Det olympiske fyrverkeriet

Få dager etter avslutningen av Sotsji-OL i 2014 invaderte den russiske diktatoren Vladimir Putin Krim-halvøya, som senere ble annektert. For Putin innebar dette gjenforening med gammelt russisk territorium, selv om ukrainerne så det ganske annerledes.

I midten av februar neste år avsluttes Beijing-OL. Etterretningskilder på Taiwan advarer om konkrete invasjonsplaner fra Xi-diktaturet, og forsvarsministeren på øya varslet nylig om at Kinas kapasitet er økende og at de vil være i stand til å gjennomføre en fullskala invasjon innen 2025. For noen dager siden sa den amerikanske forsvarsministeren at Kinas stadig økende militære aktivitet i området fungerte som en prøve («rehersal») for et angrep. En «gjenforening» med Taiwan, som i realiteten aldri har vært en integrert del av Kina, er Kommunistpartiets fremste utenrikspolitiske mål.

Samtidig bygger Putin en invasjonsstyrke på grensen til Ukraina, der det i de østlige provinsene fra 2014 har pågått en lavintensitetskrig mellom Ukraina og russiske separatister med kraftig støtte fra Russland, inkludert russiske soldater på «ferie». Vestlige etterretningskilder advarer mot en invasjon «tidlig» i 2022. Målet er å «gjenforene» de østlige provinser med Russland, og tvinge frem et regimeskifte i Kyiv. Eller kanskje noe enda større. I sommer skrev Putin at Ukraina og Russland er en naturlig helhet, og innbyggerne «ett folk».

To kriser samtidig

Vesten må i årene fremover forholde seg til en dobbel trussel: Fra Russland mot Ukraina, og fra Kina mot Taiwan. I verste fall kan Vesten måtte håndtere to store kriser samtidig. Carl Bildt skrev om denne muligheten for et par uker siden:

«No one doubts that a Chinese military takeover of Taiwan would radically change East Asia’s security order, just as a Russian military takeover of Ukraine would upend the security order of Europe. But what has not yet been fully appreciated is the possibility of both happening simultaneously in a more or less coordinated fashion. Taken together, these two acts of conquest would fundamentally shift the global balance of power, sounding the death knell for diplomatic and security arrangements that have underpinned global peace for decades.»

Men ikke ennå

I et intervju med Minerva 1. desember argumenterer Generalløytnant Arne Bård Dalhaug godt for at Putin ikke vil se seg tjent med å faktisk angripe, men bruker trusselen om dette for å oppnå vestlige innrømmelser. Skulle han angripe, vil ikke NATO eller USA svare militært, men kanskje bidra med våpenhjelp, og helt sikkert bruke hardere økonomiske sanksjoner som sitt fremste virkemiddel.

I min ferske bok Den nye kalde krigen, og oppdatert i en artikkel i siste utgave av Norges Forsvar, argumenterer jeg for at Xi-regimet ikke har grunn til å føle seg sterke nok til å forsøke seg på et militært eventyr overfor Taiwan på kort sikt. En seier ville skrive Xi inn i historien med gullskrift, eventuelt blod, men et nederlag ville true hele hans regime.

Selv om USAs sikkerhetsgarantier overfor Taiwan ikke er eksplisitte, må Xi kalkulere med at USA ville gripe inn militært. Og selv om USA skulle nøye seg med annen form for støtte, er Taiwans egne militære styrker og ikke minst «hjemmebane-fordel» så betydelige at Xi ikke kan ta en enkel seier for gitt. Forsvarsviljen er høy, og økende.

En geopolitisk endring

Fremdeles er USA den ledende militære makt, med et omfattende nett av allianser, baser og militær tilstedeværelse. I Asia er alliansene styrket de senere år, ikke minst gjennom Quad-samarbeidet med India, Australia og Japan, som alle er blitt mer Kina-skeptiske de siste årene.

Kina har rustet kraftig opp, men har få allierte, og de få de har er mer til bry enn nytte. Landets nest viktigste allierte, og største våpenimportør fra Kina er Pakistan, men denne alliansen garanterer et fortsatt dårlig forhold til mye viktigere India.

Det er imidlertid ett unntak her: Forholdet mellom Kina og Russland er bedre enn noen gang, og de forsøker å bygge en anti-vestlig allianse av autoritære stater verden rundt. Russland har beholdt betydelig militær slagkraft, selv om landet er en økonomisk mygg. Selv om den skisserte tofrontskonfrontasjon er usannsynlig på kort sikt, illustrerer muligheten for dette likevel en viktig geopolitisk dreining de senere år.

Russisk-kinesisk allianse

Selv om de lenge delte en ideologi, har forholdet mellom Russland og Kina vært konfliktfylt, i den grad at omkring 300 soldater døde i grensetrefninger i 1969 på bakgrunn av uenigheter om hvor grensen skulle gå langs Issuri-elven. Konflikten var så skarp at det oppmuntret kineserne til å normalisere forholdet til USA noen år senere.

Etter Sovjet-kommunismens fall har forholdet vært bedre. Det gjelder både under reform-periodene i begge land, og senere, når Xi og Putin har tatt landene i mer autoritær retning. De to, og andre topper i de to landene, møter hverandre uvanlig ofte.

For Xi-regimet er Kinas ydmykelse på 1800-tallet en levende realitet, og for Putin er oppløsningen av Sovjetunionen, i hvert fall delvis et resultat av vestlig press, «den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundret». Ryan Haas, som tidligere jobbet for Obama-administrasjonen i National Security Council, peker på en viktig forskjell: Russland ser seg som et offer for dagens verdensorden, mens Kina har vokst i velstand og makt innenfor denne ordenen, og er ikke interessert i å snu opp ned på den. Vi ser likevel tegn til at Kina ønsker å påvirke internasjonale institusjoner i sin retning, etter å ha valgt en passiv linje i mange tiår.

Utfyller hverandre

De to nasjonenes styrker utfyller hverandre. Russlands store naturressurser og geografiske utstrekning nærmest garanterer at landet alltid vil være en stormakt, om enn ikke en supermakt. Kina har trolig tatt igjen Russland i militær styrke de senere årene, men Russland har også gjennomført en betydelig opprustning og modernisering.

Kinas sterkeste kort, økonomien, er bare blitt enda sterkere, mens Russland har forblitt en råvareøkonomi. Det siste passer Kinas behov utmerket. I sine skrekkscenarier er regimet redd for å bli stengt inne av USAs marine, og miste kritisk tilførsel av råvarer. Men Russland kan ikke blokkeres sjøveien.

Den økonomiske ubalansen i forholdet skaper riktignok nervøsitet i Kreml. Men Russland har få alternativer til å samarbeide med Kina, og dette samarbeidet er forsterket på en rekke områder de senere år. De to, sammen med fire andre land – blant dem Kasakhstan og Usbekistan, stiftet Shanghai Cooperation Organization i 2002, som ramme for samarbeidet.

Selv om Trump personlig var forsonlig overfor Putin, var dette et av få områder der han ikke fikk med seg sitt eget parti, og Kongressen presset ham til en skarpere politikk i form av sanksjoner, ikke minst begrunnet i Russlands annektering av Krim og lavintensitetskrig i Øst-Ukraina. Dette har igjen dyttet Russland i retning Kina, som ikke har solgt seg billig. I bytte mot bedre forbindelser fikk Kina tilgang til våpensystemer russerne tidligere hadde vært nølende med å selge til dem, og sikret seg langtidskontrakter på oljeleveranser. De to landene har holdt felles militærøvelser siden 2005, men fra 2018 har disse blitt større og hyppigere.

Den liberale verdensorden utfordres

Den 23. mars 2021 møttes utenriksministrene i de to landene, og kom med en uttalelse om hvordan verden bør styres. Den liberale USA-ledede internasjonale orden uttrykker ikke «viljen til det internasjonale samfunnet», ifølge de to. Noen dager etterpå samlet Russland store styrker ved grensen til Ukraina. Samtidig startet Kina en øvelse utenfor Taiwan i en skala som ikke var sett på 25 år.

Om dette var hensikten eller ikke, ble signalet oppfattet i Vesten. Den anti-vestlige alliansen er reell, og den kalde krigen kan bli varm. Det skjedde ikke den gangen, det skjer trolig ikke over nyttår heller, men en gang kan det smelle.

Årstallet 2025 er nevnt ovenfor. Da kan USA igjen være ledet av Donald Trump, etter en traumatiserende valgkamp, og med eller uten demokratisk legitimitet. Den liberale verdensordens «uunnværlige nasjon» kan ha nok med seg selv.