For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
FRA PAPIRUTGAVEN
Dumheten er alltid farligere enn ondskapen, for mot den er vi «vergeløse»
Dietrich Bonhoeffer skrev påfallende tidsaktuelt om forakt, dumhet, vulgaritet og ansvar.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et bokessay. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Noen få uker før verdenskrigens slutt ble Dietrich Bonhoeffer hengt den 9. april 1945. Han var da 39 år gammel og hadde tilbrakt de siste årene av sitt liv i fengsel fordi han tilhørte den tyske motstandsbevegelsen. Det er vanskelig å unngå å spørre seg selv hva han kunne ha utrettet om han fikk leve lenger. For han var utvilsomt en av de mest begavede teologer i sin generasjon.
Selv tenkte han imidlertid ikke slik. I et av sine brev fra fengselet understreker han at han ikke ville ønsket «å leve i noen annen tid enn nettopp vår egen». Han ville heller ikke leve på noe annet sted enn i Tyskland. Med åpne øyne valgte han i 1939 å takke nei til tilbud om professorat i USA, og reiste istedenfor tilbake til sitt hjemland, fordi han mente at det var der han hadde sin livsoppgave.
Mellom taksteiner
Bonhoeffer var teolog og tolket sitt eget liv og virke i lys av spørsmålet: hva betyr det for meg å følge Jesus? Samtidig skrev han også på en måte som gjør ham relevant langt utover kirkens grenser.
Et eksempel på det er et brev han skrev ved overgangen 1942-1943 til noen av sine venner i den tyske motstandsbevegelsen, hvor han forsøker å analysere den tiden han levde i med utgangspunkt i hans egne erfaringer.
En kopi av dette brevet, kjent under tittelen «ti år etter», ble senere funnet mellom noen taksteiner og taksperrer der det hadde overlevd både bombeangrep og husundersøkelser. Det har altså tålt tidens tann i dobbel forstand. Det er 20 år siden jeg leste det for første gang. Da jeg leste det igjen nå var det vanskelig å unnslippe følelsen av at mye i brevet også kunne vært skrevet til oss.
Motstand og hengivelse
Brevet finnes i norsk oversettelse i boken Motstand og hengivelse, hvor en rekke av Bonhoeffers brev og skriverier fra fengslet er bevart. Tittelen på boka henspiller på en spenning som Bonhoeffer utvikler i ett av disse brevene, hvor han skriver at han ofte har lurt på hvor grensen går mellom «den nødvendige motstand» og den «like nødvendige godtakelse» av den skjebne man som menneske møter.
Motstand og hengivelse utelukker ikke hverandre, for det å godta sin skjebne er ikke en passiv eller apatisk holdning. Det handler snarere om å nå frem til en form for forsoning: Det er her og nå jeg er satt til å leve mitt liv. Bare i lys av en slik forsont innstilling kan man også fruktbart spørre: Hva kreves her og nå av meg? Og også: På hvilken måte kan og bør jeg yte motstand?
Anledning og ansvar
Denne spenningen mellom motstand og hengivelse er også en god inngang til brevet «ti år etter», hvor Bonhoeffer begynner med å understreke at han og hans venner på de ti årene som er gått, har tapt mye – men ikke selve tiden. Forspilt er bare den tiden som ikke blir fylt med innhold. Ikke den tiden som brukes på en innsats hvis resultat lar vente på seg.
Det betyr ikke at man kan unne seg selv den luksus det er å se helt bort fra hva ens egne handlinger leder til. For Bonhoeffer er det tvert imot et poeng at etisk ansvarlighet setter skranker for alle forsøk på virkelighetsflukt, enten man søker skjul i sin egen gode samvittighet, ren pliktlydighet eller hodeløs fanatisme som er dømt til å mislykkes.
Alle slike fluktruter representerer i grunnen bare ulike varianter av den ene og samme fristelse: Å unnslippe det kall til etisk handling og ansvar som ligger rett foran en.
Den farlige dumheten
Overraskende nok, de ekstreme omstendigheter han skriver under tatt i betraktning, understreker Bonhoeffer at det gode alltid står overfor en fiende som er farligere enn ondskapen – og det er dumheten.
Man kan nemlig protestere mot det onde. Det onde lar seg avsløre og kan dertil også, om nødvendig, hindres med makt. Ondskapen truer dessuten alltid med å avsløre og undergrave seg selv, fordi den fyller mennesker med et ubehag som ikke i lengden lar seg fortrenge. Med dumheten forholder det seg annerledes. Mot den protesterer man forgjeves.
På den biter ingen argumenter, for disse kan jo den dumme ganske enkelt bare la være å tro på. Selv «fakta» kan den dumme avskrive som «uten betydning», skriver Bonhoeffer. Og derfor er dumheten alltid farligere enn ondskapen, for mot den er vi «vergeløse».
Selvstendighet og stahet
Dumheten næres av en indre drivkraft: Vi lar oss villig fordumme, ikke minst fordi det å gi seg hen til dumheten gir opphav til en særegen form for selvtilfredshet. Samtidig har også dumheten en ytre årsak i andres maktutøvelse: «Den enes makt krever den andres dumhet».
Med makt kan mennesker lokkes til å oppgi sin selvstendighet i bytte mot noe som kanskje overfladisk kan ligne, men som i realiteten er en blek kopi – stahet. Den selvstendige kan du diskutere med og lære å kjenne. Den som er sta står du derimot aldri virkelig ansikt til ansikt med, for i ham møter du likevel bare «slagord» og «paroler».
Forakt og forståelse
En av de farer Bonhoeffer erfarer som akutt, er selv å bli preget av den menneskeforakt som preger tiden han lever i. Hele brevet hans munner ut i en serie ransakende spørsmål: Hva har den tiden som har gått gjort med oss selv? Hvordan har den preget oss? Hva gjør det med oss å bli «stumme vitner» til «onde gjerninger»?
Hva skjer med den som har lært seg «forstillelsens kunst», som mestrer «den tvetydige tale»? Er vi egentlig «brukbare» i møte med det som nå kreves av oss? Vår tid har ikke bruk for kynikere eller menneskeforaktere, slår Bonhoeffer fast. «Den som forakter et menneske, kan aldri forstå det». Alt det vi tenderer mot å forakte hos andre, vil vi også kunne gjenfinne i oss selv. I en slik vilje til selvkritikk ligger også kimen til det ansvar vi aldri kan undra oss.
At vi er kalt til felleskap med andre mennesker, et felleskap som alltid må være båret av en genuin vilje til å forstå den andre. Veien til slik forståelse går vie innlevelse og vilje til å lide med.
Kultur og kvalitet
Viljen til å forstå andre og lide med dem, kan likevel aldri for Bonhoeffer forveksles med en nivellering av det han kaller begreper om «kvalitet». Overraskende nok, konteksten tatt i betraktning, skriver han: «Til andre tider kan det ha vært kristendommens oppgave å vitne om menneskenes likhet.
I dag må nettopp kristendommen gå lidenskapelig inn for å styrke respekten for menneskelig distanse og kvalitet». Om vi gir slipp på begreper om kvalitet, har vi samtidig heller ikke noe språk for å si at noe er bedre enn noe annet. I fravær av et slikt språk vil vi gå under i et «anarki av menneskelige verdier».
Dermed blir vi også et enkelt bytte for «pøbelen» og dennes frekkhet, som nettopp kjennetegnes ved «sin ringeakt for alle menneskelige forskjeller». Det kan kanskje høres fint ut å se bort fra alle menneskelige forskjeller, men en slik holdning leder i realiteten ikke til noe annet enn en «vulgariserings-prosess», som man må yte motstand mot.
Sosialt er det mulig å kjempe mot slik vulgarisering ved å «avstå fra å strebe etter posisjon», samt ved å «bryte med all stjernedyrkelse». Kulturelt ligger motstandskraften i viljen til å opprettholde og tradere alle de praksiser hvor virkelig kvalitet er å finne. Det handlet for ham om å søke mot bøker, stillhet, konsentrasjonen, besinnelse, kunst, beskjedenhet og måtehold.
