Det frelste blikket – Om å leve i sannhet

To tekster, skrevet med noen måneders mellomrom av redaktørene Nils August Andresen og Hilde Sandvik, skriver om en urovekkende utvikling. Den ene tar utgangspunkt i koranlesningen under et arrangement på langfredag i Kampen kirke, den andre i hvordan religiøst språk brukes av politikere til å fremme lydighet.

Ved første blikk står de på hver sin kant – tematisk, politisk og kulturelt. Men leser man dem sammen, trer en felles uro frem – en uro som gir gjenklang i Václav Havels «De maktesløses makt». Sett i sammenheng kan de begge leses inn i en europeisk dannelsestradisjon der sannhet og frihet er uløselig knyttet til språkets integritet. Kanskje er disse liberale verdiene viktigere enn på lenge.

En koran til besvær illustrerer en krise i kirken

En vårdag tidligere i år – rett etter påske – skrev Nils August Andresen en tekst i Minerva med tittelen «En koran til besvær illustrerer en krise i kirken». Der tok han utgangspunkt i hendelsen langfredag i Kampen kirke: For langfredag ble det lest fra koranen under et arrangement i Kampen kirke. Anledningen var en «livssynsåpen samling for Palestina». Andresen avviste at reaksjonene handlet om «kulturkrig» eller høyrepopulisme. I stedet spurte han hva slags endring som har funnet sted i Den norske kirke – og hvorfor mange troende ikke lenger kjenner seg igjen i det som formidles fra prekestolen.

Kronikken gir én fortelling: En kirkelig debatt som ikke lenger handler om Kristus i sentrum, Ordet alene. Det har blitt en kirke som i økende grad markerer seg politisk – men uten å anerkjenne det som politikk. I stedet rammes kritikk inn som mangel på nestekjærlighet. Andresens hovedpoeng er ikke å kritisere ønsket om å vise solidaritet med sårbare grupper, men å påpeke at selv nestekjærlighet forutsetter et verdensbilde. Hvilke ofre man identifiserer seg med, er aldri tilfeldig. Det er – og må være – et valg.

I møte med menneskelig lidelse fremstår nestekjærligheten som noe umiddelbart, et moralsk imperativ, en kristen plikt som springer ut av empati med dem som lider. Men som Andresen skriver: For den som ikke er bevisst hvor mange politiske antagelser som ligger til grunn for bruken av begrepet nestekjærlighet, kan det være vanskelig å se at man allerede har gjort mange valg.

Implisitt i all nestekjærlighet finnes politiske fortellinger som legger premissene: Hvilke ofre ser vi? Hvem tillegges ansvar for lidelsen? Hvilke tiltak fremstår som meningsfulle eller nødvendige? Slike fortellinger former ikke bare hvordan nestekjærligheten praktiseres – men også hvordan den forstås.

«Når disse fortellingene er uartikulerte, men gis konklusjoner som utbasuneres som kristne dyder, oppstår en kløft til trosfeller med andre politiske antagelser. Det blir lett å tenke: De mangler nestekjærlighet.»

«Samtidig tydeliggjør det en vending i Den norske kirke, der man i stadig mindre grad snakker om synd som noe som angår hverdagslivet til hver enkelt av dem som kommer til kirken. I stedet er synden i kirken i dag i stadig større grad nettopp politisk.»

Andresen beskriver et grunnproblem: Når synd gjøres til et spørsmål om politisk standpunkt, forsvinner det som i kristen tro er grunnleggende menneskelig – at synden gjelder alle. Vi er alle syndere overfor Gud, Skaperen.

Når moralske språket løsriver seg fra dette fellesmenneskelige utgangspunktet, reduseres tro til lojalitet, og kirken til et politisk meningsfelleskap. Den former seg i økende grad etter egne miljøer og ideologiske preferanser, snarere enn å speile bredden i folket. Det som ifølge Andresen tidligere var et rom for mangfold og felles språk, blir stadig mer gjenkjennelig for noen – og fremmed for andre.

For Andresen og flere med ham ble langfredagens hendelse en dråpe i et fullt beger: Nå igjen? Og fortsatt ingen vilje til å lytte til kritikk?

Det gir oss grunn til å spørre: Taler Kirken sant?

Les også:

Pluss

Pluss

En koran til besvær illustrerer en krise i kirken

Nils August Andresen

Ekko i sommervarmen

Noen måneder senere, i Aftenposten, skrev Hilde Sandvik om noe som ved første øyekast så helt annerledes ut. I teksten «Jeg kjenner det frelste blikket. Det gjør meg urolig.» tar hun utgangspunkt i utviklingen i USA, Russland og Europa – og advarer mot hvordan religion i økende grad brukes som maktstrategi. Ikke først og fremst av troende selv, men av politikere. Ikke bare i illiberale regimer, men også i liberale demokratier. Hun advarer mot en sekulær naivitet: tendensen til å forsvare religiøse uttrykk uten å se hvordan troens språk kan bli redskap for skam, kontroll og underkastelse.

«Jeg vet hva det vil si å vokse opp i en kultur der religion er sannhet og kontroll, der kroppen er syndig, der tanker må renses, og der ærlighet og skam går i strupen på hverandre. Jeg vet hvordan religion i praksis kan virke som makt, og hvordan denne makten kler seg i godhetens drakt. Og det som er enda farligere: Jeg vet hvor forlokkende det er.»

Hun skriver med tyngde fra egen erfaring – ikke som prinsipiell religionskritiker, men som én som kjenner mekanismene innenfra, slik det er formulert i det første innlegget.

Sandvik peker på en annen bevegelse: Fra personlig tro til politisk orden. Fra nåde til norm. Hun skriver ikke om koranlesning i norske kirker – men hun stiller et lignende spørsmål: Hva skjer når det religiøse språket blir politisk – og ingen lenger ser det som et problem?

«For vi har vært her før. Religionen har alltid hatt to ansikter: det ene vendt mot det hellige og det menneskelige, det andre vendt mot makt og kontroll. Når liberalere romantiserer religion som identitet og kulturarv, uten å forstå dens potensial for underkastelse, spiller de autoritære krefter i hendene.»

Hun understreker at kritikken ikke er rettet mot tro i seg selv. Hennes uro gjelder hvordan troens språk kan brukes som verktøy for skam, disiplinering og underkastelse. Og hvordan sekulære liberalere bidrar til denne utviklingen, ved å romantisere religion som kulturarv uten å se dens potensial for kontroll.

I sitt andre innlegg i Aftenposten, «Nei, jeg mener ikke at kristne er fascister», presiserer hun: 

«Min kritikk handler ikke om personlig tro. Den handler om når troen kobles til makt, og når det skjer et skifte: fra religion som indre overbevisning til religion som ytre norm og politisk styringsverktøy. Da er vi ikke lenger i trosfrihetens rom. Da er vi i maktens.»

Her blir tro ikke et privat anliggende, men en kollektiv infrastruktur for skyld og sosial disiplin. Sandvik minner om at selv velmenende idealer kan bli redskaper for makt – særlig når de ikke fremstår som makt.

«Jeg har pekt på at religiøs retorikk – i ulike kontekster – blir brukt som et maktverktøy. De aller fleste troende bruker ikke troen slik.»

Her møtes Andresen og Sandvik – i en felles uro. De stiller hver sin versjon av det samme spørsmålet: Hva skjer når troens språk løsriver seg fra sitt kjerneinnhold og får en politisk eller ideologisk funksjon? Andresen beskriver en kirke som glir inn i politisk språkbruk uten å erkjenne det. Sandvik viser hvordan mennesker med makt – især politikere – bruker det religiøse språket som verktøy for kontroll og lydighet.

De maktesløses makt – Charter 77

Det er i skjæringspunktet mellom språk, makt og moral at Václav Havel blir relevant for vår samtid – og for forståelsen av to stemmer i norsk offentlighet: Nils August Andresen og Hilde Sandvik. Begge uttrykker en uro over hvordan religiøst språk brukes, ikke som tro, men som strategi – til å signalisere lojalitet, forme offentlig moral og skape tilhørighet gjennom ritualer. Ikke ulikt det Havel beskrev i sitt berømte essay «De maktesløses makt», skrevet i 1978 i et Tsjekkoslovakia gjennomsyret av ideologisk lydighet. Denne innsikten har også noe å si til oss i dag som lever i et liberalt demokrati.

Havel viser hvordan et samfunn kan holde seg oppe, ikke først og fremst med vold, men gjennom symbolske handlinger. Han beskriver en grønnsakshandler som henger opp et skilt i vinduet: «Proletarer i alle land, foren eder!» Ikke fordi han tror på det, men fordi det forventes av ham. Slik fungerer ideologi i praksis: «Jeg oppfører meg slik det forventes av meg; jeg er pålitelig og ingen kan klandre meg for noe; jeg er lydig og her derfor rett til et fredelig liv.»

Det rituelle språket skaper en illusjon av samtykke. Det er ikke lenger sannhet som gir ordene kraft, men forventningen om deltagelse. Dermed blir den som nekter å spille spillet – som insisterer på å bruke språket ærlig – en trussel, selv uten å rope høyt.

«Han har brutt gjennom det ‘opphøydes’ fasade og avslørt maktens virkelige, ‘lave’ grunnlag.»

Havel er særlig tydelig når han utlegger hvordan ideologi kan bidra til å forføre oss – ikke bare som samfunn, men som mennesker:

«Ideologi er en falsk måte å forholde seg til verden på. Den gir mennesket en illusjon av identitet, verdighet og moral – samtidig som den gjør det lettere å gi avkall på dem. Som bærer av noe overindividuelt og objektivt, gjør den det mulig for mennesker å bedra sin egen samvittighet og skjule både sin egentlige posisjon og sin lite ærefulle modus vivendi – ikke bare for omverdenen, men også for seg selv.»

Når kirken unnlater å være seg bevisst de politiske fortellingene som ligger til grunn for at ulike etiske og moralske valg, tolkinger av hva som er sann og god nestekjærlighet, risikerer den selv å gjøre ideologi, konkrete politiske valg til sannhet – og dermed bidra til å forlede seg selv og andre, i god tro. Det er nettopp dette Havel kaller ikke å tale sant.

Når Andresen peker på hvordan «nestekjærlighet» brukes strategisk i politiske debatter, og Sandvik viser hvordan kristne uttrykk gjøres til markører for moralsk autoritet, er det en gjenklang av Havels analyse. Det handler ikke om tro, men om hvordan troens språk virker. Havel skriver: «Denne grense, der ‘livet i sannheten’ opphører å være ‘bare’ en fornektelse av ‘livet i løgn’ (...) er stedet der det begynner å fødes noe man kunne kalle ‘samfunnets uavhengige åndelige og sosiale og politiske liv’.»

Dette «uavhengige livet» er ikke en motkultur i radikal forstand. Det er ikke revolusjonært. Det oppstår, skriver Havel, når mennesker begynner å leve på en annen måte: ærlig, ansvarlig – og med et språk som forsøker å bety noe. Andresen og Sandvik representerer, på hver sin måte, denne holdningen. De advarer mot en offentlighet der språkets funksjon ikke lenger er å uttrykke sannhet, men å fremme lojalitet. Andresen gjennom sin kritikk av politisk korrekthet; Sandvik gjennom sin kritikk av politikere og predikanter som bruker troens språk for å skape lydighet.

Et vendepunkt i Havels tekst er når han retter blikket mot Vesten. Han skriver: «Mennesket er i Vesten riktignok utstyrt med mange personlige friheter og garantier som er ukjente for oss, men disse frihetene og garantiene er til slutt til ingen nytte; man blir bare et offer for ‘egenbevegelsen’ og ute av stand til å bevare sin identitet (...).» Friheten i Vesten blir hul hvis den ikke følges av ansvar og sannhet. Målet, skriver han, er å bli «et verdig og ansvarlig medlem av ‘polis’». Medborgerskap er ikke bare rettighet – det er en forpliktelse.

Her berører Havel det Edmund Burke kalte «samfunnets moralske vev» – en tapt forståelse av at språk, tradisjon og moral er bærere av fellesskap. Burke så ikke tro og tradisjon som motsetning til modernitet, men som dens forutsetning. Burkes forsvar for nedarvede forforståelser, moralske instinkter og tradisjon – ikke som uvitenhet, men som akkumulert visdom – gir gjenklang i Havels vekt på moralsk ansvar. For Havel, som for Burke, handler det om mer enn politikk: Det handler om den indre friheten som gjør mennesket i stand til å leve i sannhet.

Og nettopp her skiller Havel seg fra Michel Foucault. Der Foucault ser språket som en strukturert form for makt – alltid sirkulerende, alltid normativt – insisterer Havel på at det finnes noe bakenfor: en menneskelig verdighet, en moralsk kjerne. Språket er ikke bare maktens redskap. Det kan også være frihetens.

Havel spør om hvorvidt «en lysere fremtid» slett ikke er noe langt der borte, men «tvert imot var noe som for lengst var til stede her – og som bare vår blindhet og svakhet hindret oss i å utvikle omkring oss og i oss?». Da ber han oss ikke bare vente på systemendring – men om å starte med oss selv. Med hvordan vi taler. Med hva vi sier. Med hvilket språk vi tillater i offentligheten.

I denne ånden skriver både Andresen og Sandvik. Ikke for å vinne kampen om troens symbolske kapital, men for å gjenopprette språkets integritet. Å leve i sannhet krever ikke bare mot til å kritisere – men også ydmykhet nok til å se seg selv i det språket man utfordrer. Når Sandvik avslutter sitt andre innlegge med Bibelens korteste vers, «Jesus gråt», er det ikke et retorisk grep, men en menneskelig innrømmelse.

Og kanskje gråter han fortsatt.

Kyrie …