I kjernen av hennes politiske prosjekt står en oppfatning av at politikk er det muliges kunst, skriver Minervas redaktør Nils August Andresen.
Hans Kristian Thorbjørnsen
Det muliges kunst
Hvis man skal berette historien om Solberg-regjeringen som et helteepos, ville man begynt ved valgnederlaget i 2005.
Da slet Høyre med stempelet «kalkulatorparti», og hadde lav politisk troverdighet utenfor kjernesaker som skole og skatt. Samarbeidet på borgerlig side lå i ruiner, også kjent som «borgerlig kaos». Sentrum og Fremskrittspartiet utelukket hverandres regjeringsalternativer gjensidig.
Etter det historisk dårlige valget gjorde Erna Solberg noen avgjørende grep som har formet Høyre og norsk politikk i det etterfølgende tiåret. For det første gjorde hun Høyre bredere. Satsingen på helsepolitikk, ledet av Bent Høie, skiller seg ut, men også samferdsel er blitt et sterkere kort for partiet.
For det andre beveget hun partiet forsiktig inn mot sentrum. De mest upopulære utgiftskuttforslagene, de som angikk flest velgere – som sykelønn – forsvant stille ut av programmet. Og for det tredje gav hun Høyre en lederrolle i å bygge samarbeid på borgerlig side. Før valget i 2009 signaliserte Høyre tydelig at Fremskrittspartiet er en naturlig del av et bredt borgerlig samarbeid. Det holdt ikke helt inn ved valget: Lars Sponheim var fortsatt av den gamle skole.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-
Bestill her