KULTUR
Ameli Isungset Agbota som Ragnhild i Medmenneske.
Foto: Siren Høyland Sæter / Det Norske Teatret
Det finnes ikke noe Himmelrike
Utopien avvises i Olav Duuns Medmenneske, som nå settes opp på Det Norske Teatret.
Røpealarm! Denne anmeldelsen røper deler av handlingen i Olav Duuns trilogi om Ragnhild.
Det er vakkert og vondt. Medmenneske (1929), første del i Olav Duuns (1876-1939) strålende romantrilogi, settes nå opp på Det norske Teatret. Ragnhild, helten i fortellingen, har et livsmotto: «Eg finn meg vel ein stad eit himmerik». Medmenneske er et realistisk verk, tett på menneskene og bygda, men også et symbolsk verk, der Ragnhild er den lyse og gode. Men hun må lære noe vondt i løpet av fortellingen: Himmelriket finnes ikke her nede på jorden.
I Medmenneske har Ragnhild (Ameli Isungset Agbota) giftet seg inn i en vanskelig familie på gården Stavsund langs kysten i Ytre Namdalen: Didrik Dale (Geir Kvarme) er en manipulativ svigerfar som vil realisere livsdrømmen om et kvernbruk på stranda ved å lure og sette folk opp mot hverandre. Ektemannen Håkon (Preben Hodneland), Didriks sønn, er handlingslammet. Det samme er svigermor Tale (Sigrid Kandal Husjord), selv om de begge er blant de som lider mest under Didriks oppførsel.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-
Bestill her