For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Drap og spionasje på samvittigheten, men likevel åpner Norge døren
Mens flere allierte har valgt å reagere hardt på prestestyrets aktivitet, fremstår Norges stillhet påfallende. Hvorfor behandler regjeringen Iran som om det var en hvilken som helst stat?
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Presteregimet i Iran kobles til direkte involvering i terrorangrep, trusler mot opposisjonelle i Europa, og bruk av kriminelle nettverk. Likevel velger Norge å videreføre de diplomatiske båndene med Teheran. Det store spørsmålet er: Hvorfor behandler regjeringen et autoritært prestestyre som om det var en hvilken som helst stat?
I flere år har den norske regjeringen tatt imot representanter for det iranske regimet. I juni i år deltok Irans utenriksminister Abbas Araghchi på Oslo Forum. Han møtte både statsministeren og utenriksministeren, i tillegg ble han invitert til samtaler på Stortinget. Dette er langt fra første gang. I 2022, var Irans daværende viseutenriksminister Ali Bagheri Kani i Oslo, et besøk som vekket sterke reaksjoner blant iranere i Norge. Tre år tidligere var daværende utenriksminister Javad Zarif på tur til hovedstaden, noe som også førte til demonstrasjoner på Eidsvolls plass.
Offisielt handler det om å holde kommunikasjonskanalene åpne. Men for mange fremstår dette som en legitimering av et regime som selv systematisk bryter alle diplomatiske spilleregler.
Andre land har reagert langt mer konfronterende. I august i år kastet Australia ut Irans ambassadør og stengte ambassaden i Canberra. Beslutningen kom etter at australske sikkerhetsmyndigheter konkluderte med at Iran sto bak to antisemittiske ildspåsettelser i Sydney og Melbourne.
I Tyskland ble Islamsk senter i Hamburg (IZH) stengt sommeren 2024, og eiendommen ble beslaglagt. Innenriksdepartementet slo fast at senteret fungerte som en forlengelse av Irans interesser og Hizbollahs agenda, og dermed utgjorde en alvorlig sikkerhetstrussel.
Hos naboen i Sverige har sikkerhetspolitiet Säpo gjentatte ganger advart mot iransk aktivitet. I 2024 ble det slått fast at Iran bruker svenske gjengmiljøer til å utføre operasjoner. I februar 2025 uttalte sosialminister Jakob Forssmed at Imam Ali-moskeen i Stockholm fungerer som et dekke for iransk spionasje og utgjør en direkte trussel mot rikets sikkerhet.
Drapet på Salwan Momika, en irakisk flyktning kjent for koranbrenninger i Sverige, i januar 2025 har forsterket mistanken mot Teheran. Momika ble funnet skutt i sin leilighet i Södertälje. Svensk politi har uttalt at en fremmed makt kan stå bak, og avisen Le Monde rapporterte at Iran pekes ut som en mulig aktør . Den svenske avisen Expressen meldte senere at politiets hovedteori nettopp er at Iran stod bak attentatet.
Historien er ikke ny. Irans etterretning og revolusjonsgarde har i flere tiår stått bak voldelige aksjoner utenfor landets grenser – nær våre grenser. Attentatet mot kurdiske opposisjonelle på restaurant Mykonos i Berlin i 1992 og knivangrepet på Salman Rushdie i New York i 2022 er bare to eksempler.
Likevel fortsetter Norge å invitere iranske representanter til møter og forhandlinger. Iranske opposisjonelle i Oslo har i årevis krevd at ambassaden stenges. De mener at bygget ikke fungerer som et ordinært diplomatisk kontor, men som en base for overvåking og press mot regimekritikere.
Etter de store demonstrasjonene i Iran i 2022 gikk PST ut og advarte iranere i Norge om at iransk etterretning brukte omfattende cyberkapasitet til å hacke seg inn på mobiltelefoner og datamaskiner.
I tillegg ble en norskiraner bosatt i Oslo avslørt som agent for iransk etterretning og dømt i et dansk terrorkomplott. Mens han spanet på terrormålet, som var en iransk opposisjonell og familiefar, ble han snikfotografert av dansk politi.
Den norske regjeringen har foreløpig ikke etterkommet kravene om å stenge ambassaden.
Regjeringen argumenterer med at diplomatiske kanaler er nødvendige for å dempe konflikter og for å gi Norge en rolle som internasjonal megler. Men spørsmålet er om dette i praksis ikke gjør det motsatte: å gi regimet legitimitet, samtidig som norske borgere og opposisjonelle utsettes for økt risiko.
Mens Australia, Tyskland og Sverige har valgt å reagere hardt på Teherans aktivitet, fremstår Norges stillhet påfallende. For et land som profilerer seg som en forkjemper for menneskerettigheter, reiser dette et grunnleggende spørsmål: Setter regjeringen sitt ønske om å være en internasjonal diplomat foran innbyggernes sikkerhet?
Norge skylder sine egne borgere et klart svar: Er denne politikken virkelig i nasjonens interesse, eller er det et farlig spill som i praksis gir legitimitet til et av verdens mest brutale regimer?
