyrlig mulighet for store inntekter gjennom eksport av norsk overskuddskraft til Europa. 

Sentralt i denne tankegangen sto Sira Kvina-anleggets administrerende direktør Lars Audun Fodstad (2). Han var sjef for Norges største kraftverk som lå strategisk til for eksport til Europa, og han var en nestor i kraftbransjen. 

Tyskland hadde bygd ut en betydelig vindkraftkapasitet på høydedragene i Nord-Tyskland uten at landet hadde store utvekslingsmuligheter sørover. 

Landet hadde dermed en sårbar kraftforsyning når det ikke blåste i Nord-Tyskland.
Situasjonen gjorde det mer enn fristende å komme i posisjon for å tilby verdifull reservekraft fra Norge når vindkraftproduksjonen på kontinentet sviktet. 

Med slike grandiose tanker i sving i næringslivet, var det ikke noen stor overraskelse da Fodstads partifelle, den impulsive olje -og energiministeren Åslaug Haga, på et seminar 5. mai 2008 for første gang offentlig lanserte ideen om Norge som Europas «grønne batteri».

Det statsråden ikke nevnte, var at Norges lille kraftoverskudd kun utgjorde en forsvinnende liten del av Vest-Europas kraftbehov og derfor ikke kunne være noe grønt batteri for kontinents kraftforsyning.

Stoltenberg skeptisk

I sin selvbiografi fra 2016, Min historie, kommer Jens Stoltenberg med en advarsel mot det han kaller Det miljø-industrielle komplekset - et stadig tettere samspill mellom industri, fagbevegelse, miljøbevegelse og politiske myndigheter. Dette konglomeratet av sammenvevde interesser gjorde det nesten umulig å vinne gjennom med rasjonelle argumenter i energipolitikken, hevdet han.

Stoltenberg burde også ha pekt på andre aktører som ønsket å fremme ideen om å gjøre Norge til Europas «grønne batteri»:  forskningsinstitusjoner knyttet til NTNU-miljøet, som for eksempel Sintef og Cedren. Alle hadde sterke faglige og økonomiske bånd til kraftbransjen (3).

Statnett som aktør for tett integrering med Europa

En annen aktør med de samme ambisjonene var statsforetaket Statnett. Foretaket hadde vært sentralt i å drive fram strømkabelen til Nederland. Fra før hadde Norge tre kabelforbindelser til Danmark: to ble åpnet på 1970 og den tredje 1990-tallet. (Den fjerde kom i 2014).

Statnett var medlem av den europeiske sammenslutningen av sentralnettoperatører (ENTSO-E) og var sterkt engasjert i at Norge skulle knytte seg nærmere til kraftsystemet i Europa og Storbritannia. På hvert trinn i utviklingen lå Statnett flere hestehoder foran politikerne. 

Statnetts samfunnsøkonomiske begrunnelser var svake og til dels misvisende . Ofte ble heller ikke de samfunnsmessige fordelingsvirkninger for Norge utredet, jfr. professor Anders Skonhofts kritikk av Statnetts begrunnelser for Englandskabelen (4).

Statsråd Tord Lien fra Frp var statsråd da konsesjonene til Tysklandskabelen (NordLink) og Englandskabelen (Nord Sea Link) ble gitt i 2014. Han kom opprinnelig fra kraftbransjen som direktør for informasjon og samfunnskontakt i Trønderenergi, et selskap som begynte å involvere seg i vindkraftutbygging. Med de to kablene som hver var på 1400 MW, ville Norge mer enn fordoble utvekslingskapasiteten med høyprismarkedene. Lien var tydelig på at kraftprisene måtte opp for å sikre ny fornybar kraftproduksjon i Norge, og at prisene ville tvinges opp gjennom bygging av de nye kablene (5).

Jakt på subsidier

Terje Riis-Johansen kom til Olje- og energidepartementet i 2008. I 2012 lyktes han med å få i stand et felles nordisk marked for såkalte energisertifikater. Det innebar at Sverige og Norge ved hjelp av subsidier betalt av strømkundene skulle bidra til å øke kraftproduksjonen fra nye fornybare energikilder med 28,4 TWh innen 2020, fordelt med omtrent halvparten på hvert land.

Det medførte at norske strømkunder ville bli belastet med flere titalls milliarder kroner i ekstra avgifter fram til ordningen skulle opphøre i 2035.

Integrering i EUs kraftmarked

Det avgjørende startskuddet for vindkraftutbygging kom likevel først med vedtaket om tilslutningen til EUs tredje energimarkedspakke i 2018. Da sto byggverket som vindkraftbransjen hadde ønsket seg, fiks ferdig med kraftmotorveier til høyprismarkedene og med muligheter for fri flyt av strøm ut av landet. Saken ble kjørt fram av Solbergregjeringen. Debatten vakte sterke motsetninger i Arbeiderpartiet der et hundretalls ordførere protesterte. Fagbevegelsen fryktet også at en full integrering med energimarkedet i EU ville øke strømprisene og dermed svekke industriens konkurranseevne. Likevel stemte Ap sammen med regjeringen.

Full fart i utbyggingen

På kort tid ble gamle konsesjoner tatt ut av møllposen og i løpet av noen få år omformet vindkraftindustrien deler av det norske kyst- og fjellandskapet til det ugjenkjennelige. Et areal like stort som Vestfold fylke ble bygd ned av vindkraftanlegg. Mer enn seks hundre kilometer med anleggsveier i overveiende urørt terreng ble bygd.  Dette var den desidert største nedbyggingen av norsk natur i moderne tid. Det skjedde i et land med store energiressurser som lå uutnyttet i våre eldre vannkraftverk – der arealbelastingen allerede var tatt og infrastrukturen med kraftledninger og tilførselsveier var på plass.
Vindkraftindustrien fikk fri adgang til indrefileten av norsk kystlynghei og fjellandskap. Utbyggingen havnet på steder som grenset til nasjonalparker (Øyfjellet), landskapsvernområder (Stølsheimen), fuglereservater (Haramsøya) og nasjonale trekkruter for fugl (Bremangerlandet) og reindriftsområder (Fosen og Stokkfjellet).

Følgene av vindkraftsatsingen

Den ensidige satsingen på vindkraft som førte til overkapasitet på utenlandskabler, og fri markedskobling brøt fundamentalt med en hundreårig norsk forvaltningstradisjon. 

Vi kunne ha valgt en annen vei med oppgradering av vannkraftverkene kombinert med en storstilt satsing på energiøkonomisering og omlegging av energibruken til å utnytte det store potensialet for grunnvarme som finnes i bakken og i sjøen. Kjernekraft burde heller ikke ha vært utelukket. Og det var ingen god grunn for å knytte det synkrone nordiske kraftsystemet til EU.

Strømprisene truer næringsliv og industri

Samfunnsøkonom og medlem av Energikommisjonen, Kjell Roland, kaller EUs energipolitikk den dårligste av alle (6). Konkurransen er avlyst. Landene bygger opp egne systemer med ulike kostnader og teknologi, og det florerer med subsidier til ulike forbrukergrupper. Et overdimensjonert og byråkratisk regelverk skal ivareta en markedsmodell som ikke virker.

Tilknytningen til dette markedet har langt på vei ødelagt den nordiske markedsmodellen. Systemet er nå så skakkjørt at det dessverre er relevant å stille spørsmål om det bør avvikles hvis det ikke snart tas drastiske grep.
Det er et presserende behov for å ta kontroll over kraftflyten ut av landet og dermed dempe den ødeleggende prissmitten. Men den politiske viljen mangler helt.

Strømprisene i Sør-Norge er nå om lag femten ganger høyere enn det koster å produsere en kilowattime kraft i våre vannkraftverk og tre ganger kostprisen for å bygge ny kraft. Vi bruker over 20 milliarder i året for å subsidiere Norgespris, en strømstøtte som kun går til privatkunder. Næringslivet, industrien og fellesskapet for øvrig står utenom ordningen.

Billig energi er grunnlaget for samfunnets verdiskapning, og snart kan vi komme til å oppleve at det ikke lenger er lønnsomt å drive næringsliv og industriproduksjon i Norge. Tysklands industridød og tap av arbeidsplasser viser hva det fører til når energiforsyningen svikter og kostnadene øker kraftig. 

Norge står ved et veiskille. Uten nødvendig samfunnsstyring av kraftressursene vil norsk industri og næringsliv gå en dyster framtid i møte.

Fotnoter:

  1. Norges Naturvernforbund, Det er energi i vinden- Et hefte om vindmøller i Norge, 1990.

  2. Stavanger Aftenblad, Arnt Even Bøe, Grønnere EU med havmøller og vannkraft. 27. juli 2007.

  3. Teknisk Ukeblad, Odd Richard Valmut, Slik kan Norge bli Europas grønne batteri, 12. Mars 2012.

  4.  Anders Skonhoft NTNU, Kraftkabler, samfunnsnytten, miljøet og industrien. Aktuell kommentar, Samfunnsøkonomen nr 1, 2019.

  5. Teknisk Ukeblad, Øyvind Lie, Tord Lien vil ha dyrere strøm, 20. oktober 2013.

  6.  EUs energipolitikk er den dårligste av alle, Teknisk Ukeblad. 8. februar 2024.

Powered by Labrador CMS