Mehl-effekten

Justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl har denne våren skapt debatt fordi hun ønsker å se på mulighetene for å reversere domstolsreformen. Det har vært en sterk harme, særlig fra politisk opposisjon og «Akersgata». Lengst går kanskje BT, og politisk redaktør Eirin Eikefjord, som kritiserer «Mehls reaksjonære populisme».

Reaksjonene mot Mehl er særlig interessant fordi det sier mye om hvor selektivt vi vurderer forholdet mellom fag og politikk. Særlig jus eller samfunnsøkonomi blir ofte fremstilt som å se helheten og ta almene hensyn. Og det er det noe sant i, men liberalkonservative er samtidig opptatt av at fagkunnskap er begrenset. Vi kan ikke vite alt, og dessuten er det en stor politisk oppgave å vurdere fag og ta politiske valg. Slik fungerer demokratiet.

Fagfolk – spesielt samfunnsøkonomer – har rett i at politikere ikke kan hoppe bukk over elementære økonomiske sammenhenger, og at vi må prioritere fordi der er knapphet på ressurser. Hvis fagfolk derimot hevder at det er bare én måte prioritere ressursene på, har de ikke forstått verken demokratiet eller hva faget sier. Likevel kan noen prioriteringer være mer effektive for å nå bestemte politiske mål. Men partier har samtidig heldigvis ulike politiske mål.