For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Kristendommen skapte Vesten – kan den også være med på å bryte den ned?
Svaret vil avhenge av om kristendommen evner å ta et oppgjør med sine egne indre spenninger.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Få krefter har formet den vestlige sivilisasjonen mer enn kristendommen. Den forvandlet voldelige klansamfunn til samfunn bygget på lov, temmet makt med rettferdighet og la grunnlaget for kunst, vitenskap og utdanning. Norge, en gang preget av brutale blodhevnstradisjoner, ble i løpet av noen hundre år etter kristningen et kongerike bygget av lov, og vevd inn i kristenhetens fellesskap – med institusjoner og forestillinger som skulle vise seg å få varig betydning langt utover kirkens egne rammer. Vestens fremgang – rettsordninger, universiteter og moralsk forestillingsevne – skylder denne troen mye.
Samtidig har kristendommens institusjonelle grep gradvis blitt svekket. I dag kan det se ut som om dens innflytelse i økende grad formes av ytre kulturelle impulser snarere enn av egne overbevisninger: pride-flagg på kirkealter, og i enkelte kirker i Norge, Irland og Frankrike toner det muslimske bønneropet. Har kristendommen mistet sin omformende kraft, eller er denne utviklingen et uttrykk for noe dypere – kanskje noe som ligger i troen selv? Dette er ikke bare isolerte episoder, men uttrykk for en dypere utvikling. Det avgjørende er ikke enkelthendelsene i seg selv, men retningen de peker mot. Kan kristendommens egne prinsipper, slik de har blitt forvaltet og forvrengt, ha medvirket til Vestens oppløsning? Og er fornyelse fremdeles mulig?
To indre svakheter
Etter hvert som kristendommens rolle i det offentlige rom har avtatt, kan også dens evne til å forme samfunnet ha blitt svekket. Denne utviklingen skyldes ikke bare ytre press, men kan også knyttes til to indre spenninger: relativiseringen av sannheten og tapet av solidaritet.
Kristendommen har tradisjonelt hevdet å formidle en objektiv og universell sannhet, forankret både teologisk og rasjonelt. Over tid har dette sannhetskravet blitt fragmentert og lagt til rette for en mer relativistisk forståelse av verden.
Som katolikk er det nærliggende å peke på reformasjonen. Luthers prinsipper om sola scriptura og rettferdiggjørelse ved tro alene ga individet en ny og vidtrekkende autoritet til selv å tolke Skriften og avgjøre lærespørsmål – en autoritet som tidligere lå hos kirken. Samtidig var frøene sådd tidligere. Allerede på 1000-tallet hevdet munken Roscellinus – ofte knyttet til nominalismen – at universelle begreper som menneskeverd eller godhet bare var navn (nomina), uten selvstendig realitet. Mot dette forsvarte Thomas Aquinas senere et realistisk syn: universalia er reelle, forankret i Guds skaperverk og tilgjengelige for fornuften. Uten et slikt grunnlag, advarte Aquinas, vil både teologi og vitenskap gli over i subjektivisme, der virkeligheten ikke lenger bestemmes av objektive realiteter, men av individuelle oppfatninger.
Reformasjonen var ikke den eneste årsaken til denne utviklingen, men den forsterket den. Mens katolisismen i stor grad holdt fast ved et realistisk rammeverk, tok mange protestantiske tradisjoner i større grad opp i seg nominalistisk tenkning. Over tid ble kristendommens sannhetskrav svekket, og i vår egen tid har forestillingen om «min sannhet» i stor grad erstattet tanken om en felles sannhet – både i kirken og i samfunnet.
Denne uthulningen av sannhetsgrunnlaget har gjort kristendommen mindre i stand til å hevde seg overfor konkurrerende ideologier. Men dette er bare én side av utfordringen.
Den andre svakheten er tapet av indre solidaritet. Kristendommen bandt en gang de troende sammen i et verdensomspennende fellesskap der den enes lidelse var et ansvar for alle. I dag kan denne forpliktelsen virke svakere, ikke minst der kirken i mange tilfeller har strevd med å støtte forfulgte kristne.
I mai 2025 oppfordret pave Leo XIV østlige kristne til å «holde ut» som kristent nærvær i Midtøsten, uten å skissere konkrete tiltak for støtte. Noen uker senere ble en kirke i Damaskus rammet av et selvmordsangrep der flere mennesker ble drept. Motet til syriske kristne som tok til gatene i protest, står i kontrast til stillheten fra resten av kristenheten – noe som kan leses som et svik mot kirkens ansvar for dem som lider for sin tro.
Dette mønsteret gjentar seg flere steder. I Nigeria er over 50 000 kristne drept av ekstremister siden 2009, ifølge en nigeriansk ideell organisasjon. Kardinal Pietro Parolins uttalelse – referert i The Catholic Herald 22. oktober 2025 – om at voldssituasjonen i Nigeria er en «sosial konflikt», kan oppfattes som en nedtoning av målrettet forfølgelse av kristne, noe kritikere som ORFA (Observatory of Religious Freedom in Africa) eksplisitt har advart mot. Parolin er leder for Vatikanets statssekretariat, og har ansvar for politiske og diplomatiske aktiviteter. Selv om enkelte kristne organisasjoner gjør viktig hjelpearbeid, fremstår den bredere responsen fra kirken som begrenset, ofte til kondolanser. De som lider for sin tro, kan med rette vente mer enn ord; de har krav på reell støtte, forankret i evangeliets kall om å bære hverandres byrder.
Også kirkens diplomatiske arbeid synliggjør denne spenningen. Den 7. oktober 2025 oppfordret kardinal Parolin til press mot Israel, uten i samme grad å vektlegge Hamas’ rolle i å starte konflikten og presse kristne ut av Gaza. Hensyn til palestinske sivile er nødvendig, men fraværet av tilsvarende oppmerksomhet rundt kristne i Nigeria kan gi inntrykk av selektive prioriteringer. I denne sammenhengen fremstår erkebiskop Paul Richard Gallaghers initiativ i FN 29. september, der han talte for forfulgte kristne, som et eksempel på et mer konsekvent pastoralt ansvar.
Disse problemene knyttet til sannhet og solidaritet er ikke bare indre kirkelige spørsmål, men virker også inn på Vestens bredere kulturelle utvikling.
Et dypere spørsmål
Det er fristende å forklare kristendommens vanskeligheter med ytre krefter som sekularisering eller ideologisk motstand. Men det er også mulig å spørre om Vestens uro ikke bare skyldes brudd med kristendommen, men også gjenspeiler spenninger i kristendommens egen indre logikk. Etter hvert som kirkens innflytelse har avtatt, har prinsipper som likhet for Gud og nestekjærlighet blitt sekularisert og fått nye uttrykk.
Likheten mellom sjeler, forkynt gjennom århundrer, kan i dag spores i identitetspolitikk der personlig erfaring ofte trumfer felles sannhet. På samme måte kan nestekjærlighet, frarøvet politisk klokskap og grenser, bidra til en innvandringspolitikk som utfordrer det sosiale fellesskapet. Historisk la kristen filantropi grunnlaget for velferdsordninger på 1800-tallet, men uten et felles moralsk rammeverk kan slike idealer løsne fra sitt opphav og virke splittende.
Slik kan Vestens nåværende utfordringer – woke-ideologi og uholdbar innvandring – forstås mindre som et brudd med kristendommen og mer som en videreføring av ideer med røtter i troen selv. Dette peker mot en urovekkende mulighet: at troen som bygde Vesten, også delvis virker oppløsende.
Kristen fornyelse
Kirkens indre spenninger har ikke bare påvirket kirken selv, men har også satt spor i det sekulære samfunnet. Skandalen i Rotherham i England, der lokale myndigheter overså systematiske overgrep mot unge jenter, kan leses i lys av den samme ansvarspulveriseringen. Når kirkelige ledere oppfordrer til å holde ut uten å tilby konkret støtte, kan det bidra til en holdning av likegyldighet som svekker både tro og samfunn.
Samtidig har kristendommen vært gjennom kriser før. På 1200-tallet revitaliserte tiggerordenene, som fransiskanerne og dominikanerne, en kirke preget av rikdom og forfall. I dag kan man også se tegn til livskraft, ikke minst i afrikanske kristne fellesskap der troende i Nigeria holder fast ved troen til tross for forfølgelse. Disse eksemplene utfordrer Vesten til å finne tilbake til kristendommens klarhet og mot.
Spørsmålet er om troen kan vinne tilbake sin omformende kraft, eller om Vesten vil søke retning andre steder. Svaret vil avhenge av om kristendommen evner å ta et oppgjør med sine egne indre spenninger – ved å styrke sannhetsgrunnlaget og gjenreise solidariteten – og slik igjen være en kraft til gode for den sivilisasjonen den en gang var med på å skape.
