For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Ble Espen Barth Eide brukt i en iransk påvirkningsoperasjon?
Når spørsmålet forsvinner, konteksten klippes bort og videoen går viralt blant regimetilhengere, er det legitimt å spørre om utenriksministerens svar ble brukt i noe langt større enn en vanlig debatt om Iran.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Mange husker videoen der utenriksminister Espen Barth Eide omtaler enkelte eksiliranere som «høylytte» og kommer med kritiske bemerkninger om kronprins Reza Pahlavi og deler av den iranske opposisjonen.
Klippet spredte seg raskt. Ikke først og fremst blant regimekritiske iranere, men i miljøer som støtter eller forsvarer regimet i Iran. For mange av oss som kjemper for demokrati i Iran, opplevdes videoen som både sårende og vanskelig å forstå.
Nå har Barth Eide svart på spørsmål fra Joel Ystebø på Stortinget. Der forklarer han at uttalelsen kom som svar på et spørsmål fra en norsk-iransk deltaker under et arrangement.
Men det er nettopp her jeg mener denne saken blir interessant.
Hvem stilte spørsmålet?
Vi har fått høre svaret. Vi har sett videoklippet. Vi har sett hvordan det har blitt brukt. Saken er også tatt opp av Nettavisens politiske redaktør Erik Stephansen.
Men spørsmålet som utløste svaret har de færreste fått høre. Kanskje det ikke er tilfeldig heller.
Hvem var denne norsk-iranske deltakeren? Hva var spørsmålet? Hvordan ble det formulert? Hvilke premisser ble lagt til grunn?
Det vet vi ikke.
Vi vet heller ikke om enkelte av personene rundt arrangementet har uttrykt sympati for dagens regime i Iran. Det gjør ikke noen skyldige i noe. Men det gjør det enda viktigere å forstå hele sammenhengen.
Når spørsmålet er borte, mens svaret blir klippet ut og delt til hundretusener av mennesker, bør det vekke nysgjerrighet.
En gavepakke til Teheran
Jeg kjenner Espen Barth Eide litt fra før. Vi er ofte uenige om Iran. Men jeg har vanskelig for å tro at han bevisst ønsket å gi regimet i Teheran et kommunikativt våpen mot den iranske opposisjonen.
Likevel er det nettopp det som skjedde.
Klippet ble brukt til å fremstille regimekritiske iranere som mennesker som ønsket bombing av sitt eget land. Samtidig kunne regimet vise til uttalelser fra Norges utenriksminister som støtte for sitt eget narrativ.
Resultatet ble en gavepakke til et regime som i årevis har forsøkt å svekke og delegitimere demokratibevegelsen både i og utenfor Iran.
Kan dette ha vært en påvirkningsoperasjon?
Kanskje var dette bare et uheldig klipp. Kanskje var det tilfeldig. Men jeg synes det er legitimt å stille spørsmålet.
For dette ligner på noe vi har sett før. Man skaper en situasjon. Man får frem et svar. Deretter fjernes konteksten, og innholdet spres på en måte som gagner bestemte politiske interesser.
Målet trenger ikke være å overbevise alle. Det kan være nok å skape tvil, konflikt og splittelse.
Det er slik moderne påvirkningsoperasjoner ofte fungerer.
Derfor lurer jeg på om Espen Barth Eide rett og slett ble ledet inn i en felle. Ikke nødvendigvis fordi han gjorde noe galt, men fordi noen andre forsto hvordan uttalelsene hans kunne brukes i etterkant.
En vekker for norske myndigheter
Denne saken handler derfor om mer enn Espen Barth Eide.
Den handler om hvor sårbare også norske politikere kan være i møte med autoritære staters informasjonskrig.
I dag trenger man ikke hacke datasystemer eller plante spioner for å påvirke opinionen. Noen ganger holder det med et spørsmål, et kamera og noen sekunder video uten kontekst.
Hvis dette faktisk var en påvirkningsoperasjon, er det ikke utenriksministerens svar som er det mest oppsiktsvekkende.
Da er det hvor enkelt det lot seg bruke.
Dette bør være en vekker for både Utenriksdepartementet og norske statsråder. Uttalelser kan tas ut av sin sammenheng, klippes ned og brukes i andre staters påvirkningsarbeid. PST har allerede advart om aktiviteten til iransk etterretning i Norge. Derfor må vi ta på alvor at norske politikere også kan bli brukt til å fremme narrativer og interesser de aldri hadde til hensikt å støtte. Vi har ikke råd til å være naive.
