Det är synd om människorna

Voldtektsdebatten dukker opp med jevne mellomrom og ender som regel i rene bikkjeslagsmål i sosiale medier. Litt forenklet er det spesielt to fronter som står mot hverandre: På den ene side er det de som mener at det bør fokuseres på innvandrere fra patriarkalske samfunns reelle overrepresentasjon, som er dokumentert i både Norge, Sverige og Danmark. De mener gjerne dette skyldes en kvinnefiendtlig religiøs eller kulturell ballast. På den andre siden er det de som kontrer med at «etnisk innfødte» uansett står for majoriteten av seksualforbrytelser, og at vestlige samfunn sannelig har sin egen voldtektskultur. Personlig hører jeg nok til dem som mener at det er viktig og riktig å sette fokus på det første, og mener at det ikke eksisterer noen form for voldtektskultur i Vesten i dag.

Særlig skandinaviske land roser seg av å være verdensledende på likestilling og seksuell frigjøring, og det er vi sannsynligvis også. Det er likevel grunn til å se litt nærmere på våre egne holdninger og på hvordan rettsvesenet og omgivelsene møter ofre for seksuelle overgrep/voldtekt. Og kanskje litt på hvordan en utpreget terapeutisk tilnærming til kriminalitet kan ha forkludret vår evne til å skille mellom ofre og overgripere, rett og galt. Kombinert er disse tingene en tilleggsbelastning for ofre for seksuelle overgrep og gjør oss også dårlig rustet til å håndtere et tilvandret kollektivistisk, erkereaksjonært kvinnesyn.

Sverige rystes for tiden av en sak i Lund, hvor to kamerater – en på 16 og en under 15 år – sammen voldtok en 14 år gammel jente på et toalett på en fritidsgård i tilknytning til skolen alle tre gikk på. Voldtekten skjedde etter at de to kameratene i en lang periode hadde mobbet 14-åringen, en mobbing som i noen tilfeller endte i fysisk mishandling. Den yngste gutten spredte også rykter på skolen om at 14-åringen var en hore, og gjorde oppmerksom på at han kom til å fortsette med det til hun gikk med på å ha sex med ham. Den eldste gutten, som benevnes som Ajuub, ble dømt til 100 timers samfunnstjeneste og 24 timers samtale med en sosialarbeider; den yngste ble overlatt til sosialtjenesten fordi han er under strafferettslig alder. Om Ajuub skriver retten at han synes å ha «nedsatt evne til å forstå hva som er rett og galt».