For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Slik får vi billigere kjernekraft
DEBATT: Langsiktig industriell politikk og strømlinjeformet regulering vil igjen gjøre det mulig å levere kjernekraft til avtalt tid og pris i Vesten. Vi har gjort det før og kan gjøre det igjen.
Publisert
Energipolitisk talsperson for MDG og finansbyråd i Oslo, Einar Wilhelmsen, skrev i Minerva 25. juli kronikken «Hvorfor sprenger atomkraft alle kostnadsrammer?».
Merkelig nok forsøker ikke kronikken på noe vis å svare på dette spørsmålet.
For det er et interessant spørsmål; hvorfor er det nå nesten helt umulig både i EU og i USA å levere kjernekraft til avtalt tid og avtalt pris? Dette var mulig på begge sider av Atlanterhavet for 40 år siden. Det er mulig i hele resten av verden i dag.
Rapporter eksempelvis fra OECDs atomenergibyrå peker i retning av at problemene til Europa og USA ligger i at vi enkelt og greit ikke har bygd reaktorer siden midten av 80-tallet. Den institusjonelle kunnskapen som satt i veggene i flere titalls store selskaper er borte. Industrielle verdikjeder er borte og alt må bygges opp på ny.
Da vi tidlig på 2000-tallet skulle i gang og bygge noen få reaktorer, gikk uerfarne selskaper i gang for å bygge de største og mest avanserte reaktorene i verden, gjerne også før designen var ferdig.
I Asia har de derimot bygd reaktorer kontinuerlig og bare gradvis endret designen. Reaktorene de bygger er i all hovedsak de samme som bygges i Vesten, bare at de er i stand til å bygge reaktorene på fem år, kontra ti til femten år i Vesten.
Et eksempel kom nå i juli, da World Nuclear News kunne melde at kuppelen på en reaktor under bygging ved Xudapu kjernekraftverk var løftet på plass, to år etter byggestart. Til sammenlikning begynte EDF å bygge Hinkley Point C i 2016 og har enda ikke løftet på kuppelen på den første reaktoren, selv om byggeprosessen går stort sett etter planen (ikke fem år forsinket som Wilhelmsen skriver).
Men MDGs energipolitiske talsmann har lest ei bok av den danske professoren Bent Flyvbjerg som har samlet en database med 55 reaktor-prosjekter som har gått langt over budsjett. Det er bygd mer enn 600 kommersielle reaktorer verden over, så utvalget er ikke all verden å konkludere med, men Wilhelmsen siterer den danske professoren på at kostnadsoverskridelsene er et resultat av systematisk underestimering av tid og kostnad og at kjernekraftprosjekter i snitt sprekker med 120 prosent.
I stedet for å gjøre noe med de industrielle verdikjedene, strømlinjeforme reguleringer, og føre en politikk som igjen gjør Vestens nuklære industri i stand til å levere prosjekter til avtalt tid og pris, mener Wilhelmsen vi bare må kaste hendene i været og doble prisanslagene på nye kjernekraftverk.
Interessant nok nevner ikke Wilhelmsen kraftkilden som kommer på neste plass på den danske professorens liste over kostnadsoverskridende energiprosjekter; vannkraft. Ingen bruker det som argument mot at vi i Norge eller i Vesten kan gjennomføre nye store vannkraftprosjekter. Antakelig fordi vannkraft er klassifisert som «fornybart» og da utenfor kritikk for deler av miljøbevegelsen.
MDGs energipolitiske talsmann skriver videre at det tar tiår å bygge et kjernekraftverk, men bare dager å bygge solceller på taket. På samme vis tar det lang tid og er en massiv og kostnadskrevende prosess å få bygd en boligblokk, mens det er kjapt og billig å sette opp et telt. Vi slutter ikke med boligblokker fordi telt er kjappere.
Wilhelmsen begår et snedig triks ved å først fortelle hvor billig det er med landvind i Norge, før han senere i teksten skriver om hvor kjapt det er å bygge solceller på eget tak. Solceller er helt klart kjapt å sette opp på eget tak, men billige er de ikke. Vindmøller på land er billige, men kjappe er de ikke.
En norsk solcelleleverandør ga meg akkurat tilbud på solceller til mitt eget tak, og når jeg legger tallene inn i et regneark for å beregne strømpris (1) kommer jeg ut på 1,40 kroner per kilowattime over 30 år. Noe dyrere altså enn strømmen fra Hinkley Point C som Wilhelmsen viser til.
Vindkraft på land er definitivt mye billigere, men veldig kjapt er det ikke. Byggetid alene på Fosen Vind var på fire år for å få på plass 3,5 TWh strømproduksjon. Hinkley Point C forventes å være i drift i 2028, etter en byggetid på 12 år, og levere 26 TWh per år. Det vil si at britene bygger ut mer enn sju ganger så mye kraft på tre ganger tida. Dette er ikke tregt.
Men nå snakker vi ikke lenger særlig mye om å bygge landvind i Norge, nå skal det bygges havvind, enten bunnfast eller flytende og det er verken billig eller kjapt.
Kontraktprisene på de siste auksjonsrundene for bunnfast havvind ligger på over 1 krone per kWh i Irland. I Norge har vi mindre erfaring og dårligere bunnforhold og NVE anslår at det ikke vil stå ferdig havvind i Norge før godt ut i neste tiår.
Videre mener Wilhelmsen at kjernekraft er altfor risikabelt å investere i nå, siden fremtidens energisystem vil være dominert av sol og vindkraft og det derfor bare trengs billig regulerbar strømproduksjon som kan levere når sola ikke skinner og vinden ikke blåser.
Men det finnes ingen billig, regulerbar og utslippsfri elektrisitetsproduksjon. Det nærmeste vi kommer er norsk vannkraft, men også den har sine begrensninger. Og flere vil det sannsynligvis bli etter hvert som vannkraften blir strengere regulert for å bedre vannmiljøet nedstrøms for vannkraftverkene.
De fleste modeller og fremskrivninger av hvordan et elektrisitetssystem dominert av uregulerbar og væravhengig sol- og vindkraft kan se ut forutsetter at vi får massive mengder billig lagring (eksempelvis batterier) og/eller massive mengder fleksibelt forbruk. Dette må til for at Wilhelmsens fornybare drømmer skal komme i oppfyllelse.
Men fremveksten av slike teknologier vil også gjøre det helt uproblematisk å integrere kjernekraft i nettet, som da vil kunne kjøres på maks effekt uavhengig av etterspørselen i nettet eller hvor mye sol og vind leverer.
Det er nå mye prat om såkalte Små Modulære Reaktorer (SMR), og Wilhelmsen viser til at de første SMRene levert i USA også vil kunne trenge over 1 krone per kWh. Men akkurat hva det første SMR-prosjektet blir kostende er ikke poenget, poenget er å komme i posisjon av noe som likner serieproduksjon, da kan kostnadene komme ned.
Når det er sagt har kjernekraft åpenbart ikke levd opp til potensialet folk så for seg på 50- og 60-tallet. Men om vi nå er enige om at kjernekraft både er utslippsfritt og trygt og en ønskelig del av den fremtidige energimiksen, bør vi legge opp politikken på et slikt vis at dette potensialet kan realiseres.
I stedet virker det som om Wilhelmsen og flere med ham er monomant opptatt av å holde kjernekraft unna debatten. Vi vet nå at miljøbevegelsen tok feil om denne energikilden i mer enn 40 år. Flere av Europas grønne partier ble stiftet nettopp av folk fra antikjernekraftbevegelsen.
Men som følge av studier utført blant annet som følge av ulykker ved kjernekraft, og ikke minst den helt vanlige driften ved mer enn 400 reaktorer verden over, vet vi nå at dette er blant de tryggeste og reneste energikildene vi har.
Grønn Ungdom har våknet til den nye realiteten, det kan hende det er på tide også MDGs energipolitiske talsmann gjør det.
**
(1) Regneark: Forutsetningene er som følger: 6,6 kW solceller som produserer 6360 kWh per år koster 130 000 kroner (inkludert støtte fra Enova på 20 000 kroner). Levetid 30 år, 10 øre/kWh i driftskostnader og en diskonteringsrente på 5 prosent.
