Sanna: – Nei, du skal ikke finne deg i alt. Da utsletter du bare deg selv og bærer deg selv ut av ditt eget ekteskap

Hei Sanna!

Jeg tar sjansen på å sende deg noe jeg har jobbet mye med det siste året. 

Jeg har vært gift med kona mi i nesten 30 år. Vi har tre barn i tenårene og lever på mange måter et hektisk, men godt liv sammen. De siste årene har det imidlertid sneket seg inn en faktor som har vært krevende å håndtere: overgangsalderen.

Når overgangsalderen treffer samtidig som vi har tre tenåringer i huset, opplever jeg at vi beveger oss inn i et terreng som er svært vanskelig å navigere i. Tenåringer er jo i seg selv «under ombygging» – hodene deres bygges om, de skal finne seg selv, og de utfordrer både grenser og autoritet. Det krever mye av oss voksne, både rasjonelt og emosjonelt.

Når dette skjer parallelt med at kona mi er i overgangsalderen, opplever jeg at hun til tider fremstår som den mest krevende tenåringen i huset. Humørsvingninger, sterke følelsesutbrudd og reaksjoner som kan oppleves som en løs kanon – også på en måte som setter familiemedlemmer opp mot hverandre. Det har vært episoder der hun har lagt seg ut med familie, og der skilsmisse blir brukt som trussel dersom ting ikke blir slik hun ønsker.

Når jeg reagerer og sier ifra, får jeg ofte til svar at dette må jeg tåle, fordi hun er i overgangsalderen. Jeg har lovet å stå i ekteskapet i gode og onde dager, og det tar jeg på alvor. Samtidig opplever jeg det som svært krevende når oppførsel og personlighet får en slags blankofullmakt, begrunnet med overgangsalderen.

Utfordringen er særlig stor når hun er i konflikt med tenåringene. Jeg opplever henne da som urimelig, samtidig som hun forventer at jeg skal støtte henne fullt ut. I slike situasjoner står jeg overfor to valg:

– enten å gå på akkord med det jeg selv mener er riktig i møte med barna våre

– eller å gå på akkord med forventningene hun har til meg som ektemann og «mannen i huset», som skal støtte henne uansett.

Hvis jeg ikke gjør det siste, kan reaksjonene rettes mot meg. Avstanden mellom oss øker, frustrasjonen i meg vokser, jeg blir kanskje mer irritabel, og hun registrerer at forholdet ikke er like varmt som før.

Dette blir en del av en ny fortelling: Hvis hun møter motbør, blir hun irritert, og opplever at hun ikke får nok støtte.

Så spør jeg deg, som kvinne og samlivsekspert: Hvor langt er det greit at overgangsalderen får trumfe folkeskikk, voksen ansvarlighet og det å ta ansvar – for seg selv, for familien, for venner, for samlivet og for meg?

Hun har heldigvis gode venninner, men min opplevelse er at de i stor grad bekrefter hverandre. De kjenner seg igjen i hverandres historier og gir hverandre en slags tillatelse til å ha det som de har det, og til å reagere slik de gjør. Samtidig problematiseres det ofte at menn ikke forstår dette. Podkaster og artikler bidrar til inntrykket av at dette er en krisetid som er helt naturlig, og at vi andre bare må ta hensyn – 24/7 – og finne oss i alt. «Sånn er det bare.»

Hvis vi forsøker å diskutere eller justere noe, får vi høre at dette har vi ingen forutsetning for å mene noe om, fordi vi ikke er kvinner.

Hva er rådet til en litt frustrert og forvirret ektemann, som ser faresignaler og opplever at dette er noe vi må ta på alvor før det faktisk blir virkelig alvor?

Aslak (58)

***

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

– Det er viktig å minne folk om at det er et mirakel som har inntruffet!

Kjære Aslak (58),

Takk for ditt fine, lange, ærlige og velformulerte spørsmål. Det er lett å få sympati for deg og den situasjonen du står i. Jeg føler med deg og har stor respekt for det du skriver; at du tar på alvor ordene om gode og onde dager.

Forrige uke ble jeg glad for jeg fikk et spørsmål som var så lett å besvare. Ditt spørsmål er dessverre av motsatt karakter. Det er ikke lett å komme med gode råd i situasjonen din. 

Spørsmålet ditt er på en måte en moderne klassiker. Et tilsvarende, dog fiktivt, spørsmål fikk mye oppmerksomhet i fjor høst. Du er altså ikke alene. Det er minst én romanfigur som sliter med noe av det samme som deg: Richard. Der Richards kone Birgitte er mye lei seg og gråt mye, høres din kone mer sint ut. 

Mitt første råd er kanskje så åpenbart at dere allerede har diskutert det: Går kona di på hormoner? Hvis nei, burde hun ikke gjøre det? Hvis ja, er dosen riktig eller er det litt for mye testosteron i cocktailen hennes? Det er kanskje det medisinske dere må snakke om først. Overgangsalderen kan være en krisetid for mange, men veldig mange får også veldig god hjelp. Jeg intervjuet nylig en kvinne til Minerva som hadde mistet seg selv i hormonstormen – og fikk seg selv tilbake med riktig behandling. Er det mulig å få kona di til å oppsøke lege og få justert dosen?

Det er selvsagt ikke greit at overgangsalderen får trumfe folkeskikk, voksen ansvarlighet og det å ta ansvar – for seg selv og for andre. I hvilken grad har du sagt dette til kona di? Vet hun hvor frustrert og oppgitt du er? 

LES OGSÅ:

– Ingen hadde fortalt meg at jeg kom til å miste meg selv

Nei, du skal ikke finne deg i alt, for da utsletter du bare deg selv, og da bærer du deg selv ut av ditt eget ekteskap. Det er ikke å anbefale.

Du kan selvsagt trekke deg unna, drive på med helt andre ting (ting som gir deg ro og glede) og vente til det går over. Om et år eller to? Problemet er bare at når man trekker seg unna, resignerer man. Man gir opp mennesket og forholdet. I utgangspunktet kan man si at det bare skal vare så og så lenge, men det kan i praksis være vanskelig å finne tilbake til den personen man en gang har gitt opp.

Eller så kan du velge en offensiv strategi: Bli likedan! Vær en løs kanon! Si at det er overgangsalderen! Dette vil selvsagt bare være et skuespill, men da illustrerer du ettertrykkelig hvordan hennes oppførsel føles for deg. Kanskje det vil gå opp for henne da? Kanskje hun da vil ta sin egen væremåte på alvor og gjøre nødvendige justeringer?

Du sier ikke hva barna deres synes om alt dette. Er de på Team Pappa? Ser de det samme som deg? Rister dere alle litt hodet av mamma? Hvis ja, så har du i hvert fall allierte i familien. Det kan være en trøst i den krevende tiden.

En annen trøst er at det vil gå over. Hvis ikke, så var det ikke overgangsalderen likevel, men hennes personlighet – og da kan jo du vurdere hvor lenge de onde dagene skal vare for din del. Men det tar vi da i en annen spalte.

Alt godt,

Sanna