Ikke ta kjernekraftavgjørelser på kammerset!

Det er for tiden blest om kjernekraft i media. Vindlobbyen jobber på spreng for å hindre at kjernekraft skal bli en del av energiomstillingen nå. Argumentet går som følger: Vi er ikke motstandere av kjernekraft, men la oss vente 10-15 år før vi ser på det. Heldigvis har de ikke lyktes helt med den strategien – foreløpig i hvert fall. Folk er nysgjerrige. Hva om kjernekraft faktisk er bedre enn alternativene? Mindre utslipp og naturinngrep, lavere kostnader og bedre forsyningssikkerhet? For godt til å være sant? Dette må vi finne ut av. Det er en ærlig sak å være for eller mot kjernekraft, men å være for å vente?

Strømprisene forblir rekordhøye, og ingen kan med hånden på hjertet si at vindkraftsatsingen går på skinner. Likevel er det stille blant politikerne når kjernekraftdebatten går. Er det slik, som noen hevder, at de to store styringspartiene allerede har bestemt seg? Har Høyre og Arbeiderpartiet allerede avtalt mellom seg at dette med kjernekraft tar vi senere? Man begynner jo å lure.

Politikernes oppgave er å ivareta det norske folks interessser, den er ikke å beskytte tidligere beslutninger. Dersom vindkraft er billigere og bedre, slik noen hevder, ja, da har de jo ingenting å frykte fra kjernekraft. Problemet er nok heller det at kjernekraft vil utfordre tidligere beslutninger. Kjernekraft vil sette søkelyset på svakheter ved uregulerbar kraftproduksjon. Høyres aller viktigste jobb som opposisjonsparti er å holde regjeringen ærlig. De skal og må utfordre tidligere beslutninger der regjeringspartiene ikke tør eller vil.

Det har skjedd mye i det siste som utvilsomt utfordrer eksisterende dogmer. Før politikerne sier og gjør ting de kanskje vil angre på senere, kan de jo starte med å reflektere litt over disse tre punktene:

1) Sverige har akkurat lansert en ny kjempesatsing på kjernekraft 
I Sverige lanserte myndighetene i november en ny storsatsing på kjernekraft. Energi- og næringsminister Ebba Busch kaller det en historisk omlegging av svensk energipolitikk. Alle politikere med interesse for energi burde se pressekonferansen fra 16. november der Sverige lanserer satsingen. Her handler det om CO2-reduksjon, kostnader, forsyningssikkerhet og ikke minst en klar plan om å ha de første nye reaktorene på plass innen 2035. Politikerne der fremstår som åpne, tydelige og gjennomtenkte. Man kan ikke fatte beslutninger om kjernekraft i Norge uten å sette seg inn i det som foregår i Sverige nå.

2) Det er internasjonal erkjennelse for at en grønn omstilling ikke kan skje uten kjernekraft 
EU vedtok nylig The Net-Zero Industry Act (NZIA), hvor kjernekraft nå inkluderes på listen over strategiske prosjekter for å oppnå nullutslipp. NZIA baner vei for at kjernekraftprosjekter skal behandles raskere og enklere. Under COP28, lanserte 20 land fra fire kontinenter «The Declaration to Triple Nuclear Energy», som spesielt understreker behovet for reduksjon av CO2-utslipp og forsyningssikkerhet. Burde ikke denne internasjonale erkjennelsen påvirke vår debatt? Det norske folk kommer jo ikke til akseptere så mye vindutbygging at det kan erstatte det fossile alene. Uten kjernekraft vil det bare bety at vi vil fortsette med fossile brennstoffer lenger også her.

3) Vindprosjekter er ikke rake veien det heller 
Vindkraft er absolutt en av flere mulige løsninger dersom vi over tid skal erstatte fossile brennstoffer. Men heller ikke vindkraft har alle svarene. Levetidskostnadene (LCOE) er tilsynelatende lave, men dette er et fullstendig uegnet analyseverktøy for væravhengig kraftproduksjon. Vi må jo ha kraft også når vinden ikke blåser, og kraften må faktisk fraktes via ny og omfattende nettverksstruktur. Hvorfor er det ingen som tar med back-up kostnader og systemkostnader i beregningene? Og så er det naturødeleggelser, gruvedrift, avhengighet til Kina og selvsagt CO2-utslipp forbundet med back-up produksjon. Dette betyr ikke at man ikke skal se på vindkraft, men at man ikke bare skal se på vindkraft. Havvind har enda større utfordringer enn landbasert vindkraft. I 2011 lovet Barack Obama at USA skulle bygge 10 000 MW havvind innen 2020. De har installert 42 MW. 3 år på overtid er man altså ikke engang 0,5 prosent på vei. Da Storbritannia nylig hadde sin siste anbudsrunde fikk de null bud på havvindprosjekter. Derfor lokkes nå produsenter med priser tilsvarerende 327 øre per kWh, og det er før back-up-kostnader og systemkostnader.

I Norge har vi tilsvarende problemer, enten det er Fosen på land eller Hywind Tampen til havs, hvor en produksjon på under 0,4 TWh per år koster 8 milliarder kroner. I prosjektet Sørlige Nordsjø II er subsidiene nå på 23 milliarder. Noen virker å tro at subsidier gjør det billigere. Det er som å si at man blir rikere av å ta penger ut av banken. Det er Ola og Kari Nordmann som til syvende og sist må betale hver eneste subsidiekrone. Ting blir faktisk ikke billigere av at man betaler seg selv en subsidie. Forresten, hvis vindkraft er så billig og bra, hvorfor trenger man egentlig subsidier?

Jeg forutsetter at kraftbehovet i Norge vil øke mye, og jeg aksepterer som forutsetning at denne nye kraftproduksjonen skal være fossilfri. Problemet er at det norske folk samtidig ønsker å unngå naturødeleggelser. Er det virkelig så rart at folk rundt om i Norge ikke vil ha masse vindmøller? Uansett, dette er et spørsmål som hører hjemme i hver enkelt kommune. Omfanget av vindkraft begrenses derfor av hvor mye naturødeleggelser det norske folk kan leve med. Vindkraft har også begrensninger knyttet til forsyningssikkerhet. Vi vet at væravhengig kraft blir både dyrt og dårlig hvis det er for mye av det. Det er på tide å ta kjernekraft inn i varmen. Med vann, vind og kjernekraft i samspill kan vi faktisk få til alt: lave priser, god forsyningsikkerhet, små naturingrep og lave CO2-utslipp.