Den radikale fristelsen

Uansett hvordan Donald Trump vil skjøtte sitt presidentverv, har han satt i gang en debatt som vil prege høyrefløyen i mange år fremover: Hvordan skal konservative og borgerlige forholde seg til Trump? Er han inkarnasjonen av en ny konservatisme som svarer på tidens utfordringer, er han tvert imot uttrykk for et populistisk amokløp mot systemet – eller kanskje noe helt annet?

I realiteten er det et spørsmål om hva konservatisme faktisk skal være. Når dette har mer enn ren akademisk interesse, skyldes det at det også er et spørsmål om hvorvidt konservatismen er i ferd med å dele seg på midten.

Innvandring er utslagsgivende

Hvordan kan man som konservativ støtte Trump? Helge Lurås har nylig gitt et svar i Minervas podcast som det er verdt å dvele ved. For Lurås har den bestående konservatismen sviktet ved å ikke være konservativ nok. Den har ikke beskyttet det mest fundamentale ved samfunnet, og derfor må den gå mer radikalt til verks. Trump blir et uttrykk for et konservativt opprør mot en konservatisme som har feilet.

Lurås peker på synet på innvandring som det utslagsgivende. Enkelte konservative har akseptert mer eller mindre uhemmet innvandring – og i USA er det vitterlig mer, snarere enn mindre.  Det har gjort at de har mistet konservativ legitimitet. Så langt, alt vel. Jeg har også problemer med å se hvordan konservative stilltiende kan akseptere den demografiske revolusjonen som foregår i USA, Sverige eller Frankrike. Å være konservativ er å være nasjonal, og å være nasjonal er å vokte nasjonens grenser og fremtid.