Tiden renner ut for de siste kvinneprestmotstanderne

Iblant dukker det opp debatter som et ekko fra en strid der den ene parten for lengst har vunnet, men der taperen heroisk nekter å forsone seg med nederlaget. Slik kan debatten om kvinnelige prester fortone seg, nærmere 60 år etter at Ingrid Bjerkås som første kvinne ble ordinert til tjeneste som prest i Den norske kirke (Dnk).

«Kvinneprestspørsmålet» dukket opp på ny da avisa Vårt Land i sommer satt fokus på at Dnk fremdeles ikke har lykkes med målsettingen om 50 prosent kvinneandel blant prester. I motsetning til i Sverige og Danmark, der kvinnene nå er i flertall, er andelen i Dnk 36%.

«Reservasjonsrett»

I et innlegg i Vårt Land setter prost Stig Lægdene dette i sammenheng med at det i praksis finnes en «reservasjonsrett» for kvinneprestmotstandere, dvs. at mannlige prester kan avstå fra å gjøre altertjeneste med kvinnelige kollegaer eller ta imot nattverd hvis det er en kvinne som forretter.

Lægdene hevder kirken legitimerer kvinnediskriminering», og tar til orde for at menn som ikke vil gjøre tjeneste med kvinnelige prester bør nektes ordinasjon. «Ingen prest bør kunne reservere seg mot å samarbeide med andre prester. Da kan man ikke være prest i Den norske kirke».

Debatten handler med andre ord ikke om kvinner skal få være prester i Dnk eller ikke. Den saken er for lengst avgjort. Spørsmålet er om det fortsatt skal være mulig å reservere seg mot et samarbeid med kvinnelige prester.

Den nyinnsatte preses, Olav Fykse Tveit, benekter imidlertid at det finnes en formell «reservasjonsrett» mot å samarbeider med kvinnelige prester i Dnk. Likevel vedgår han at det siden 70- tallet har funnes en «gentlemen’s agreement» (ironisk nok) i form av et sett med kjøreregler, der en har forsøkt å navigere mellom samvittighetsfriheten til kvinneprestmotstanderne og kvinners rett til prestetjeneste.

Så lenge det fantes en stor gruppe kvinneprestmotstandere i kirken var dette en måte å unngå at striden skulle blusse opp igjen, lenge etter at den var avgjort. Men problemet har ligget der hele tiden, som et stikk i siden på kvinnelige prester, og et gnagsår for kirkens enhet.

I Sverige ble det allerede i 1993 vedtatt at prester som som ikke ville gjøre tjeneste med kvinnelige kollegaer ikke skulle bli ordinert til tjeneste. At Sverige går foran Norge i dette spørsmålet er kanskje ikke så veldig overraskende.

Embetsteologi eller kvinnediskriminering?

Det er vanskelig å si hvor mange kvinneprestmotstandere som fortsatt finnes blant det norske presteskapet. Når det gjelder dem som er åpne og som reservere seg mot tjeneste sammen med kvinnelige kollegaer, kan det ikke være mer enn en håndfull. Disse nærmer seg dessuten pensjonsalder.

Likevel finnes det enkelte unge prester som gir et ansikt til kvinneprestmotstandere. En av dem er sokneprest i Sogndal, Mikael Bruun. I et innlegg i Vårt Land, og på Dagsnytt 18, hevder han at det ikke er snakk om kvinnediskriminering, men at det dreier seg om embetsteologi, altså om hva som er det teologiske grunnlaget for prestetjenesten.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg, forståelig nok blir mange kvinnelige prester opprørt av å høre en kollega som nekter å anerkjenne dem som prester. Uansett hvor mye Bruun hevder at dette er en rent saklig uenighet, er det vanskelig å komme utenom at det som for ham er en teologisk overbevisning, for kvinnelige prester er noe dypt personlig.

Samtidig bidrar Bruun og hans likesinnede til å opprettholde bildet av en kvinnefiendtlig kirke, en forestilling som er forbløffende seiglivet. Grunnen er kanskje at det fortsatt finnes kvinnelige prester, som i begynnelsen av sin karriere opplevde en hard og uforsonlig motstand mot kvinnelige prester.

Påstanden om at «reservasjonsretten» er et rekrutteringsproblem er imidlertid svært tynn. At en håndfull kvinneprestmotstandere skal være nok til å hindre kvinner fra å bli prester, er å gjøre problemet langt større i praksis enn det der er. I realiteten heies kvinnelige prester frem, de oppfordres til å søke i stillingsannonser, og er i mange tilfeller foretrukket av menighetene, i en kirke der presterollen har forandret seg betydelig de siste tiårene.

Uønsket i norske menigheter

Svært få menigheter i Dnk ønsker seg en kvinneprestmotstander som prest. Det begrenser seg til et par menigheter i nord, der den læstadianske lekmannsbevegelsen fortsatt står sterkt. Fra samfunnet ellers møtes kvinneprestmotstanderne med lite annet enn hoderisting og hån. I kommentarfeltene får Bruun og hans like passet påskrevet med beskjed om å slutte som prester.

Det er lett å gjøre narr av Bruun som en anakronisme og mørkemann. Likevel er det vanskelig å komme bort fra at han har rett i at det bare har vært kvinnelige prester de siste drøye 50 årene, mens det i de foregående 1950 årene ikke har funnes kvinnelige prester. Bruun har dermed tradisjonen på sin side. I tillegg kan han støtte seg på Pauli ord om at kvinner skal tie i forsamlingen, og at Jesu disipler unektelig var en gruppe menn.

Avisa Dagen melder at flere konfirmantforeldre ber om at Bruun fjernes, og det er flere som har meldt seg ut av kirken i protest.

Bruun har altså alt å tape på å stå frem med sitt syn, og han vil få det svært vanskelig som jobbsøker i Dnk i fremtiden. Bare prestemangelen gjør det mulig for kvinneprestmotstandere å nå frem i ansettelsesprosesser.

Det enkleste ville kanskje være om disse prestene meldte overgang til et annet kirkesamfunn, f.eks. den katolske eller ortodokse kirke, der det ennå synes å være en lang vei før en får kvinnelige prester. Spørsmålet er om de er villige til å gi avkall på sin lutherske tilhørighet, i tillegg til en trygg jobb som prest i Dnk.

Tidene – og kirken – forandrer seg

De siste kvinneprestmotstanderne er i det hele tatt en brysom gruppe som Dnk ikke helt vet hva den skal gjøre med. Prestemangel til tross, det er en uholdbar situasjon at det finnes enkelte prester som nekter å ha gudstjeneste med sine kvinnelige kollegaer. At det skaper et dårlig arbeidsmiljø og er ødeleggende for kollegafellesskapet kan det være liten tvil om.

Samtidig er det unektelig et paradoks at meningsmangfoldet og toleransen for konservative prester stadig skrumper inn i en kirke der mangfoldet og toleransen ellers feires. Det viser hvordan kirken stadig står i spenningen mellom dens 2000 årige tradisjon og verdiene i et samfunn og en kultur som har endret seg radikalt de siste drøye femti årene.

Kirken har lenge jobbet for å løsrive seg fra mørkemannsstempelet. Samtidig kan en stille seg spørsmålet om kvinneprestmotstanderne ikke tjener en funksjon. Opplevelsen av å bli utsatt for motstand og diskriminering har vært viktig for identiteten og fellesskapet til kvinnelige prester. At det finnes enkelte mørkemenn igjen i kirken er også en god anledning til å demonstrere sin egen liberalitet: «Takk Gud for at jeg ikke er som han mørkemannen der.»

Tiden har unektelig rent ut for kvinneprestmotstanderne i Dnk og det vil ikke komme som en overraskelse hvis det ved neste kirkemøte blir vedtatt at det ikke lenger skal sees gjennom fingrene med at enkelte prester nekter å feire gudstjeneste sammen med kvinnelige kollegaer. Det finnes heller ingen grunn til at Dnk ikke skal følge i fotsporene til den svenske eller danske kirken når det gjelder andel kvinnelige prester.

«The future is female», også i Den norske kirke.