For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
SPALTIST
Europas konfliktimport
Europa har gjennom de siste tiårene blitt et samlingspunkt for hele verden. Det finnes ingen store land, språk, kulturer eller religioner som ikke er representert her. Det får følger.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er en spalte fra en av Minervas faste spaltister. Meningene som fremkommer, er skribentens.
En av disse følgene er at også verdens konflikter blir representert her. Om de er nasjonalistiske, religiøse eller kulturelle, blir flere av dem flyttet inn på dette knøttlille kontinentet sammen med menneskene som kommer hit.
Eksemplene på dette er nå såpass mange at det ikke lenger kan ignoreres. Vi skal skrive mer om noen av disse konfliktene senere. I denne teksten skal vi ta for oss konflikten mellom jøder og muslimer.
Akkurat denne konflikten har fått sitt siste, tragiske eksempel i Manchester. Tre personer er nå arrestert etter at to ble drept og flere skadet i et knivangrep. Angriperen – en engelsk statsborger med syrisk bakgrunn – forsøkte også å bruke en bombe, alt etter å ha kjørt bilen sin inn i en gruppe mennesker på et fortau.
Angrepet skjer selvfølgelig under skyene til den to år lange krigen i Gaza.
Kvalifiseringer
Denne teksten handler altså først og fremst om hvordan konflikten mellom jøder og muslimer har begynt å utspille seg i Europa som en følge av innvandring. Konflikten skal settes i perspektivet til et større fiendskap. Men først må vi gjennom noen kvalifiseringer, ettersom disse gruppene er meget mangslungne.
Av nødvendighet skal vi skape en falsk idealsituasjon, og behandle de to gruppene som homogene. Vi er alle klar over at dette ikke stemmer, og må være tydelige på det.
Verdens 1,9 milliarder muslimer utgjør 25 prosent av befolkningen. Blant dem finnes betydelig uenighet og fiendskap, som mangfoldige kriger og konflikter viser. Selvfølgelig inneholder de hele det menneskelige spenn av politiske meninger, kulturelle bakgrunner, personlig moral og private historier.
En progressiv jødisk ingeniør i Paris har også svært lite til felles med en ultraortodoks jøde i Jerusalem, eller en frivillig IDF-soldat fra Russlands bakland. Folk blir også stadig overrasket når de får vite hvor mange jøder som er involvert i forskjellige vestlige protester mot Israels behandling av palestinerne, som da 250 jøder fra Jewish Voice for Peace ble arrestert i Washington.
Dette er både denne skribenten, hans redaktør og alle denne tekstens lesere helt klar over. Bær derfor med oss når vi skal forenkle denne konfliktdynamikken på groveste vis.
Slagbrettet 1: den muslimske verden
Vi skal hevde at denne konflikten er importert til Europa fra to andre områder. Forskjellene i hvordan konflikten utspiller seg på de tre arenaene preges først og fremst av varierende styrkeforhold. Det første området skal vi kalle den muslimske verden.
I dette området sier det seg selv hvem som er den sterke part. Historien om jødenes utvandring fra den muslimske verden er kompleks og mangefasettert, og den strekker seg over lang tid.
I århundrer har jøder levd i ulike deler av den muslimske verden, inkludert Nord-Afrika og deler av Asia. Nærmere 1 million levde i den arabiske verden. Under islamsk styre opplevde jødene perioder med både toleranse og undertrykkelse. I mange tilfeller ble de ansett som «dhimmier» – beskyttede minoriteter som hadde rett til å praktisere sin religion mot betaling av en spesiell skatt.
På 1800- og 1900-tallet begynte situasjonen imidlertid å endre seg dramatisk. Kolonialisme, nasjonalisme og fremveksten av sionismen førte til økt spenning mellom jødiske og muslimske samfunn. Etter opprettelsen av staten Israel i 1948 eskalerte konfliktene ytterligere. Mange arabiske land reagerte med å innføre restriksjoner på sine jødiske borgere, noe som førte til massiv tvungen utvandring.
I løpet av de neste tiårene forlot hundretusener av jøder sine hjem i land som Irak, Egypt, Jemen, Marokko og Iran. Noen reiste frivillig på grunn av håpet om et bedre liv i Israel eller andre steder, mens andre ble tvunget til å dra på grunn av økende fiendtlighet og vold.
I Irak, hvor det hadde vært en betydelig jødisk befolkning i over 2500 år, ble nesten alle jøder tvunget til å forlate landet mellom 1948 og 1951. I Egypt ble jødiske eiendommer konfiskert, og mange jøder ble arrestert eller deportert etter Suez-krisen i 1956.
Denne masseutvandringen har ført til at de fleste jødiske samfunn i den muslimske verden nå er svært små eller ikke-eksisterende. De fleste jødene som forlot disse landene har etablert nye liv i Israel, Europa eller Amerika.
I de aktuelle områdene i Midtøsten, Afrika og Sentral-Asia var altså jødene en dårlig beskyttet og svak minoritet. En utvandret og utspredd diaspora uten regjeringskraft. Styrkeforholdet var i fordel muslimer, og følgene var uunngåelige når konflikten blusset opp.
Slagbrettet 2: Israel
I og rundt Israel er situasjonen nå radikalt annerledes. Da landets naboer angrep i 1947 var den nært forestående statens eksistens i fare. Men i de etterfølgende krigene forandret styrkeforholdet seg drastisk, og det er nå snudd på hodet.
Jeg har flere ganger kommet over påstanden om at tidligere utenriksminister Abba Eban på 70-tallet skal ha sagt at palestinerne utgjør en fare for Israel som Luxembourg utgjør en fare for Sovjetunionen. Jeg er selv ikke i stand til å finne sitatet direkte. Men om han virkelig sa det, hadde han rett.
Heller ikke Israels nabostater er nå en trussel for landets eksistens. Den eneste muligheten for dette er om Iran en gang i fremtiden skulle klare å skaffe seg et kraftig arsenal av atomvåpen, og så begå den hodeløse og selvutslettende feilen det ville være å angripe Israel med det.
Men det er ganske håpløst å finne seriøse eksperter på området som mener at dette er en reell fare. Dette er påstander man hører fra politikere og noe rabiate aktivister.
De pågående krigene med Hamas og Hizbollah står som illustrasjoner. Skjødesløs og inkompetent neglekt gjorde det mulig for Hamas å gjennomføre sitt grufulle angrep 7. oktober 2023. Men det som ble utført da, sjokkerte en hel verden, og er høyden av den skaden Hamas kan klare å påføre Israel.
År på år med utskytinger av tusenvis av raketter har knapt påført landet en skramme, skal dette sees i et krigsperspektiv. Og i perspektiv av det som har skjedd med Gaza de siste to årene.
Det samme gjelder Hizbollahs gjennomslagskraft. Med unntak av kommandoraid-lignende «innbrudd» på israelsk territorium, er det helt utenkelig å se for seg at Hizbollah skal forsøke seg på noe så vilt som en invasjon av Israel. Heller ikke deres rakettarsenal er i stand til å gjøre seriøs skade.
Ingen vet hva fremtiden kan bringe om man går mange nok tiår frem i tid. Men i vår egen tid er tanken på at Syria, Jordan eller Egypt skal angripe Israel militært fjernt fra eksperters vurderinger. Israel kan nå drepe flere titusen mennesker i Gaza og Libanon uten å frykte en trussel mot sin egen eksistens.
Her er altså styrkeforholdet det stikk motsatte av hva det er – det er kanskje riktigere å si «var» – i den muslimske verden. Israel regjerer sitt nabolag styrkemessig.
Slagbrettet 3: Europa
18. november i fjor ble det rapportert i europeiske medier – blant annet i The Telegraph, som vi bruker her – at politimesteren i Berlin, Barbara Slowik, nå råder jøder og homofile til å skjule sin identitet i «arabiske nabolag» i byen hennes.
I Berlin. En progressiv og liberal lyskaster på kontinentet.
Man kan lese lignende historier fra flere europeiske byer. Det er en internasjonal nyhet at Malmø nå tømmes for jøder. Selv om visse norske medier har jobbet hardt for å legge skylden på ytre høyre, er det nå ikke lenger noe poeng i å forsøke å skjule at det er den muslimske befolkningen i byen som er problemet.
Over hele Frankrike er problemet merkbart, og det har bare skutt fart under den pågående krigen i Gaza. Mellom 2000 og 2019 flyttet 70 000 franske jøder til Israel. 8000 i 2015 alene. Og tallene ser ut til å ha økt ytterligere i 2024.
Det meste av dette ser ut til å dreie seg om «hverdagslige» trusler, hets og ubehag. Men ren terrorisme er også inne i bildet. Den overveldende majoriteten av islamistiske terrorangrep i Europa er rettet mot Vesten som sivilisasjon fremfor spesifikt mot jøder. Men det finnes unntak.
For Frankrikes del kan nevnes tre drepte barn i skoleskytingen i Toulouse i 2012, drapene på fire jøder i Hyper Cacher Kosher-butikken i Paris i 2015, og drapet på Sarah Halimi i 2017. Og disse er ikke de eneste. Bare i oktober i fjor ble det gjennomført tre dødelige angrep på jøder fra islamske hender.
Europas egen skygge
Ingen trenger vel å minnes på at jakt på jøder har pågått i full blomst også uten den nye dynamikken hvor muslimer er involvert. Tidenes verste pogrom ble gjennomført av europeere, ikke muslimer. Men den situasjonen endret seg radikalt etter andre verdenskrig. Det som foregår nå, er en konfliktimport fra de to tidligere omtalte områdene.
Som illustrasjon kan vi kanskje bruke en av de omtalte sakene i den tidligere nevnte Telegraph-artikkelen. Det er et makrotilfelle av hurtigimport som avisen rapporterte ganske feil.
7. november i fjor var det israelske fotballaget Maccabi Tel Aviv på besøk i Amsterdam. Det endte i masseslagsmål og kaos. De første rapportene fortalte om rene pogromer mot mer eller mindre tilfeldige jøder over hele byen. Utført av muslimer.
Men det var langt fra hele historien, viste det seg.
Maccabi-fansens såkalte ultras er en gjeng voldelige og rasistiske bråkmakere som er beryktet i sitt eget hjemland. 3000 av dem reiste til Amsterdam, og begynte straks å ødelegge eiendom, true drosjesjåfører og brenne palestinske flagg. En offisiell rapport basert på politivitner forklarer at det var Maccabi-fansen som startet de første angrepene, som så vokste voldsomt tilbake.
Etter dette tonet nederlandske myndigheter ned sin retorikk om angrepene. Men poenget vårt står seg: dette var ren konfliktimport i mikroversjon.
Konfliktimporten
Uansett hvilke nyanser som etter hvert viser seg å stemme om de dagene, er situasjonen for vår del klar: et Europa som importerer mennesker, kulturer, religioner og gamle fiendtligheter til sitt kontinent, importerer også konflikter.
Det finnes folk på begge sider som av forskjellige årsaker forsøker å klippe båndene mellom disse tre konfliktområdene. Dette er både naivt og meningsløst. Akkurat som at konfliktene som oppstod rundt dannelsen av staten Israel hadde en stor effekt på konflikten i den muslimske verden, setter nå den økende intensiteten i Israels konflikt med sine muslimske naboer ekstra fart i den konflikten som utspiller seg på europeisk område.
Her er «styrkeforholdet» klart. Det som måtte være av voldspotensial i den jødiske befolkningen i Europa er forsvinnende liten. I motsetning til det samme fra islamistisk hold. Konfliktene kan sees som en tredelt helhet, og følgene er forskjellige fra bane til bane.
Vi skal skrive mer om andre konflikter Europa har importert senere. Disse er nå nemlig med på å atomisere samholdskraften i flere europeiske land, og må tas på høyeste alvor.
.jpg){kind=link}