KOMMENTAR
Det er inntrykket jeg sitter igjen med etter mediedekningen som har fulgt lanseringen av filmen Hvor blir det av penga? og diskusjonen om Minervas faktasjekk.
Faktasjekk-nettstedet Faktisk.no har så langt hatt to faktasjekker av påstander i filmen. Manifests Magnus Marsdal skriver i Nettavisen at filmen «villeder», og er dypt skuffet over min faktasjekk. Også TV2 har intervju med Marsdal. Astrid Meland i VG mener filmen bedriver «komisk svartmaling», og stusser over at vi har gitt den «godkjentstempel». Det har for all del også vært noen positive omtaler av filmen, blant annet i Aftenposten. Likevel er et hovedinntrykk at filmen er problematisk og at faktasjekken om mulig er enda verre.
Selv om jeg slett ikke er enig i all kritikken, stiller jeg meg ikke uforstående til den, hverken av filmen eller av faktasjekken. I en viss forstand var den også ventet. Men både formen på og omfanget av kritikken sier også noe interessant om både norsk offentlighet og faktasjekker i Norge, som det er verdt å diskutere videre. Derfor vil jeg svare på noe av kritikken som er kommet, særlig det som gjelder min faktasjekk og kritikken av den.
Først: Minerva har ikke gitt filmen «godkjentstempel». Vi har gjennomgått sentrale påstander etter at den var ferdig. Faktasjekken sier dokumentaren «treffer godt» – jeg kommer tilbake til det nedenfor – men noen av påstandene som ettergås, bedømmes også som «overdrevet og uten kontekst» eller «udokumentert».
Dernest: Som jeg sa til Faktisk.no, som kontaktet meg om faktasjekken, er jeg i min gjennomgang bevisst relativt velvillig. Men hvorfor det? Hvorfor skal en faktasjekk være velvillig, bør den ikke i stedet holde folk strengt til den nakne sannheten?
Saken er dessverre ikke så enkel. Mange faktasjekker handler nemlig ikke om presist definerte fakta som enkelt kan ettergås og gis et svar med to streker. I stedet kan det være vage eller tvetydige påstander, hvor det uklart akkurat hva det refereres til. Da må det gjøres tolkninger av utsagnet som skal faktasjekkes. Et annet viktig punkt i faktasjekk er at det ofte ikke er snakk om hvorvidt et utsagn er teknisk sett korrekt; spørsmålet er om det er rimelig, om det gir en god fremstilling – eller om det er misvisende. Her kreves enda mer skjønn av faktasjekkeren.
Ingen faktasjekker kommer seg unna tolkning og skjønn. Men mitt syn på faktasjekk slik den er blitt bedrevet i Norge, er at denne type utfordringer er ganske omfattende. En årsak er at tolkningene som gjøres og skjønnet som utøves for ofte er av samme art: De kommer fra samme sted, ideologisk, sosiologisk og faglig. Og nettopp derfor – og kanskje like alvorlig – erkjennes det i liten grad at det utøves slik skjønn.
For å unngå den grøften har jeg i min faktasjekk ikke stilt meg spørsmålet om jeg selv synes er den beste eller rimeliste fremstillingen av et saksfelt. I stedet har jeg prøvd å besvare et annet spørsmål, nemlig hvorvidt det finnes en forståelig og akseptabel tolkning av utsagnet som i en meningsfull betydning er riktig.
For raust? Kanskje – men la oss først se på de to grøftene.
Den viktigste dedikerte faktasjekkeren i Norge er nettstedet Faktisk.no. Og Faktisk gir mange glitrende eksempler på den ene grøften. La meg gi tre:
I 2017 sa Carl I. Hagen at det er «en del eldre i Oslo som har reagert på at det har kommet hjemmehjelpere som har politiske eller religiøse symboler». Hagen selv anførte som belegg rundt ti henvendelser han hadde fått på telefon fra brukere av hjemmehjelpstjenesten. Faktisk konkluderte likevel at påstanden var «delvis feil» – nettopp ved å gå langt i å tolke påstanden og definere hva som er en rimelig fremstilling. Sjekken undersøker nemlig ikke hvorvidt «en del har reagert», men hvorvidt det har avstedkommet klager til ombudene i Oslo og Akershus. Det har det ikke. Dernest er spørsmålet om ti henvendelser kvalifiserer som «en del», all den tid det er 9500 eldre brukere. Faktisk sier nei.
Men med mindre Hagen lyver, er påstanden utvilsomt helt riktig – som Minerva skrev den gangen. Hvorvidt ti er få, en del eller mange kan diskuteres, men ikke faktasjekkes. Det handler nettopp om hva man synes er rimelig. Men det igjen peker bare videre mot nye problemer: For om man først er opptatt av hva som er rimelig, finnes åpenbart mange rimelige grunner til å tro at ganske mange må reagere før noen får seg til å ta opp telefonen og ringe Carl I. Hagen. Kanskje ville dessuten en rimelig kontekst være å finne ut hvor mange hjemmehjelpere som bruker slike religiøse symboler, og hvor stor andel av dem som har hatt dem, som har reagert.
Det er nærliggende å tro at den politiske konteksten er blitt viktig ikke bare for Hagen, men erkjent eller uerkjent også for Faktisk: Hagens utsagn kom i forbindelse med en debatt om hvorvidt slike plagg skulle forbys. Etterlatt inntrykk av Faktisk sin tekst er at det er viktig for faktasjekkeren å forhindre at befolkningen sitter igjen med et overdrevent inntrykk av hvor omfattende problemet er. Hvis den underliggende frykten hos faktasjekkeren hadde vært den motsatte, er det i hvert fall vanskelig for meg å tro at sjekken ville sett lik ut.
Et annet eksempel er en faktasjekk av daværende ordfører Ivar Vigdenes i Stjørdal. Utgangspunktet for sjekken er en sak om økte sosialhjelpsutgifter i kommunene. Vigdenes knytter økningen til flyktninger, men også at incentivene til jobb er dårlige. Han gir et eksempel fra Stjørdal, basert på månedlige inntekter og kostnader ved sosialhjelp og arbeid. Nettavisen slår så opp at en «familie må tjene mer enn 700.000 for at det skal lønne seg å jobbe». Faktisk behandler denne påstanden som om den er gal eller misvisende, fordi svært få oppfyller kriteriene. For å konkludere slik tar faktasjekkeren utgangspunkt i tallet 700 000, som er det årlige lønnsnivået som tilsvarer Vigdenes’ månedsbeløp. Siden sosialhjelp oftest er kortvarig, er det ingen som oppfyller dette i Stjørdal. Dernest bruker Faktisk disse tallene for å se om det er noen «sosialhjelpsbombe», slik Nettavisens overskrift lyder.
Problemet er at Vigdenes’ eksempel, slik han fremstiller det, etter alt å dømme er riktig. Tolkningsspørsmålet her er hvorvidt månedsbeløpet kan oversettes i et årsbeløp for å vise lønnsnivå. Spørsmålet om rimelighet handler her om hvorvidt slike eksempler kan utgjøre en sosialhjelpsbombe. Men her blir Faktisk merkelig snever: Snarere enn å se på spørsmålet om hvorvidt generelt svake incentiver til å stå i arbeid for mange flyktninger i kommunene bidrar til høyere kostnader, ser de utelukkende på om de mest ekstreme og sjeldne tilfellene i seg selv kan utgjøre denne bomben. Igjen sitter man igjen med et inntrykk av at faktasjekkerne drives av en bestemt frykt, kanskje for at Nettavisens lesere skal sitte igjen med et inntrykk av at flyktninger er kostbare eller snylter på velferdsstaten.
Et siste eksempel: De famøse Tante Turid-sakene under strømkrisen julen 2021. Her lager Faktisk et scenario basert ikke på påstander konkrete personer er kommet med, men på hva gamle tanter og onkler i familieselskapene i julen kan tenkes å si om strøm. En av tante Turids påstander lyder: «Hvis vi ikke hadde hatt utenlandskabler, ville vi hatt billigere strøm.» Dommen fra faktasjekkeren er: «Det er ikke sant».
Men det er veldig få som har stilt spørsmålet på denne måten. Det politiske spørsmålet handlet hele tiden om de to siste kablene. Og hvis man tolker det fiktive utsagnet i lys av den faktisk pågående debatten da dette ble skrevet, er det helt åpenbart at det er dette Tante Turid ville ha snakket om. Da måtte dommen blitt: «Dette er sant». Faktisk nevner rett nok at svaret ville vært annerledes for de to siste kablene, og siterer en kraftanalytiker i selskapet Refinitiv som sier prisene vil bli ti øre høyere per kilowattime. I etterpåklokskapens lys er det neppe riktig: Tante Turid hadde bedre teft enn mange krafteksperter. Volue Insight anslo noen måneder senere at de to kablene økte prisene med en full krone.
Igjen: Saken bærer et veldig tydelig preg av hvilke bekymringer Faktisk-redaksjonen har, og hvilke bekymringer de ikke har. Det påvirker også hvilke eksperter man konsulterer og hva man spør dem om. Det er nemlig ikke alltid det finnes én faglig sannhet. Derfor er «nøytral faktasjekk» også et komplisert begrep. Jeg tok opp disse bekymringene i podkast med daværende redaktør i Faktisk, Kristoffer Egeberg, allerede i 2018 – uten hell.
Som de tre eksemplene illustrerer, påvirkes faktasjekker ofte av hvilke (feil)oppfatninger faktasjekkeren synes det er viktig å hindre at fester seg: At folk tror integreringsproblemene er større enn de er – eller tvert i mot at de ikke forstår risikoen ved innvandring? Er faren at folk tror sosialhjelpsmottagere snylter, eller at de ikke forstår at incentiver er viktige? At folk har et (for) negativt bilde av det grønne skiftet – eller at de ikke forstår kostnadene?
Min påstand er at det Faktisk, i likhet med mesteparten av medielandskapet ellers, frykter aller mest, er høyrepopulisme. Jeg forstår den frykten, og deler den på mange måter også. Men om en slik frykt blir for dominerende i journalistikken, vil det typisk fungere mot sin hensikt: Folk som ikke er så preget av denne frykten, eller ikke forstår den i de samme termene, vil oppleve journalistikken som urimelig og urettferdig.
Hva vi frykter, påvirker hvordan også faktasjekkeren forstår utsagn, hvilke fakta det er relevant å ta med og hvilke er det akseptabelt å utelate, og hvordan vi bedømmer årsakssammenhengene i fremstillingen. Å gjøre disse vurderingene har utvilsomt en faglig komponent – men den komponenten er mer komplisert, og typisk mer omstridt enn bare å sjekke om et tall er riktig. Ikke minst har det betydning for hva vi velger å faktasjekke.
I skrivende stund finner jeg hos Faktisk totalt 21 saker på forsiden. Av disse er i hvert fall 11 – over halvparten – faktasjekker av eller artikler om innhold som typisk kodes som potensielt høyrepopulistisk. Det gjelder som nevnt to ulike faktasjekker om Wiig Nordbys dokumentar; en analyse av bruken av kommentaren «Stem Frp» på TikTok; én undersøkelse av «høyreradikal symbolbruk i ‘pedojeger’-nettverk»; en sak om kontoer som sprer KI-genererte nyheter om innvandring, kriminalitet og energipolitikk; en faktasjekk av et utsagn fra Martin Bech Holte om unge uføre; faktasjekker av utsagn fra Frp og Høyre; «myteknusing» av påstander om at det er mange utenlandske flagg i 17. mai-toget; en artikkel om russiske propagandasider; og faktasjekk av påstander hos Wolfgang Wee om cellegift. Ingen av de 21 påstandene som sjekkes, kan kodes som liberale eller venstreliberale.
Disse skjevhetene er en del av den rådende situasjonen i norsk faktasjekk. Slik sett var det all grunn til å forvente at mediene og faktasjekkere ville møte Sindre Wiig Nordby – som typisk forstås som en del av en ny høyreside, som er kritisk til strømpolitikken og mener det er mye sløsing i offentlig sektor – med dyp skepsis.
Dermed valgte jeg altså bevisst en mer velvillig tilnærming, vel vitende om at det kunne vekke reaksjoner. At det ble såpass mange reaksjoner, var likevel en bedre illustrasjon av disse mekanismene enn jeg hadde sett for meg.
Skjønt: Det forutsetter altså at påstandene i dokumentaren ikke er spinnville. Jeg har gitt dem en velvillig lesning, men det betyr likevel ikke uendelig fleksibel. La oss derfor gå gjennom de konkrete stridsspørsmålene.
Det viktigste av dem handler om produktivitet. Utsagnet i filmen som er faktasjekket, kommer fra Hans-Jørgen Blomseth, og lyder: «På produktivitetslisten er vi på bånn i Europa». Jeg har i min faktasjekk – etter en diskusjon som inneholder både tolkning og rimelighetsvurdering – karakterisert påstanden som riktig. Kritikerne har reagert kraftig på påstanden. Blant annet Magnus Marsdal skriver at «opplysningen er ikke bare feil. Den er spinnvill», fordi Norge har svært høy produktivitet, og er opprørt over at jeg i stedet har undersøkt noe annet, nemlig (blant annet) produktivitetsvekst i industrien.
Men utgangspunktet for min gjennomgang er altså ikke hva jeg synes er den beste fremstillingen av produktivitet i Norge, men hvorvidt det finnes forståelig og akseptabel tolkning av utsagnet som i en meningsfull betydning er riktig. Og påstanden må nettopp tolkes. «Produktivitetslisten» er ikke en faktisk eksisterende offisiell liste. Ordet faller i en nokså uformell samtale på en benk i en hage. En faktasjekker må altså ta stilling til hva som egentlig er ment, hvordan påstanden rimelig bør forstås.
Hvis spørsmålet er om Norge er det minst produktive landet i Europa, er det selvsagt en spinnvill påstand. Det er nettopp poenget: Påstanden er så spinnvill at det rett og slett ikke er rimelig å tenke at det er det Blomseth mener om et av verdens rikeste land. Derimot pågikk en stor diskusjon i Norge i kjølvannet av Martin Bech Holtes bok i januar i år nettopp om produktivitetsvekst. For meg er det viktig kontekst: Blomseth snakker inn i en eksisterende og pågående debatt. Ingen seriøse mennesker har hevdet at Norge har lavest produktivitet i Europa; flere seriøse mennesker har hevdet at vi har hatt en svak produktivitetsutvikling.
Her mener jeg min tolkning er rimeligere enn kritikernes. Viktigere, kanskje: Det går frem av faktasjekken hva som er hva. (Kanskje er derimot litt for raus når jeg lar «på bånn» være en omtrentelig, snarere enn en presis beskrivelse av Norges plassering. Samtidig brukes ordet upresist i vanlig samtale, og faktasjekken sier også at vi ikke er aller sist.) Agget mot min tolkning kan derimot forstås i lys av en frykt for at noen av seerne av dokumentaren skal tro at Norge plutselig er blitt et av de minst produktive landene i Europa? Men jeg deler ikke den frykten, og mener også prinsipielt en slikt frykt i liten grad bør være styrende. Det kan selvsagt helt sikkert være noen som tror Norge er blitt et u-land. Men det er i så fall ikke fordi de har lest min faktasjekk. Dessuten finnes en annen mulig frykt her: Nemlig at nordmenn skal være for lite bekymret for fallende produktivitetsvekst.
Det har også kommet en tung faglig kritikk av selve påstanden om at Norge har lav produktivitetsvekst sammenlignet med andre land. Her finnes en rekke ulike mål, og spørsmålet er hva som er rimelig: Særlig viktig er spørsmålet om hvilket mål for økonomien som er mest relevant, og delvis hvilken periode man ser på. Olav Slettebø i SSB er særlig kritisk, og mener tallene er «cherry picking».
Utfordringen her er at det finnes mange mål for produktivitet, og spørsmålet om hva som er rimelig, avhenger av hva man vil si noe om. For eksempel: Det er enighet om at Norge har lav produktivitetsvekst hvis du ser på hele økonomien – altså med oljebransjen (figur 5.3 her). Hvis man skulle velge et mest mulig objektivt mål, kunne det vært et naturlig utgangspunkt – men de fleste norske økonomer vil heller se på fastlandsøkonomien.
Men det finnes ulike mål for produktivitet – for eksempel arbeidsproduktivitet, kapitalproduktivitet og total faktorproduktivitet – og det er litt ulike tall i ulike statistikker og ulike avgrensninger av økonomien. På noen av disse målene gjør Norge det bedre, uten at det er klart for meg at disse er de beste. Her får jeg også noe støtte fra NHH-professor Ola Honningdal Grytten, som uttaler seg i faktasjekken hos Faktisk, som sier at «Norge har hatt svakere produktivitetsvekst enn de fleste europeiske land», og selv om han vil understreke at «å si at Norge ligger på bunnen i produktivitet er feil», mener han vi kan ligge nær bunnen i produktivitetsvekst. Hvis vi ser på Pengepolitisk rapport fra i fjor høst fra Norges Bank, ser vi at produktivitetsveksten i fastlandsøkonomien over tid har svekket seg sammenlignet med handelspartnere, og ligget stadig mer under etter 2015.
I min faktasjekk viser jeg til en statistikk for arbeidsproduktivitet, men jeg snakker også om produktivitetsveksten i industrien. Hvorfor det, er det ikke bare cherrypicking? Tja – det kommer helt an på hva man vil si noe om. Jeg mener i hvert fall utviklingen i industrien er viktigere enn både Slettebø og Marsdal – og den er også viktig nok til å få bred plass i regjeringens NOU 2024:6 om grunnlaget for inntektsoppgjøret.
Det er flere grunner til å fokusere på industrien. For det første er det mange utfordringer med å måle produktivitetsendringer, men de er større i tjenestesektoren enn i industri. Dette bildet blir i Norge komplisert av at prisene på hjemmemarkedet påvirkes av oljerikdommen, som lager «støy» i tallene. For det andre påvirker produktivitetsveksten i eksportrettet virksomhet i større grad valutakursen, og dermed landets velstand. Og industrien har typisk vesentlig høyere eksportandeler enn tjenestesektoren. Svekket produktivitetsvekst i industrien er derfor en rimelig kilde til bekymring.
Når Slettebø i SSB skal forklare hvor lite relevant industrien er, kommer han også med en påstand som for meg fremstår som en illustrasjon på hvordan man kan være legitimt uenige om hva som er relevante tall – i form av en påstand om industrien er representerer bare «sju prosent av norsk økonomi». Det er isolert sett riktig (tabell 5.1 her), men Slettebø unnlater å nevne at det inkluderer både norsk sokkel og offentlig sektor. Sokkelen vil han neppe ha med, da får som nevnt Norge lav produktivitetsvekst i stor grad på grunn av endrede forhold på sokkelen (skjønt reguleringer spiller med). Hvis vi da bare ser på næringsvirksomhet, utgjør industrien rundt 16 prosent, som i hvert fall er mer betydelig.
Alt i alt er jeg altså enig med Grytten ved NHH: Vi kan ligge nær bunnen i produktivitetsvekst de siste 10 årene, litt avhengig av hvilken indikator vi ser på, og hvorfor vi ser på den. For meg illustrerer også den ovenstående diskusjonen om produktivitetsvekst også hvorfor en faktasjekker bør ha en ganske velvillig innstilling til hva det faktasjekkede utsagnet forsøker å si. Hva som er rimelig, er nemlig ofte noe som bør være gjenstand for diskusjon – av den typen jeg har forsøkt å gi her. I en omfattende faktasjekk av ett enkelt utsagn kan man selvsagt antyde mer av den diskusjonen i selve gjennomgangen. Men det helt normale er nettopp at utsagn fremsettes, og så utsettes for både kritikk og støtte.
Den andre faktasjekken fra Faktisk handler om økningen i antall lover og regler i Norge. De finner at Wiig Nordbys tallbruk er misvisende, mens min faktasjekk fant at den var riktig. Faktisk sjekker rett nok en mer spesifikk påstand enn jeg gjør, nemlig om antallet nye forskrifter som kom i 2024.
Her har Faktisk avdekket at en stor del av økningen det året, som totalt var 1666, utgjøres av 1098 forskrifter hjemlet i den nye opplæringsloven. Men disse er i hovedsak videreføringer av tidligere skoleforskrifter som var unntatt krav om kunngjøring. Det er dermed ikke en reell økning i reguleringsomfanget.
Jeg er enig med Faktisk i at tallet for 2024 dermed er misvisende. Jeg var ikke klar over dette forholdet, og hadde jeg visst det, ville jeg både tatt det med og modifisert min karakteristikk av fremstillingen noe. Den øvrige økningen over tid fremstår likevel så vidt jeg kan bedømme i hovedsak som korrekt, og også tallene for 2024 er riktige – selv om tolkningen for dette året altså blir misvisende.
La meg likevel si: Gjennomgangen fra Faktisk fremstår likevel for meg som om den kan forstås i lys av hvilken frykt som driver gjennomgangen. For det er ingen tvil om at omfanget av lover og regler har økt vesentlig over tid. Det skriver også Faktisk, i et underavsnitt som heter «Hvorfor får vi flere regler»? Her intervjuer de en professor ved Universitetet i Sørøst-Norge, Stig S. Gezelius, som kan fortelle at økningen er drevet frem av «voksende økonomier og teknologisk utvikling», eller «samfunnsmessige krav i kjølvannet av uønskede hendelser». Han påpeker også at det slett ikke bare er norske politikere, men at regeløkningen ofte bunner i «internasjonalt avtaleverk». For meg skaper det et inntrykk av at den motiverende frykten er at folk skal sitte igjen med et etterlatt inntrykk av at politikerne er inkompetente, og at det skal føre til politisk sinne og populisme. Gezelius sier det da også nær rett ut: «Å legge ansvaret for utviklingen på de personene som sitter i forvaltningen og i politikken, mener jeg blir feil. Utviklingen har dypere samfunnsmessige årsaker.»
Men denne fremstillingen er også bare én fremstilling av mange mulige. Det er nemlig mange grunner til å være bekymret for økende reguleringer, både i Europa generelt og i Norge spesielt. Forskning antyder at ulike typer sær-europeisk regulering bidrar til svekket produktivitetsvekst i Europa. Og den store Draghi-rapporten i EU har et stort søkelys på at Europa er blitt overregulert og mister konkurransekraft. På viktige områder har dessuten Norge gått lenger enn EU, og har flere og strengere reguleringer. Det er selvsagt riktig at reguleringer av og til oppstår etter «uønskede hendelser», men det er ikke dermed klart at det er fornuftig. Er det åpenbart at det alltid er viktigere å advare mot misnøye med politikere som vedtar reguleringer, enn det er å advare mot selve økningen i antall reguleringer? Det er i hvert fall ikke klart for meg.
Slettebø synes sløseridokumentaren er full av feil, Gezelius vil ikke legge ansvaret på politikere eller folk i forvaltningen, og Meland mener den svartmaler. Magnus Marsdal er dypt skuffet. Jeg skrev at den «treffer godt». Hvorfor det?
Det er tre hovedtemaer i dokumentaren. Det første er om strømsystemet, og er på siden av gjennomgangen her. De to andre er sløseri og for omfattende og for dårlig regulering – og det er to store og svært viktige temaer i norsk og europeisk politikk om dagen.
Vi var i ferd med å få en debatt om offentlig pengebruk etter Martin Bech Holtes bok i januar, men også den druknet først i en diskusjon om produktivitetsvekst, og deretter i Donald Trump. Men mange politikere responderte positivt på boken, for de vet at økningen i offentlige utgifter de siste 15 årene ikke har bidratt nok til velferd i Norge. Handlingsregelen har gitt oss 400 milliarder kroner ekstra å rutte med sammenlignet med 2005. Har vi fått det så mye bedre? Eksemplene på sløseri i Wiig Nordbys film er ikke uttømmende, og kanskje ikke de aller beste. Men det får frem at det er blitt mange dyre samferdselsprosjekter med negativ samfunnsnytte, manglende kostnadskontroll i store offentlige byggeprosjekter og mye annet.
Fokuset på reguleringer er også viktig, selv om hverken Wiig Nordby eller jeg hadde fått med oss effektene av opplæringsloven. Økningen er likevel reell, og har pågått over tid. Som jeg skriver i min faktasjekk, er det selvsagt ikke slik at alle nye lover og regler er av det onde; noen kan også gi økt effektivitet. Men i sum er det flere hensyn som bakes inn i lovverk, og dermed unntas konkrete prioriteringer. Dette er ikke et særnorsk problem, men Norge ligger langt fremme i klassen. Draghi-rapporten identifiserer dette som en av de alvorlige hindrene for at Europa skal gjenvinne konkurransekraft. Det trenger vi i dagens geopolitiske situasjon.
Slik sett treffer dokumentaren altså godt. Den løfter opp til debatt store og viktige temaer, og eksemplene og datapunktene som skal støtte opp om argumentene, er stort sett relevante. Det betyr ikke at det er perfekt, at det ikke også er noen feil, eller at jeg ville valgt akkurat de samme fremstillingene. Men mange av påstandene om at faktapåstandene i filmen er misvisende, treffer likevel skjevt for en faktasjekk: Uenighet om produktivitetsvekst eller fremstillingen av skattenivå eller betydningen av økte reguleringer, bør i stor grad være gjenstand for debatt, snarere enn faktasjekk.
Det er en av de første større dokumentarfilmene av sitt slag i Norge, laget helt utenfor alle redaksjonelle miljøer, og av en person som forbindes vagt med «det nye høyre». I flere andre land har slike filmer vært både uetterrettelige og konspirative. Denne er ikke det, og jeg mente det var grunn til å møte den med velvilje, snarere enn å gi vrangere tolkninger av utsagnene for å kunne karakterisere dem som gale; og til å la diskusjonen om hva som er mest rimelige fremstillingen være nettopp en diskusjon. Det handler også om at den vrange og nidkjære lesningen en aktør som Faktisk for ofte bedriver nettopp mot denne type aktører, etter mitt skjønn ytterligere er med på å svekke medienes troverdighet hos denne gruppen.
Kunne jeg vært strengere i min faktasjekk? Selvsagt, og jeg forstår at noen ville ønske det. Men jeg er ikke sikker på at det ville vært noe mer rimelig. Siden Marsdal er blant de fremste kritikerne, kan jeg også nevne et eksempel som ikke er med i faktasjekken, hvor jeg utvilsomt kunne vært hardere i klypa, men valgte å la det være. Det handler nemlig om et utsagn Marsdal selv kommer med i dokumentaren, om kraftmarkedet og utenlandskablene. For å vise absurditeten sier han: «95 prosent av kraften går bare i Norge. Den høyeste prisen på en energienhet nedi i Tyskland et eller annet sted bestemmer prisen for hele Sør-Norge.»
Jeg skjønner hvor han vil hen, og tenker at det i en uformell samtale er et akseptabelt presisjonsnivå. Men med brillene han anlegger har jeg ikke noe annet valg enn å si at det er helt feil. Bruttoeksport fra Norge har i snitt vært rundt 15 prosent i perioden etter 2010. I 2024 var det hele 21,1 prosent. Ikke i noe enkeltår fra 2010 og fremover har bruttoeksporten vært under 5 prosent. Slik sett er påstanden kategorisk gal. Det er også feil, og delvis misvisende, at den høyeste prisen på en energienhet bestemmer prisen for hele Sør-Norge. Det gjelder bare når strømprisene der er høyere enn i Norge, medregnet kostnaden ved strømoverføring, samtidig som det er ledig overføringskapasitet. Men i mange av disse periodene er kablene fulle, og prisene i Norge lavere. I de periodene får Norge store importinntekter, samtidig som prisene her er lave. Derfor er gjennomsnittsprisene i Sør-Norge mye lavere enn i Tyskland, Storbritannia og Danmark.
Hvorfor har jeg ikke tatt med denne påstanden i min gjennomgang og faktasjekket den som helt gal? Det er fordi jeg er enig med Marsdal i at myndighetene har underkommunisert kostnadene og prisvirkningen ved strømkablene, og rollen den dyreste strømenheten kan få for hele systemet. Jeg har tenkt at «95 prosent» ikke er ment helt bokstavelig, og først og fremst betyr «en veldig høy andel», og at han kanskje har tenkt på nettoeksport, skjønt også den er rundt 8 prosent i snitt for denne perioden og godt over 10 prosent de siste årene. Jeg har tenkt at det er legitimt for en politisk aktør å forenkle og spissformulere effekten av den dyreste enheten.
Det kan være interessant å sammenligne mottagelsen av Hvor ble det av penga? med mottagelsen av en annen stor dokumentar akkurat nå, nemlig Thomas Seltzers Den norske fattigdommen. Den har i stor grad fått positive tilbakemeldinger. I VG har den fått terningkast 5. I et debattinnlegg fra Venstres Hans Jacob Huun Thomsen karakteriseres den som tankevekkende og viktig, selv om han vil ha mer fokus på fattige globalt. NRK har intervjuet Seltzer uten kritiske spørsmål.
Faktisk har ingen faktasjekker. Ingen raser. Og for all del: Det er en viktig og interessant dokumentar. Samtidig er det jo mange ting man kan plukke på. Velferdsforsker Axel West Pedersen skriver på Facebook om hovedeksempelet i første episode, som setter tonen for hele serien og som beskriver de nye arbeidende fattige i Norge at han «stusset over at dette paret med ett barn sliter så sterkt med å få endene til å møtes». Han mener det må være «mer til historien enn det vi ble fortalt i programmet», for eksempel høy kredittkortgjeld, som så vidt nevnes i forbifarten. West Pedersen frykter innslaget skaper et «misvisende inntrykk» av arbeidende fattige i Norge. (VGs Astrid Meland, som skrev kritisk om Wiig Nordby, har fortjenestefullt fått med seg denne kritikken.)
Også sterke historier kan skape misvisende inntrykk. Når Faktisk valgte å lage en lang innsiktsartikkel for å gjendrive et reelt eksempel fra ordføreren i Stjørdal, ville ikke denne historien vært en like naturlig ting å sjekke? Er det ikke større grunn til å faktasjekke en stor dokumentar som sendes i beste sendetid på NRK, med et stort budsjett bak seg, enn en film som er laget på billigsalg for YouTube?
Har jeg vært for raus i min faktasjekk? Kanskje, på noen punkter. Kanskje skulle mer av diskusjonen jeg har ført her også vært med i den opprinnelige gjennomgangen? Og kanskje ikke: Det var et bevisst valg å være ganske velvillig, og jeg står for det valget.
Men skulle jeg ønske at jeg hadde fått med meg endringen i status for forskrifter i opplæringsloven? Absolutt.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
.png){kind=link}