Det politiske hysteriets tiår

Mitt første studentpolitiske minne er en eksaltert Sverre Knudsen (senere kjent som Stalin-Knudsen) som hoppet opp og ned i en sofa på pauserommet på Institutt for sosiologi. Det var en høstdag i 1967, og mens han hoppet, sang han og de fleste andre i rommet Internasjonalen av full hals. 

Jeg tok forberedende den høsten, og fulgte samtidig et par forelesninger på sosiologi for å komme litt inn i fag og miljø, siden jeg hadde tenkt å begynne på grunnfag etter nyttår. Instituttet holdt da til i Niels Juels gates mer fornemme del, i en gammel og temmelig loslitt patrisiervilla. I januar 1968 flyttet instituttet og jeg inn i det splitter nye SV-bygget på Blindern. Der ble de fremadstormende samfunnsvitenskapene endelig samlet og fikk armslag nok til å vokse noen år – inntil den galopperende veksten i studenttallet fylte lokalene til randen og vel så det. 

Sofaen på pauserommet holdt imponerende nok stand mot Sverre Knudsens heftige tramping (han hadde jo allerede da en ganske bastant fysikk). Jeg sang ikke, men satt i et hjørne og syntes det hele var nokså eksotisk. Dette var jo før SUF ble til SUF(m-l), og teknisk sett var vel Sverre Knudsen fortsatt medlem av SF – selv om SUF den sommeren på sin aller første sommerleir hadde diskutert «reform eller revolusjon» og kommet langt i å omfavne revolusjonen. Våren 1968 kom (m-l)-tilføyelsen, og på sommerleiren det året inntok alle de «fem store» (Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao) sin etterhvert velkjente plass på bevegelsens faner, plakater og andre trykksaker. I februar 1969 marsjerte de så ut av SFs landsmøte, og (m-l)-rørsla var i gang for fullt.