For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Kunst trenger kritikk – og nyanser
Nei, kunsten alene kommer ikke til å redde demokratiet. Men den kan være et viktig bidrag til å støtte det.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Derfor er det synd at Kristian Meisingsets tekst om In Search of Democracy 3.0 fremstår som skjev, unyansert og delvis stigmatiserende – både overfor forestillingen og kunstfeltet som helhet.
Jeg har selv sett forestillingen. Det jeg opplevde, var en åpen og utforskende form – ikke en forestilling som hevder å ha svaret. Den undersøker spørsmål om demokratiets tilstand og fremtid, med ungdom som sin primære målgruppe. Meisingsets kritikk baserer seg på en bransjevisning under Heddadagene, med voksne scenekunstfolk i salen. Jeg så forestillingen med ungdom – og der var det alt annet enn enighet. Det var diskusjon, motstemmer og refleksjon. Det svekker påstanden om at forestillingen er ideologisk lukket.
Likevel bruker Meisingset enkeltopplevelsen sin som utgangspunkt for en bred kritikk av kunstfeltet – som om hele feltet utgjør én ensartet gruppe med overdreven tro på egen betydning. Han hevder at mangfoldet mangler, og peker på det han oppfatter som ideologisk konsensus. Dette er et viktig tema, men det må behandles med større presisjon enn Meisingset gjør. For det finnes et stort spenn i både form, tematikk og metode i norsk samtidskunst. Å redusere feltet til en ensrettet elite usynliggjør nettopp det mangfoldet han selv etterlyser.
Det må være rom for ærlig kritikk. Men den må kunne skille mellom kunst som åpner for refleksjon, og kunst som belærer – og kunne anerkjenne intensjoner uten å karikere dem. Kunst kan ikke redde verden – det tror jeg de færreste kunstnere tror. Men den kan åpne for erfaringer og nye perspektiver.
Gode kunstnere vet dette. De lager verk som inviterer publikum inn i en prosess – ikke for å gi svar, men for å skape rom for tvil, motsetninger og ulike tolkninger. Det er noe annet enn propaganda. Og noe annet enn elitisme. Det er nettopp derfor kunstens rolle er forankret i Grunnlovens § 100 – som en del av ytringsfrihetens rammer i demokratiet.
Samtidig er det legitimt å stille spørsmål ved om det finnes en form for ideologisk samklang i deler av kunstfeltet – og hvordan det eventuelt påvirker kunsten. Enkelte undersøkelser antyder at mange kunstnere stemmer til venstre, men få studier har kartlagt dette systematisk. Påstandene om konsensus hviler derfor i stor grad på inntrykk, ikke på dokumentert kunnskap.
God kunst er sjelden entydig. Den lever i spennet mellom ulike tolkninger – ikke i svaret alene. Men det kan oppleves som om visse temaer og perspektiver dominerer i kunstfeltet. Når noen holdninger fremstår som de «riktige», kan det føre til selvsensur – særlig i en bransje der mange er avhengige av nettverk og institusjonell støtte. Kunst skapes ikke i et vakuum. Den formes i møte med normer, forventninger og finansieringsstrukturer. Når rammene blir snevre, risikerer vi også at den kunstneriske kompleksiteten fortrenges – ikke i verket, men i hvilke verk som blir sett, løftet frem og finansiert.
Dette er derfor en viktig og interessant tematikk, som Meisingset løfter. Jeg tror kunst- og kulturfeltet har godt av en diskusjon om hvordan vi verner om uenighetsmangfoldet. Foreløpig bygger mye av debatten på antakelser, ikke harde fakta – og nettopp derfor må den føres med nyanser.
Når kritikk karikerer feltet det retter seg mot, mister vi både kompleksiteten og muligheten til reell samtale. Da svekker vi ikke bare kunsten – men også det ytringsrommet den er med på å holde åpent i et levende demokrati.
