FRA PAPIRUTGAVEN
Historiens slutt er noe å kjempe for
Kan vi etter 35 år gi Fukuyama rett? Det er i hvert fall vanskelig å hevde at han tok feil.
Foto: Anne Viken
I 1989 skrev Francis Fukuyama essayet The end of
history? Verden
var da, som nå, i ferd med å endre seg i et heseblesende tempo. Når det er
merkbart at verden endrer seg, oppstår det et behov for forståelse. Analysen
til Fukuyama var et forsøk på å få de store forandringene til å gi mening, han
ville forklare hvilke historiske krefter som var i sving.i Intet
mer, intet mindre. Essayet er stadig relevant, mest fordi det er vanskelig å se
at han tok feil.
Teksten
kretser rundt et begrep som knyttes til den tyske filosofen Georg Wilhelm
Friedrich Hegel, om historiens endepunkt. Det store spørsmålet Fukuyama
stilte, var om vi hadde nådd et punkt der ikke bare den kalde krigen var over,
men der historien var nådd sitt endepunkt: Menneskehetens ideologiske utvikling
hadde nådd et endepunkt i form av det liberale demokratiet, som den beste og
dermed siste form for styresett – i form av en idé som ville bli stående inntil
en annen idé kunne vise seg å fungere bedre.
Liberalismen
hadde i løpet av 1900-tallet nedkjempet restene av absolutisme under første
verdenskrig, fascisme under andre verdenskrig og deretter bolsjevisme og en
moderne marxisme under den kalde krigen. Vesten og Vestens idé hadde seiret,
til tross for flere massive tilbakeslag og reelle systemiske rivaler. Nå så
rivalene foreløpig ut til å forsvinne.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-
Bestill her