For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Hvordan bryte ned tilliten i et samfunn?
De som feller kollektive dommer etter Epstein-avsløringene, bør huske at vi fortsatt har noen av de mest ukorrupte politikerne og embetskvinnene og -mennene i verden.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Den høye tilliten er «Nordens gull».
Slik uttrykte Nordens mest fremtredende nordist, Bertel Haarder, seg da han for siste gang åpnet Folketinget.
Høy tillit er gull, fordi tillit gjør oss mer effektive, og fordi det gir oss et langt mer behagelig og menneskelig samfunn å leve i. Mistillit avler mistenksomhet, byråkrati og stadig mer kontroll.
De siste tiårene er det særlig to utviklingstrekk som har ført til advarsler om at tilliten vil forvitre.
Venstresiden har pekt på økt økonomisk ulikhet, mens deler av høyresiden har pekt på kulturell ulikhet som følge av økt innvandring særlig fra land med lav tillit.
Staten og tilliten
Begge har litt rett, men det skal ganske mye til før det går utover de høye tillitsnivåene. De siste 30–40 årene har vi derfor kunnet oppleve at vi både har fått økt ulikhet, økt innvandring og økt tillit på samme tid.
Selv har jeg alltid vært mest redd for noe annet, nemlig at staten svikter. Hvis staten svikter sine kjerneoppgaver, eller mislykkes i å skape de resultatene den lover, vil det gå utover tilliten.
Dette er tydelig i land uten rettsstat og med korrupte politikere som ikke holder det de lover. Men også i land som Norge, med et av de mest bunnsolide liberale demokratiene i verden, kan vi av og til merke det: Tilliten til politiet sank som en stein etter 22. juli-tragedien, da politiet ikke maktet å leve opp til den standarden vi forventet.
At staten svikter, er altså farlig for tilliten. Det betyr at vi slutter å stole på at staten kan beskytte oss, være rettferdig og hjelpe oss når vi har krav på det.
Men det er farlig også på en annen måte, for det vil alltid være noen som, bevisst eller ubevisst, dyrker mistilliten og gjør den enda større. De sprer løgner og overdrivelser og feller kollektive dommer – helt motsatt av hva vi vanligvis gjør i et rettssamfunn. Og resultatet kan være et rop på «den sterke mann» – den ranke og rene som aldri har vært en del av «systemet», og som kan rydde opp.
Dette er farlig, selv om det er forståelig. Folk blir forbannet, hvis det fins en elite – eller hvis de tror at det fins en elite – som skor seg på fellesskapets midler, og som lever og virker etter helt andre spilleregler enn folk flest.
Det er derfor Norge nå er i en kritisk situasjon.
Epstein
Det er ikke rart at topp-politikere og embetsmenn, som ofte må farte verden rundt i embets medfør, kan påtreffe personer som ikke er hel ved. Ingen ville klandret noen for at de tilfeldigvis, på en eller annen sammenkomst, uforvarende hadde kommet til å hilse på seksualforbryteren Jeffrey Epstein.
Men det er kritikkverdig at enkelte har innledet en langvarig relasjon med Epstein, enda de måtte vite hva bakgrunnen hans var.
At noen deretter lyver om det, er både uakseptabelt, pinlig og patetisk.
Men aller verst er det selvsagt at man etablerer økonomiske forbindelser til Epstein og innlater seg på korrupsjon mens man har betrodde stillinger og posisjoner.
Alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist. Men hvis det Økokrim nå mistenker om Thorbjørn Jagland, Mona Juul og Terje Rød Larsen, er riktig, er det ekstremt skadelig, både for tilliten i Norge og for Norges omdømme.
Tre mål for granskningskommisjonen
Vi har neppe råd til en langvarig diskusjon om hvordan vi skal komme til bunns i de sakene som nå er avdekket. Før vi vet ordet av det, kan det velte ut enda mer. Det er derfor bra at alle partigruppene på Stortinget nå ser ut til å kunne enes om å sette ned en helt uavhengig granskningskommisjon.
En slik kommisjon vil på mange måter kunne ha tre formål:
Den må for det første komme til bunns i de enkeltstående tilfellene som nå er avdekket. En kommisjon kan ikke være et alternativt Økokrim, men den kan avdekke mange andre interessante grunner til at det som har skjedd, kunne skje.
For det andre bør den granske utenrikstjenestens, inkludert bistandsbransjens, bruk av penger, og om det er noe med systemet som både bidrar til uvettig pengebruk, til en form for elite-sirkulasjon, og til, i verste fall, å gjøre vondt verre i noen av de landene vi gjerne vil hjelpe.
Og for det tredje må den, som en slags bivirkning, bidra til å gjenreise tilliten, slik at vi kan stoppe den giften som nå er i ferd med å bre seg på sosiale medier – der alt og alle blir mistenkeliggjort.
Det er nemlig ikke sant at alle topp-politikere, alle topp-embetsmenn eller alle i bistandsbransjen i Norge er korrupte eller uten integritet og moral. Det er dypt urettferdig å felle slike kollektive dommer som mange nå gjør i sosiale medier.
Men glem ikke…
Inntil det motsatte er bevist, har vi fortsatt noen av de mest ukorrupte politikerne og embetskvinnene og -mennene i verden.
Også Bertel Haarder minnet sine kolleger om betydningen av at vi er ordentlige mot hverandre i Norden:
«Husk, at det måske giver flere stemmer at anerkende andre end at mistænke dem. At behandle hinanden som vi selv vil behandles. (…) Og lad være at sætte befolkningsgrupper op mod hinanden. Husk, at I er en del af noget større. Et land med ordentlighed, hvor få har for meget og færre for lidt.»
Det må heller ikke vi andre glemme, selv om det koker nå.
Innlegget ble opprinnelig publisert på skribentens Facebook-side, og er gjengitt etter avtale.
