Farvel til statskirken

Den elleville politiske farsen rundt spørsmålet om kontoradressen for Den norske kirkes biskop nr. 12, er forhåpentligvis den siste krampetrekning fra et statlig kirkestyre som for lenge siden har overlevd seg selv.

I april 2008 inngikk alle stortingspartiene en avtale om forholdet stat/kirke som innebærer at hele det konstitusjonelle rammeverk omkring statskirkeordningen vil bli demontert i løpet av inneværende stortingsperiode. Det dreier seg om ikke mindre enn syv grunnlovsparagrafer som kommer til å gjennomgå større eller mindre endringer ( § § 2, 4, 12, 16, 21, 22 og 27). Tatt i betraktning at dette markerer et brudd med en vesentlig bestanddel av norsk statsskikk fra 1814 til i dag, har avtalen gått forbløffende upåaktet hen.

Tausheten blir ikke mindre påfallende når en tar i betraktning at statskirke ­systemet har historiske røtter som via det kongelige enevelde (1660-1814) strekker seg helt tilbake til reformasjonstiden — for Danmark/Norges vedkommende til 1536-37. I en forfatning som etter datidens målestokk var meget progressiv, skiller religionskapitlet fra 1814 seg ut som påfallende lite fremtidsrettet. Når  § 2 slår fast at ”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige religion”, etterlater uttrykksmåten ingen tvil om at Riksforsamlingen på religionspolitikkens område ville bevare den etablerte tingenes tilstand uforandret. Derfor støpte de den i statsrettslig betong i begrepet ”Statens offentlige Religion”, samtidig som de bygde ytterligere sikkerhets ­murer rundt den konfesjonelle stat ved å nekte fremmedelementer som jøder og jesuitter adgang til kongeriket Norge. Jødeparagrafen forsvant i 1850-årene, forbudet mot munke- og nonneordener i 1890-årene, jesuittparagrafen først på 1950-tallet.