Tiden er kommet for å avslutte det iranske regimet, ikke temme det

Midt i en geopolitisk krise i Midtøsten står verden igjen overfor et gammelt spørsmål: Bør det iranske regimet bevares for å unngå et nytt Irak eller Afghanistan? En stor del av Vestens nøling med å støtte et samlet krav om regimets fall, bygger fortsatt på denne feilaktige antakelsen – en antakelse preget av manglende forståelse for Irans realiteter og dets fundamentale forskjeller fra sine naboland.

Ulikt nabolandene

Iran har hverken den samme stats- og nasjonsstrukturen, sosiale sammensetningen eller historiske fragmenteringen som Irak og Afghanistan. I motsetning til disse landene preges ikke dagens Iran av aktive sekteriske eller etniske konflikter. Iran har et historisk sentralisert styresett, en rotfestet middelklasse og en sosial integrasjon som aldri har ført til strukturell kollaps. Sekter spiller ingen aktiv rolle i Irans politiske balanse.

Denne feilslutningen har ikke bare forvrengt analysene, men har blitt et narrativ som legitimerer bevaringen av et regime som i realiteten produserer ustabilitet i regionen. Og nå, i en situasjon der regimet står på sitt svakeste, både internt og regionalt, er gjentagelsen av denne frykten intet annet enn et forsøk på å redde et fallende, farlig system.

Den islamske republikken er ikke lenger et politisk system

Det vi står overfor i dag er ikke et regime i klassisk forstand. Den islamske republikken har gjennom en gradvis prosess utviklet seg til et personlig styre under Ali Khamenei, et system bygd på absolutt religiøs autoritet, sikkerhetskontroll og direkte militær og utenrikspolitisk kommandostruktur.

Systemets tyngdepunkt er én mann, og hans fysiske fjerning vil utløse et fullstendig strukturelt sammenbrudd. Selv innenfor regimets egne sirkler er det en utbredt forståelse for at det ikke finnes noen vei tilbake til tidligere «orden» etter Khamenei.

Regimet har aldri endret seg

Vestens strategiske feil i fire tiår har vært å se på regimet som en «vill stat» som kan temmes eller reformeres. Fra atomavtalen i 2015 til ulike regionale innrømmelser har resultatet alltid vært det samme: regimet har aldri endret seg, kun kjøpt seg tid.

Etter avtalen ble ikke bare det ballistiske rakettprogrammet styrket, men også finansieringen av regionale stedfortrederbevegelser. I stedet for å temme trusselen, ble det lagt til rette for en ny bølge av destabiliserende aktivitet.

Virkeligheten er enkel: vi står overfor en idé, ikke bare en aktør. En idé forankret i revolusjonær sjiamuslimsk islamisme, som gjenproduserer seg selv i form av militær eksport fra Libanon til Irak, fra Jemen til Syria, og strekker seg helt til Ukraina og Afrika.

Den islamske republikken representerer et transnasjonalt prosjekt: politisk sjiaislam med en geopolitisk misjon i hele Midtøsten.

Å la regimet bestå er farligere enn å fjerne det

Hver gang regimet har kommet seg gjennom en ekstern krise, har det respondert med vold internt. Etter krigen mot Irak kom massakrene i 1988. Etter atomavtalen kom bølger av undertrykkelse, arrestasjoner og henrettelser. Og hvis regimet nå overlever den pågående krisen, vil det vende seg innover igjen med hevn, utrenskning og et nytt nivå av brutal undertrykking mot det iranske folket.

Den eneste realistiske veien

Ingen diktator i Midtøsten har noen gang gått frivillig. Et regimeskifte i Iran er den eneste realistiske veien til å avslutte den kontinuerlige produksjonen av kriser, terror, migrasjon og ustabilitet. Dette handler ikke om idealisme, men om geopolitisk realisme.

Det iranske folket har gjentatte ganger, tomhendt, forsøkt å avslutte dette regimet. Men et konsolidert sikkerhetsapparat og total maktkonsentrasjon har gjort det umulig.

De kan ikke styrte det alene. Verden må velge: Stå sammen med et folk som har betalt en høy pris, eller å stå ved siden av et regime som bare søker å sikre sin ideologiske overlevelse.