Vil vi dele oljegevinsten?

Etter forsinkelser og mye oppstuss ble rapporten fra Statistisk sentralbyrå med beregninger av innvandringens innvirkning på offentlige finanser lagt frem i går. Den er skrevet av Erling Holmøy og Birger Strøm. Hovedkonklusjonene er allerede godt kjent, siden dette er en utdyping og dokumentasjon av arbeid som inngår i Brochmann II-rapporten, som ble lagt frem i februar i år (kapittel 8.6). Og den er en oppdatering av et tilsvarende arbeid fra 2011.

For å illustrere effekten av innvandringen, har SSB laget et scenario med null inn- og utvandring fra og med 2016 til 2100, og måler dette opp mot sitt hovedscenario, der nettoinnvandringen ligger på 26.000 årlig fra 2020. Det siste, som de anser som et realistisk scenario, betyr at ”andelen av befolkningen med bakgrunn fra land utenom EØS, Nord-Amerika, Australia og New Zealand øker jevnt fra 10 prosent i 2016 til 29 prosent i 2100.” (De har også regnet på et scenario med vesentlig høyere innvandring).

Hvor høy innvandringen faktisk blir, er i høy grad et politisk spørsmål, og her er vi ved svaret på hvorfor slike “innvandringsregnskap” som dette, og som SSBs nåværende direktør Christine Meyer ikke liker, har en funksjon. Hva vi mener om innvandringspolitikken er avhengig av en rekke forhold, men betydningen for statsfinansene, og dermed hva staten har råd til/hvor høye skattene må være, kan umulig være en uinteressant faktor.