FRA PAPIRUTGAVEN

Historiens slutt er noe å kjempe for

Kan vi etter 35 år gi Fukuyama rett? Det er i hvert fall vanskelig å hevde at han tok feil.

Publisert

I 1989 skrev Francis Fukuyama essayet The end of history? Verden var da, som nå, i ferd med å endre seg i et heseblesende tempo. Når det er merkbart at verden endrer seg, oppstår det et behov for forståelse. Analysen til Fukuyama var et forsøk på å få de store forandringene til å gi mening, han ville forklare hvilke historiske krefter som var i sving.i Intet mer, intet mindre. Essayet er stadig relevant, mest fordi det er vanskelig å se at han tok feil. 

Teksten kretser rundt et begrep som knyttes til den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel, om historiens endepunkt. Det store spørsmålet Fukuyama stilte, var om vi hadde nådd et punkt der ikke bare den kalde krigen var over, men der historien var nådd sitt endepunkt: Menneskehetens ideologiske utvikling hadde nådd et endepunkt i form av det liberale demokratiet, som den beste og dermed siste form for styresett – i form av en idé som ville bli stående inntil en annen idé kunne vise seg å fungere bedre.

Liberalismen hadde i løpet av 1900-tallet nedkjempet restene av absolutisme under første verdenskrig, fascisme under andre verdenskrig og deretter bolsjevisme og en moderne marxisme under den kalde krigen. Vesten og Vestens idé hadde seiret, til tross for flere massive tilbakeslag og reelle systemiske rivaler. Nå så rivalene foreløpig ut til å forsvinne.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt årsabonnement til kr 999,-

Bestill her

Digitalt månedsabonnement til kr 119,-

Bestill her

Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-

Bestill her

Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS