Mellom frihet og folkevilje

Høyre kan i et historisk perspektiv fremstå som et parti og en bevegelse som kjempet imot folkestyre og demokrati. Å finne antidemokratiske linjer i Høyres historie er ikke vanskelig. Partiet sa ofte nei til viktige demokratiske reformer som vi i dag tar som selvsagte, og som svært få vil utfordre. Vi er i dag enige om at konger ikke skal ha makt, at regjeringer bør bygge på et folkeflertall, og at kvinner skal ha de samme politiske rettigheter som menn. Ingen høyrepolitikere vil i dag ha noen motforestillinger mot dette, i sterk kontrast til hva Høyres representanter var tilbøyelige til å mene i tiårene rundt 1900.

Men det er for lettvint å definere det fortidige Høyre som udemokratisk. I det følgende vil jeg argumentere for at Høyre på 1800- og 1900-tallet representerte en annen form for demokratiforståelse enn den vi er vant til i dag. I kortform gikk den ut på å verne om individets frihet mot massenes uopplyste tyranni, og hevde de kvalifiserte meningene og argumentene mot den tilfeldige eller manipulerte kvantiteten og mengden. Høyre kjempet også imot statlig formynderskap, tvang og byråkratisering. Høyre ønsket å gjøre enkeltmenneskene myndige og uavhengige, og gi dem et vern mot kollektiv ensretting. Derfor måtte folkeviljen tøyles og begrenses for å gi enkeltmenneskene pusterom. Dette frihetsprosjektet er gammelt og har lange linjer. Samtidig kan man med rette innvende mot en slik positiv framstilling av Høyre at motivene også kunne knyttes til å beskytte autoritære maktstrukturer og elitestyre. Folkeviljen kunne også true dem som hadde makt og rikdom – Høyres kjernevelgere. Disse to perspektivene på Høyre utelukker ikke hverandre. Snarere tvert imot.

Rundt 1900 kunne Høyre oppleves bakstreversk og i utakt med tiden. I 1930-årene måtte ledelsen i Høyre ta et oppgjør med de delene av partiet som ønsket samarbeid med Nasjonal Samling og nærte sympati for nazismen. I 1930-årene nådde oppslutningen om demokrati og folkevilje et lavpunkt. Men de gode kreftene i partiet vant. Etter 1945, og særlig i 1970- og 1980-årene, rykket Høyre fram som progressivt og nyskapende. Nå fikk vernet av enkeltmenneskets økonomiske frihet en form som pekte fremover og var tidsriktig. Her lå også nøkkelen til Høyres og Fremskrittspartiets suksess, og det som fikk navnet «høyrebølgen». Nå var ikke Høyre lenger skeptisk til folkeviljen, men imot statlig ensretting og dysfunksjonelle styringsregimer.