FRA PAPIRUTGAVEN
Når norsk utenrikstjeneste rammes av Epstein-skandalen, blir også forestillingen om Norge som humanitær stormakt satt på prøve. Men kritikken av «godhetsregimet» må ikke bli en unnskyldning for å forkaste internasjonalt samarbeid som sådan.
Jeg ble for alvor samfunnsengasjert og opptatt av politikk på 1990-tallet. Dette var i kjølvannet av «1989», «Berlinmurens åpning», «østblokkens fall», «kommunismens død» også videre – det er jo slik vi gjerne uttrykker oss når vi ser tilbake og skal karakterisere denne tiden. Og det er helt forståelig at vi snakker slik. Dette var verdenspolitiske begivenheter som fant sted i ungdomstiden min og som skulle prege vilkårene for politiske diskusjoner og muligheter i årene som fulgte.
Der og da tror jeg likevel ikke jeg definerte hva jeg holdt på med og hvordan jeg tenkte så bent frem og direkte ut fra det grandiose skiftet. 1989, alt som lå bak, og alt det innebar, lå til grunn selvsagt, og det var ikke sånn at vi ikke snakket om det eller ikke i et visst monn var bevisste om det historisk unike ved situasjonen vi var i. Likevel, man går vel inn i sin tid, på godt og vondt, og ser på politikk, og på hva som er politisk ønskelig og mulig, ut fra det som engang er, og i det daglige kan kontekst og det større bilde lett komme i bakgrunnen. Slik er det nå, og slik var det da.
Noe av det mest bemerkelsesverdige, i hvert fall sett fra i dag, er hvordan jeg den gangen la til grunn som nærmest selvsagt at internasjonal politikk kunne gjøres på en helt annen måte. For eksempel så mange av oss på konflikthåndtering via mellomstatlig diplomati bak lukkede dører som annenrangs og gammeldags. I en verden preget av avspenning burde vi i stedet skape nye og mer rettferdige internasjonale institusjoner, der forhandlinger og beslutninger foregikk i åpent lende mellom alle involverte og berørte. På det beste fikk vi jo dette til internt i statene – nå var tiden moden for å få det til på tvers av stater også.
Og dette var ikke bare noe vi burde tilstrebe, fordi det var ideelt sett rett, men også noe vi tenkte var mulig. Ikke med en gang kanskje, og aldri perfekt, naturligvis. Men over tid var vi overbevist om at ting kunne endre seg til det bedre, og langs slike spor.
Kontrasten til i dag er slående. Idealene for en annen internasjonal orden har jeg nok intakt, men tiden vi lever i er mørk, og mulighetsrommet oppleves som skrint og krympende, ikke minst når det gjelder utenrikspolitikk og globalt samarbeid. Da gjelder det å slå ring om og kultivere det vi har som ikke er direkte dysfunksjonelt og som kan utgjøre en forskjell i situasjonen som den er.
Dette inkluderer uten tvil diplomatiet. Særlig siden Trump inntok presidentstolen igjen, har jeg tatt meg i å investere en del håp i at vi – i det minste – har et kompetent og effektivt diplomati og en velfungerende utenrikstjeneste. Med nye kriger, flere kriger som truer, autoritære regimer på fremmarsj, og et vanvittig politisk lederskap hos vår mektigste allierte, har mange av oss trøstet oss med at det sannsynligvis fortsatt er slik at fornuftige mennesker snakker sammen i bakkanalene.
Men her dukker umiddelbart en slags omdømmeutfordring opp, vil noen si, ettersom den nåværende norske diplomatiske eliten i utstrakt grad kan sies å ha hentet sitt etos fra nøyaktig samme formative erfaring som jeg hadde: At en annen verden – en fredeligere, mer rettferdig og demokratisk, ja, rett og slett betydelig bedre verden, ikke bare var ønskelig, men noe som var innen faktisk rekkevidde.
Bistand, engasjementspolitikk, en bred menneskerettighetskatalog og klima har vært i hjertet av norsk utenrikspolitikk – i hvert fall før de mørke skyene kom så mye nærmere også oss i Nordvest-Europa. Norge har villet være en «humanitær stormakt» og skulle bidra til å gjøre verden til et godt sted. Er det så sikkert at forvalterne av denne utenrikspolitikken og slike ambisjoner om storhet og godhet også er de best egnede til nå å være de nøkterne og realistiske med evne og vilje til å redde stumpene?
Når så Epstein-skandalen rammet norsk utenrikstjeneste, rammet den altså på det verst tenkelige tidspunkt. I en verden rammet av krise etter krise, og der institusjonene vi har hatt felles er under full nedmontering, er det desto viktigere at diplomatene våre og representanter i internasjonale verv opptrer på måter vi kan ha tillit til. Nå ble det eksponert for all verden at noen av dem så langt fra gjorde det. Og kritikere kunne igjen spørre: Er det ikke idealismen og godhetsambisjonene det hele tiden har vært noe i veien med? Bidrar ikke slike ambisjoner og egendefinerte oppdrag bare til naivitet og manglende virkelighetskontakt, en forvridd selvforståelse, selvforherligelse og selvberikelse? Er ikke de siste tiårs utenrikstjeneste og elitediplomatiet vårt herved fullstendig avkledd og har ikke alle nå forstått, om de ikke alt hadde gjort det, at idealene av i går hører hjemme på historiens skraphaug?
Spørsmålene er nok for strengt stilt: Vi bør ikke overdrive konsekvensene av skandalen eller trekke feilslutninger. Sentralt i Epstein-avsløringenes norske nedslag står noen tross alt svært få enkeltpersoners katastrofalt dårlige dømmekraft. Da skal man ikke uten videre se stygt på høyt kvalifiserte, hardtarbeidende kolleger, og vi må huske at ingen systemer og kontrollrutiner garanterer hundre prosent mot personlige feil, tvilsom moral eller karakterbrist.
Vi har opplagt å gjøre med en sak noen vil kunne slå partipolitisk mynt på – vi ser allerede en del forsøk – men det saklige grunnlaget er ikke entydig. Terje Rød-Larsen har bakgrunn fra FAFO og Arbeiderpartiet, var minister fra Arbeiderpartiet, og har nære venner og kontakter i og rundt Arbeiderpartiet. Dette hefter også ved ektefellen Mona Juul, som dessuten selv har vennskap og nettverk inn i Arbeiderpartiet. Som om ikke dette var nok, kommer miseren rundt tidligere statsminister, Torbjørn Jagland, og Arbeiderparti-leder og statsminister Jonas Gahr Støres mulige ansvar som tidligere utenriksminister. Høyre er imidlertid også implisert, blant annet gjennom tidligere statsråd og Høyre-nestleder Børge Brende, og hans fall fra World Economic Forum, og Høyre-leder Ine Eriksen Søreide er tidligere utenriksminister og venn av Juul.
Andre partier enn Høyre og Arbeiderpartiet er i mindre grad kompromittert av Epstein-avsløringene, men partier som SV, De Grønne, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil kanskje også trå forsiktig, ettersom utartet kritikk av norsk utenrikstjeneste vil stikke kjepper i hjulene for viktige politiske prioriteringer for disse partiene, som ønsket om en aktiv fredspolitisk rolle for Norge, støtte til internasjonalt samarbeid, og styrket bistand. Og en ting er sikkert: Hvis det er idealisme, for ikke å si selve godheten, som plasseres på tiltalebenken, vil en fellende dom kunne ramme disse partiene hardt.
Partier som Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Rødt kan ha mer å tjene på å utnytte Epstein-skandalen. Både Fremskrittspartiet og Senterpartiet profilerer seg på Norge først, kritikk av overdrevent internasjonalt engasjement, skepsis mot internasjonale organisasjoner som EU, og kritikk av offentlig sløseri, innenriks og utenriks, for eksempel i bistanden og i miljøpolitikken. Dette er også partier som benytter seg av populistiske innramninger om «det norske folk» mot «elitene», og som gjerne angriper styringsverk og byråkrati. Med Rødt er bildet mer sammensatt, ettersom partiet målbærer internasjonalt engasjement og solidaritet. Rødt er samtidig motstander av Norges nåværende USA- og Europa-vendte utenrikspolitikk, og markerer gjerne avstand til eliter og elitenettverk, i Norge og globalt, inkludert i byråkrati og forvaltning. I det siste har partiet også forsøkt å formulere en venstrepopulistisk kritikk av offentlig pengebruk på prosjekter man mener ikke har nytteverdi for folk flest.
Det gjelder imidlertid å skille snørr og bart – og de fleste av oss er tjent med renhårige diskusjoner fremover. Isolert sett kan jeg for eksempel ikke se hvordan det som har skjedd er et argument for (eller i og for seg imot) kutt i norsk bistand eller nedskalering av norsk deltagelse i internasjonale miljø- og investeringsprosjekter, fredsprosesser eller den ene eller andre internasjonale organisasjonen. Epstein-koblinger og sider ved bevilgningene til Rød-Larsens International Peace Institute (IPI) er en påminnelse om at bistandsmidler trenger et kritisk søkelys, og om faren for et samrøre vi for all del ikke vil ha i internasjonalt diplomati. Men det sier ikke noe i seg selv om hvilke prosjekter som er gode eller dårlige, og man kan selvsagt fortsatt være like glødende tilhenger av internasjonalt fokus og samarbeid og midler anvendt internasjonalt.
Enda forsiktigere skal man være med å koble Epstein-avsløringene til en allmenn norsk system- og tillitskrise. Selv om det nå avsløres uvettig konsulentbruk i Utenriksdepartementet, innebærer ikke dette at fagbyråkrati og utredningsvesen i andre departementer og direktorater har spilt fallitt. Selv om en toppbyråkrat i utenrikstjenesten er under etterforskning, tyder mye på at vi sånn generelt bør stole på departementsråder og direktører i forvaltningen vår. Selv om det nå stilles spørsmål ved sider av norsk freds- og forsoningspolitikk, fremstår mye annet i norsk politikk og i det norske systemet som relativt velfungerende. Norge topper globale indekser som måler demokrati og godt styresett, og, sammenlignet med andre land, har folk i Norge høy tillit både til hverandre og til institusjonene våre. Dette trenger ikke vare ved, men det er per nå heller ingen grunn til å krisemaksimere.
Det Epstein-avsløringene imidlertid bør avstedkomme, etter mitt syn, er kritisk diskusjon langs minst tre spor.
For det første: det er forskjell på utenrikspolitikk og innenrikspolitikk; på utenriksforvaltning og annen forvaltning. Men forskjellene skal være gjennomtenkte og begrunnede, og Epstein-avsløringene bør foranledige at en del problemstillinger drøftes på nytt. Dette dreier seg om graden av åpenhet og om hva. Alle skjønner at noe med fordel bør foregå i lukkede rom, og det har gjerne vært mer hemmelighold og mindre gjennomsiktighet i utenrikspolitikken og rundt en del internasjonale spørsmål. Men hvor går grensene?
Avsløringene i kjølvannet av Epstein-saken har reist spørsmål om åpenhet, etterprøving og konsekvens rundt IPI-bevilgningene spesifikt, men har også ført til økt oppmerksomhet generelt rundt pengestrømmer fra UD til diverse eksterne tilretteleggere og tilbydere av engasjementstjenester- og evaluering. Her må linjen være åpenhet og innsyn, i finansiering, prioriteringer, begrunnelser og resultater. Det skal i hvert fall ikke være mindre av slikt her, kun fordi det er snakk om «utenrikspolitikk». Dessverre har for mye engasjementspolitikk endt opp som del av en relativt lukket sfære der de uinnvidde ikke gis innpass, autoritet og informasjon til å etterprøve – samtidig som tilhengerne av politikken gjerne fremstiller den som avgjørende «viktig» og moralsk høyverdig. Dette vanskeliggjør kritikk, både faglig, politisk og journalistisk. Og mye av den kritikken som har kommet, har forvalterne av engasjementsfeltet lett kunnet avfeie med at kritikerne mangler innsikt i og forståelse for prosessene (og kanskje også det adekvate moralske kompasset?). Dette er prinsipielt problematisk – også om det skulle vise seg at en hel del står bra til i engasjementspolitikken: Ethvert felt som over tid unndrar seg kompetent granskning utenfra, vil lettere kunne korrumperes eller komme ut av kurs.
For det andre holder Norge seg med en sentralforvaltning der saklighet og faglighet er vesentlige hensyn: Det er vanlig og forventes at politiske prioriteringer og bevilgninger, uansett politikkfelt, er basert på faglige utredninger, og at politikk utvikles, implementeres og evalueres så kunnskaps- og forskningsbasert som mulig. Også UD og utenrikstjenesten er selvfølgelig befolket med en høykompetent stab. Samtidig har det utviklet seg et særegent regime for kunnskapsinnhenting som er lite tillitsvekkende. En ting er rekken av mediesaker i det siste om en svak og lemfeldig intern evalueringskultur (se for eksempel Norec i Førde: Har ikke produsert en eneste rapport på 19 måneder). En annen ting, ikke mindre bekymringsfull, er den utstrakte bruken av konsulentselskaper, tenketanker, organisasjoner og institutter med uklare meritter i utrednings- og evalueringsoppdrag – og mer generelt, en «kultur» i dette departementet som i mindre grad vektlegger forskning og «evidens». Statsviterne Johan Christensen og Stine Hesstvedt viser for eksempel at UD ligger på bunn når det gjelder bruk av offentlige utredningsutvalg (Norges Offentlige Utredninger – NOU-er) og antall vitenskapelige referanser i stortingsmeldinger (se Comparing ministerial evidence cultures: a quantitative analysis).
Diskrepansen til departementer med en tung «evidenskultur», som Finansdepartementet, er betydelig. Dette er ikke kun av akademisk interesse. Det er, får vi tro, en viss sammenheng mellom forskningsbasering og politikk-kvalitet, og når kunnskapsgrunnlaget er svakt eller uklart, og det blir en slags rutine i at det er slik, kan det lett bli til at gode intensjoner og luftige mål får erstatte faktisk belegg om resultater og effekter.
For det tredje gjemmer det seg altså mye innenrikspolitikk i utenrikspolitikken. I en kompleks verden, og ikke noe mindre nå enn før, er utenrikspolitikken vevd sammen med innenrikspolitikk – det vil si med næringspolitikk, innvandringspolitikk, miljøpolitikk, og mye annen «helt vanlig» politikk. Det som til enhver tid måtte rubriseres under «utenrikspolitikk» involverer også stadig, i likhet med annen politikk, politiske prioriteringer, målkonflikter, fordeling av knappe ressurser, og diverse lov- og reguleringsspørsmål. Dette reiser fundamentale spørsmål ved den utartede eksepsjonalismen som omgir utenrikspolitikken – og ideen om at andre prosedyrer, kompetanser og rasjonaler «må» gjelde her. Og det viser igjen at gode intensjoner og ambisjoner om en bedre verden selvsagt ikke er nok – vi ville aldri akseptert det for innenrikspolitikken, og det er ingen grunn til at vi skal gjøre det bare fordi «politikken» ligger under UD.
Er det da selve ideen om godhet, og om å ville «det gode», og grepet godhetsambisjoner uten synlig eller målbar bakkekontakt, har fått om det norske utenriksfeltet, som likevel er problemet? Terje Tvedt er en som innstendig har hevdet dette, gjennom sine brede, historiske analyser og kritikk av «godhetsregimet» han mener har preget, og fortsatt preger, Norges engasjement internasjonalt. Tvedt har fått mange tilhengere, blant annet blant dem som ønsker mindre «idealisme» i utenrikspolitikken, mindre vekt på «verdier», og som omfavner konsekvensene som måtte følge, for eksempel kutt i bistand.
Tvedts kritikk har igjen blitt møtt med kritikk, men det han bringer til torgs fanger uansett noe. Ikke minst er det fullstendig forståelig at det Tvedt har messet om, igjen oppleves som høyaktuelt, i kjølvannet av Epstein-saken, avsløringene av utenrikstopper som har operert med høy moralsk sigarføring – for så å ha sviktet totalt, og systemsvikten og den tilsynelatende mangelen på interesse for konsekvenser og resultater i ly av humanitære ambisjoner og tilsynelatende bare og de aller beste hensikter.
En del av innvendingene som har blitt reist mot Tvedt står seg likevel, etter hva jeg kan forstå. Ideen om egen godhet kan opplagt feste seg i identiteter og strukturer og bli en innramning med egentyngde og påvirkningskraft – dette skal vi alle være på vakt mot (og kanskje aller særligst de av oss med progressiv selvforståelse, enten det er 68erne, eller dem med min generasjonserfaring). Likevel, de tre problemene jeg identifiserte over tror jeg man kan få gjort noe med som kan monne, hvis man vil, gjennom endringer av prosesser, regler, organisasjon og kultur. Det kalles gjerne institusjonell reform – og slikt skal vi ikke kimse av, for det er blant annet den påviste evnen til å effektuere slik reform som gjør at Norge er blant landene som topper internasjonal statistikk for demokrati og forvaltningskvalitet, tross alt. Det kommer lite ut av og er ikke sakssvarende å se utfordringen som et «regime» med nærmest metafysisk status, som ikke kommer i grader, som ikke er reviderbart, og som virker bak ryggene våre nærmest uansett hva vi gjør.
Jeg synes heller ikke vi uten nærmere diskusjon skal avvise dydsetiske avveininger om å gjøre godt, eller at vi kan fastslå at dette ikke har relevans i offentlige roller, som i utenrikstjenesten. Det vil si: ideen om å gjøre godt gjennom politikken har sine fallgruver. Tenk for eksempel på filosofen Hannah Arendt som viser hvordan «godheten», så snart den blir offentlig, kan miste noe av sin spesifikke karakter som «god», og i politikken kan forfalle til å bli et strategisk instrument for å fremstille meningsmotstanderen som ond. Men dette er jo et argument mot dydenes forfall, og ikke mot selve ideen at vi som mennesker plikter å tilstrebe å opptre etisk, og kultivere dyder, og ikke skal redusere handlingene våre til strategisk kalkulasjon.
Likevel, et bedre spor da, tror jeg, en individualistisk dydsetikk, er en tilnærming som anerkjenner at det stilles moralske krav til oss allment, men også knyttet til bestemte roller, for eksempel om vi er embetsfolk i forvaltningen. Kanskje skal utenriksfeltet i mindre grad tenke på seg selv som «godt», men det som kommer i stedet kan ikke være amoralsk og uten normative innramninger. En litteratur å sjele til her, er akademisk diskusjon om institusjonell forvaltningsetikk og styre- og styringskvalitet. Et eksempel er filosofen Joseph Heaths bok fra 2020 The Machinery of Government. Public Administration and the Liberal State (se The Machinery of Government - Hardback - Joseph Heath - Oxford University Press) som utmeisler en byråkratiets etikk med utgangspunkt, ikke i «godhet», men i prinsipper om effektivitet, likebehandling og ikke-paternalisme (se også Å evaluere koronahåndteringen – ut fra hvilke kriterier? Politisk teori og forvaltningskvalitet). Et eksempel er også arbeidene til statsviteren Bo Rothstein og kolleger om «quality of government» og rettferdighet og legitimitet i forvaltningen som «upartiskhet» (se The Quality of Government: Corruption, Social Trust, and Inequality in International Perspective, Rothstein). Et annet korpus å skjele til er dokumenter der tenksomme byråkrater rekonstruerer egen etikk og prinsippene for byråkratiet på sitt beste. I norsk sammenheng kan det for eksempel være retningslinjene, og «de syv pliktene», for forholdet mellom politisk ledelse og embetsverk (se Om forholdet mellom politisk ledelse og embetsverk - regjeringen.no), men det finnes også interessante prinsipelt orienterte reguleringsdokumenter i andre land og internasjonalt uten islett av «godhetsdiskurs», vil jeg si, om hvordan eksperter og byråkrater skal turnere normative spørsmål og normativt grunnlag for egen virksomhet (sammen med Silje Langvatn analyserer jeg en del slike i Science advice for policy: enhancing the legitimacy of non-epistemic value judgments through proportionality analysis | European Journal for Philosophy of Science | Springer Nature Link).
Også har vi EU – rett og slett. Torbjørn Jagland har lenge vært en slags favorittmotstander for Nei til EU som innbegrepet på en dårlig skodd ja-side. Etter Epstein og fallet som fulgte har ja-mannen Jagland trolig blitt en, om mulig, enda dårligere reklameplakat for norsk EU-medlemskap.
Men det kan være grunn til å snu på flisa: For om man tenker seg om – er det ikke nokså usannsynlig at Jagland kunne hatt en slik omfattende og tøylesløs kontakt med Epstein, for eksempel som EU-kommisjonær eller som møtende minister i Rådet? Det vi snarere har sett og lært gjennom Epstein-saken, er at flere av de norske kontaktene med Epstein oppstod når det stolte annerledeslandet for fred og forsoning – gjennom Oslo-prosessen og engasjementspolitikk – forsøkte å manøvrere strategisk internasjonalt, helt på egen hånd. Det er nettopp gjennom våre evinnelige forsøk på å få innflytelse som humanitær stormakt via uformelle kanaler, og via internasjonale mykmaktsorganisasjoner som Europarådet, utenfor en organisasjon som EU og EUs mange formelle prosedyrer og mekanismer for evaluering, kontroll og ansvar, at vi kan ha gjort oss særlig sårbare for påvirkning, lobbyisme, press og maktmisbruk.
Det er «for mye byråkrati» i EU, har det vært sagt, og det kan sikkert være riktig, og EUs utenrikspolitikk, strategier, prioriteringer og effektivitet må selv underlegges diskusjon og kritikk. Likevel, når det gjelder det å institusjonalisere også utenrikspolitikk og mellomstatlige relasjoner, og å utvikle og være del av en forpliktende administrativ orden også på utenriksfeltet med kravene som følger til gjennomsiktighet, begrunnelse, kompetanse og kontroll, kunne jeg hatt lyst til å antyde at Norge post Epstein kunne hatt noe å lære av EU.
Og, tro det eller ei, at veien videre etter godhetsregimet for Norge kunne blitt mer farbar innenfor enn utenfor EU.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
