Vi må bruke all vår intelligens i møte med kunstig intelligens

Altfor lenge har «næringslivsutvikling» i Norge bestått av luftige prosjekter, hvor kommersiell suksess har vært avhengig av offentlige subsidier. Når det ikke gikk, og Kina tok hele markedet innen solceller, vindturbiner og batterier, var festen over.

Det fikk også Aker fått merke, og de har nå har fått øynene opp for kunstig intelligens. Likevel tror jeg de færreste i Norge ennå har forstått hvor stort kunstig intelligens allerede er blitt, og hvor enda mye større det kommer til å bli.

Det tydeligste eksempelet på betydningen av kunstig intelligens i dag er verdsettelsen av selskapene i front. NVIDIA, som lager brikkene, er i skrivende stund verdsatt til 44 000 milliarder kroner – over dobbelt så mye som vårt eget oljefond. Microsoft er på omtrent samme nivå, mens Alphabet, Amazon og Meta hver er verdt omtrent ett oljefond.

Den fysiske manifestasjonen ser vi i energibehovet. Ifølge IEA brukte datasentre i 2024 omtrent 1,5 prosent av verdens elektrisitetsproduksjon – ca. 415 TWh, omtrent det samme som hele flyindustrien. USA alene brukte 176 TWh på datasentre i 2023, og dette kan vokse til 325–580 TWh innen 2028 – opptil 12 prosent av USAs strømforbruk.

IEA anslår videre at verdens datasentre vil bruke nær 945 TWh i 2030, over dobbelt så mye som i dag. AI står for mye av veksten: strømforbruket fra AI-servere øker med ~30 prosent årlig. Enkelte estimater antyder et globalt datasenterforbruk på inntil 2000 TWh mot midten av 2030-tallet – tilsvarende hele Indias strømbruk.

Energibehovet er altså i kraftig vekst. Og for AI gjelder ikke lenger regelen om avtakende grensenytte: Vi kan få nærmest uendelig etterspørsel etter regnekraft. Maskiner som tenker sammen, skaper eksponentielle muligheter. Det forklarer hvorfor investorer satser.

Som The Economist minner oss om: verdensøkonomien vokste med gjennomsnittlig bare 0,1 prosent i året gjennom mesteparten av menneskehetens historie – før veksten skjøt fart til 2,8 prosent årlig i det 20. århundre. Noen AI-optimister snakker nå om 20–30 prosent per år om kunstig intelligens utvikler seg skalerbart og eksponentielt.

Selv en femtedel av det vil være uten sidestykke.

Flaskehalsen? Energi. Med kunstig intelligens får vi ikke bare en energiomstilling, men et behov for mye mer energi enn før.

Løsningen? Ikke vind og sol, de er for arealkrevende og ustabile, Å dekke dagens globale strømforbruk med vindkraft alene krever et areal tilsvarende hele EU. Og dersom strømforbruket firedobles, slik kunstig intelligens og elektrifisering kan føre til, måtte store deler av både Europa og Nord-Amerika dekkes av vindturbiner.

Kjernekraft, derimot, kan levere samme mengde energi fra et område på størrelse med Belgia – og det med dagens teknologi. En fremtid med skyhøy vekst og behov for pålitelig og fossilfri kraft krever at kjernekraft får en sentral rolle.

De globale teknologigigantene har forstått dette. De investerer nå tungt i kjernekraft for å dekke det eksplosive strømbehovet fra AI-datasentre:

Microsoft har inngått avtaler om kjøp av hele produksjonen fra en reaktor ved Three Mile Island (835 MW), 24/7-strøm fra kjernekraft i Virginia, og Clean Energy Credits i Canada.

Amazon Web Services kjøpte Cumulus-campus ved Susquehanna kjernekraftverk, og har flere initiativ rundt små modulære reaktorer (SMR), inkludert samarbeid med Energy Northwest og investering i leverandøren X-energy.

Google har inngått en avtale med Kairos Power om levering av 500 MW kraft fra små reaktorer innen 2030.

Veteranen Westinghouse har lansert AP300-reaktoren for datasentre og inngått avtaler med europeiske aktører som Data4. Selskapets eVinci-mikroreaktor (5 MW) er designet for fjerndrift i mange år uten drivstoffbytte.

Andre selskaper som Oklo, GE Vernova, Rolls-Royce SMR, TerraPower og Ultra Safe Nuclear utvikler reaktorer spesielt rettet mot datasentre.

De enorme verdiene som skapes i teknologisektoren gir rom for å investere i ny kjernekraft, som i sin tur vil gjøre AI billigere og mer effektiv – og omvendt. Kreftene forsterker hverandre. Vi står altså ved et nytt trinn i den industrielle revolusjonen – kanskje det mest løfterike noensinne.

Men hva gjør Norge? Regjeringen har nedsatt en kjernekraftkommisjon ledet av en uttalt kjernekraftmotstander – Kristin Halvorsen – som også er styremedlem i Statkraft, et selskap som er negativ til kjernekraft i Norge. Kommisjonen har fått kritikk for faglig svakhet, blant annet fra professor emerita Brit Salbu som mener kommisjonen mangler kompetanse. Professor Jan Emblemsvåg har kalt den «Regjeringens bestilling av nei til kjernekraft i Norge.»

Som sagt: Da fanden ville at intet skulle skje, satt han ned en komité.

Men etter høstens valg får vi et nytt Storting. Enten det blir rødgrønt eller blåblått flertall, må de nye representantene forholde seg til mulighetene kunstig intelligens gir – og avgjøre om Norge skal lede an, eller bli en etternøler.