For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Woke – og stolt!
Woke betyr motstand mot rasisme og diskriminering, men vi har latt ytre høyre få definere det til å handle om kansellering og sensur. La oss heller møte beskyldningene om å være woke med stolthet.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Woke finnes ikke. Og det er i alle fall ingen som vil vedkjenne seg å være woke.
Det sa AUF-leder Gaute Skjervø i en episode av Minervapodden i slutten av juni.
Da jeg hørte dette, skjønte jeg at det er på tide å innrømme det. Legge kortene på bordet, stå frem og la alle høre det:
Jeg er woke.
Og ikke bare er jeg woke, jeg mener vi trenger mer woke i samfunnet.
For selv om ytre høyre har gjort sitt beste for å forpurre betydningen av woke, betyr ordet i bunn og grunn å være årvåken og yte motstand mot rasisme og diskriminering av minoriteter. Og er det noe vi trenger mer av nå, så er det nettopp motstand mot diskriminering og undertrykking.
KrF vil forby prideflagg i skolegårder, hatkriminalitet økte med 8 prosentpoeng i Norge i fjor, og Trump fjerner transpersoners rettigheter.
Disse eksemplene viser hvordan problemet i dag ikke er for mye forståelse og for mange rettigheter for minoriteter. Problemet er heller at minoritetene i samfunnet er under angrep.
Det paradoksale er at samtidig som angrepene på minoriteter har eskalert, har mange av oss som vil ha mangfold og likestilling vært redd for å bli stemplet som woke. Jeg har selv kjent på det.
Hva er det som gjør at jeg har villet unngå å bli kalt woke? Og som gjør at Skjervø ikke en gang vil anerkjenne at woke finnes?
Grunnen ligger i woke-monopolet.
Dette er monopolet som ytre høyre de siste årene har hatt. Monopolet på å definere både hva woke og anti-woke skal være.
Definisjonen til ytre høyre er noe ganske annet enn det som opprinnelig lå i begrepet. Ifølge dem står woke for kanseleringskultur, et snevert ytringsrom og sanksjonering av meninger. Dette er en definisjon som har hatt en bemerkelsesverdig gjennomslagskraft i samfunnsdebatten.
Ved å insistere på sin tolkning av woke, har ytre høyre i stor grad greid å ta eierskap til begrepet. Faktisk i så stor grad at både jeg og Skjervø kvier oss for å bruke begrepet, selv om vi begge er opptatt av likestilling, mangfold og minoriteters rettigheter.
Men er svaret å nekte for at woke finnes?
Nei.
Ved å avvise både begrepet og diskusjonen, får vi den ikke til å forsvinne. Vi ender heller bare med å overlate banen til ytre høyre. Og mens de får score mål etter mål i fred, surrer vi rundt på tribunen og kikker forundret på.
Det briljante med anti-woke som merkelapp er at alle reaksjonære som vil fjerne minoriteters rettigheter og reversere likestillingen, har fått en felles fane å samles under.
Vi som står på andre siden mangler en tilsvarende fane, fordi vi er redd for å samles under woke-fanen. Fordi vi ikke vil stemples som intolerante og kanselleringskåte.
Men hvorfor skal vi egentlig godta ytre høyre sin definisjon av woke?
Jeg kjøper ikke resten av ytre høyres fortelling om samfunnet, og når jeg tenker meg om, så kjøper jeg heller ikke denne delen.
Å kjempe for mangfold, aksept og toleranse bør aldri være noe man kvier seg for å stå for. Så la oss heller omfavne woke.
La oss møte beskyldninger om å være woke med et smil, et nikk og et erkjennende: «Ja, jeg er woke.»
La oss si det på gatene, skrive det i debattspaltene og si det på TikTok.
Jeg er woke – og stolt av det!
