Wokokalypse nå!

Artikkelen er hentet fra årets første utgave av Minervas kvartalstidsskrift. Tema for seksjonen er Peak woke.

Det har snart gått ti år siden en «ideologi» mange mener ikke eksisterer, begynte å spre seg som en gressbrann gjennom USAs eliter og intellektuelle institusjoner – universiteter, nasjonale medier, forlag, NGO-er, museer og store bedrifters HR-avdelinger. De underliggende ideene i denne ideologien var ikke nye. De hadde eksistert i ulike utgaver blant venstreradikale akademikere og aktivister på amerikanske universiteter siden 1960-tallet. Det nye ved inngangen til 2010-tallet var at ideene fant veien ut av korridorene ved universitetenes samfunnsvitenskapelige, humanistiske og juridiske institutter og inn i mainstreamen. Tenk på det som en «lab leak».

Satt på spissen består denne «ideologien» av en rekke antagelser, ofte fremsatt som verdinøytrale fakta, om at rasisme, sexisme, homofobi og transfobi er endemisk i vestlige liberale samfunn. Den mener at alle hvite mennesker har iboende privilegier, og at det er rasistisk å benekte det. Den hevder at menneskers subjektive kjønnsidentitet er viktigere enn deres biologiske kjønn, og at maskulinitet er skadelig. Den tror at alle minoritetspersoner er sårbare og lette å traumatisere. Tilhengerne av ideologien mener at et sammenkoblet og overlappende nettverk av rasistiske institusjoner og praksiser infiserer alle nivåer av samfunnet, kulturen og politikken. Tenk på det som et rasistisk jernbur ingen kan unnslippe.

Dette illiberale og intolerante trossystemet, som ser identitetsgrupper som den primære enheten i samfunnet, har fått fotfeste i mange amerikanske institusjoner. Innenfor dette trossystemet er noen grupper tildelt status som ofre, mens andre er tildelt status som undertrykkere, og det antas at usynlige «strukturelle» krefter systematisk hemmer medlemmer av de førstnevnte gruppene og gir privilegier til medlemmer av de sistnevnte gruppene.

I dette tankesettet er gruppen viktigere enn individet. Det finnes ingen universelle sannheter, bare diskurser som reflekterer en gruppes makt over en annen. Løsningen på tilfeller av institusjonell rasisme, der det fremdeles finnes, er ikke å reformere institusjonene, men å avskaffe dem («defund the police!»), og å omprogrammere bevisstheten til vanlige amerikanere til de prioriterer rase over alt annet. Tilslutning til trosgrunnlaget viser man gjennom performativ støtte på sosiale medier. Dette er viktig, fordi «silence is violence!».

Hvis du tror denne beskrivelsen er en overdrivelse, les Robin DiAngelos White Fragility eller Ibram X. Kendis How to Be an Antiracist. Begge bøkene var massive bestselgere i 2019 og 2020, og de representerer dette trossystemet i sin reneste form. Her er Robin DiAngelo med egne ord:

A positive white identity is an impossible goal. White identity is inherently racist; white people do not exist outside the system of white supremacy. [...] I am often asked if I think the younger generation is less racist. No, I don’t. In some ways, racism’s adaptations over time are more sinister than concrete rules such as Jim Crow.

I Robin DiAngelos virkelighet finnes ingen politiske og sosiale fremskritt, ingen gradvis inkludering av flere og flere mennesker og identiteter i et pluralistisk liberalt samfunn, bare en permanent tilstand med undertrykkere mot undertrykte. Hvite menneskers «hvite privilegier» gjør at rasismen virker gjennom dem enten de vil det eller ikke. Det eneste vi kan gjøre som gode hvite allierte er derfor å anerkjenne vår indre rasist, innrømme vår hvite skrøpelighet, og prøve å motstå de rasistiske maktstrukturene i oss selv og andre livet igjennom. Det samme, må vi anta, venter neste generasjon, og den neste etter det, og den neste etter det igjen.

Sannheten om amerikanske raserelasjoner er ikke like mørk. Den ideologien DiAngelo representerer, er løsrevet fra og står ofte i motsetning til den reelle samfunnsutviklingen. 90 prosent av amerikanere i dag er positive til blandingsekteskap. Over 10 prosent av alle barn født i USA er av «mixed race». Det groteske drapet på George Floyd utløste de største borgerrettighetsprotestene i USAs historie. Det ble gjennomført 7750 protester på over 2440 steder, i hver delstat. Rundt 20 millioner amerikanere deltok. Det er knapt den reaksjonen du kan forvente deg fra en nasjon dominert av en hvit overlegenhetskultur. Alt det de liberale rettighetsbevegelsene har kjempet for siden 1960-tallet, er blitt bedre, men virkelighetsfremstillingene er blitt stadig mørkere og mer altomfattende.

De underliggende ideene til DiAngelo og andre innenfor dette tankesettet er, som mange har påpekt, dypt religiøse. «Hvithet» er for eksempel i denne «teologien» bare et annet ord for arvesynd. Mange av tilhengerne ble etter hvert så sterke i troen at de begynte å betrakte ethvert avvik fra trosgrunnlaget, og ethvert forsøk på å diskutere disse ideenes empiriske gyldighet og konsekvenser, som en uakseptabel mangel på anerkjennelse av marginaliserte gruppers «følelser» og utsatte posisjon. Kritikere av ideologien ble derfor ikke betraktet som normale akademiske- eller politiske meningsmotstandere, men som farlige blasfemikere og moralsk korrupte mennesker som måtte fjernes fra sine stillinger og posisjoner. Ofte med den begrunnelsen at de var en trussel mot marginaliserte gruppers sikkerhet og eksisens. Dette har rammet sentrums-liberale skeptikere og kritikere på innsiden av eliteinstitusjonene langt mer brutalt enn høyre-avvikere på utsiden av dem.

Denne kvasireligiøse vekkelsen blant amerikanske eliter er det som fra ca. 2014 er blitt kjent som «wokeness». Aktivister på den progressive venstresiden, også i Norge, hevder regelmessig at «woke» og det beslektede begrepet «kanselleringskultur» ikke eksisterer andre steder enn som fantasier i hodene til kulturkrigerske ytrehøyre-mennesker. Dette er beviselig feil.

I en innflytelsesrik og ofte sitert artikkel publisert på det progressive nettstedet Vox i 2019, viser journalisten Matthew Yglesias ved hjelp av tall fra Pew Research Center hvordan liberale hvite amerikanske velgere fra rundt 2010 plutselig begynte å bevege seg så langt til venstre i spørsmål om rase, diskriminering og mangfold at de i 2019 befant seg lenger til venstre enn gjennomsnittet av svarte velgere. «This change», skriver Yglesias, «amounts to a ‘Great Awokening’ — comparable in some ways to the enormous religious foment in the white North in the years before the American Civil War.»

Kvantitative undersøkelser av hva amerikanske hovedstrøms medier var opptatt av i denne perioden, bekrefter Yglesias’ tese. David Rozado, en ung akademiker, gjennomgikk i en studie fra 2020 data fra 27 millioner artikler i 47 amerikanske medier. Rozado fant at antallet ord som ble brukt for å beskrive fordommer, diskriminering og sosial rettferdighet eksploderte fra begynnelsen av 2010-tallet. Referanser til ord som «sexistisk» økte med 130 prosent, «rasistisk» med 249 prosent, «patriarkat» med 340 prosent, «hvitt overherredømme» med over 2000 prosent og «transfobi» med over 2300 prosent. En studie begrenset kun til The New York Times og The Washington Post viste at bruken av ordene «hvit» og «raseprivilegium» økte med forbløffende 1200 prosent i Times, og med 1500 prosent i Washington Post. Begrepet «hvitt overherredømme» var brukt færre enn 75 ganger i 2010 i Washington Post og New York Times, men over 700 ganger i 2020. Ordet «rasisme» dukket opp i Washington Post over 4000 ganger i 2020 alene. Slik gikk teorier og begreper fra omstridte og dypt ideologiske akademiske fagdisipliner mainstream, med en for mange uimotståelig aura av retthaversk sannhet over seg.

Når historikere en gang i fremtiden skal fortelle historien om disse årene, vil de trolig konkludere med at «peak woke» ble nådd sommeren og høsten 2020, under demonstrasjonene som fulgte drapet på George Floyd våren samme år. Ved inngangen til 2023 er det mye som tyder på at «woke» er i tilbakegang, og at et reaksjonært tilbakeslag ligger foran oss. BLM-bevegelsen er ikke like synlig lenger, og bevegelsen omtales nå oftere for økonomiske skandaler enn for sin aktivisme. Et annet case in point er The New York Times. Verdens mest innflytelsesrike mediehus ble så fanget av «the Great Awokening» at det i 2020 førte til en krise som innsidere har beskrevet som en intern borgerkrig. Slaget sto i hovedsak mellom yngre woke-medarbeidere og eldre pressefolk med et mer klassisk liberalt sinnelag. En rådvill og engstelig ledelse satt på sidelinjen.

Konfliktene toppet seg sommeren 2020, da avisen publiserte et innlegg av den republikanske senatoren Tom Cotton midt under opptøyene etter drapet på George Floyd. Cotton argumenterte for at myndighetene måtte gripe inn for å stoppe ødeleggelsene i mange amerikanske byer, om nødvendig med hjelp fra militæret. Selv om det var mange gode grunner til å være uenig med Cotton, var det ikke uinteressant for avisens lesere å vite hva en fremstående republikaner mente om saken. Et av Cottons hovedpoenger var at det var feil å sidestille fredelige og voldelige demonstranter. På det punktet hadde Cotton i det minste et poeng. Minst 25 mennesker mistet livet under demonstrasjonene, og skadene beløp seg til milliarder av dollar, hovedsakelig på uskyldige tredjeparters bedrifter og eiendommer, mange av dem immigranter og ikke-hvite.

Publiseringen av Cottons innlegg skapte en voldsom intern kontrovers, blant annet med absurde påstander om at det å publisere artikkelen satte svarte ansatte i avisen i fysisk fare. Stemningen ble så dårlig at en av avisens mest profilerte skribenter, Bari Weiss, sa opp jobben i et knallhardt offentlig oppsigelsesbrev. I brevet beskriver hun den interne mobbingen hun over lang tid var blitt utsatt for av progressive kolleger, og den kvelende intoleransen som preget det indre livet i avisen. Den lesbiske og jødiske Weiss ble blant annet anklaget for å være både rasist og nazist. Med hennes egne ord:

Hvis en persons ideologi er i tråd med «den rette tro», blir hverken personen eller personens arbeid undersøkt. Alle andre lever i frykt for en digital gapestokk. Ondskapsfullhet på nettet unnskyldes så lenge den rettes mot de riktige målene. Kommentarer som uten problemer kunne blitt publisert for bare to år siden, ville nå gitt en redaktør eller journalist alvorlig trøbbel, om ikke oppsigelse. Hvis en tekst muligens vil utløse kritikk internt eller på sosiale medier, unngår redaktøren eller journalisten å trykke den.

Debattredaktøren, James Bennet, som ironisk nok var blitt ansatt for å utvide meningsrommet på avisens debattsider etter sjokkvalget av Donald Trump i 2016, ble avsatt, og forlot avisen som en direkte følge av Cotton-bråket. Denne perioden vil ikke bli husket som et høydepunkt i The New York Times’ historie, og det er tegn som tyder på at ledelsen i avisen har forstått at den ikke kan la sine redaksjonelle valg bli diktert av mediehusets mest aktivistiske medarbeidere. I mars 2022 publiserte avisens Editorial Board en mye omtalt leder med overskriften «America Has a Free Speech Problem», der de innrømmer at kanselleringskultur eksisterer og er et stort problem. De har hentet inn den svarte lingvisten John McWhorter, en av Amerikas fremste kritikere av woke, til å skrive et nyhetsbrev to ganger i uken. Høsten 2022 publisert avisen flere grundige og dypt kritiske saker om de forstyrrende realitetene knyttet til kjønnsbekreftende hormonell behandling av barn og unge. Nylig ble David French, en kjent og profilert konservativ kommentator, ansatt som fast skribent i kommentaravdelingen. Det er utenkelig at noen av disse tingene ville skjedd for to år siden.

Også på innsiden av Amerikas mest progressive organisasjoner er mange begynt å kjenne på en woke-bakrus. I juni 2022 slapp nettmagasinet The Intercept en blockbuster av en artikkel på over 10 000 ord, «The Elephant in the Zoom», som i detalj dokumenterer hvordan mange av Amerikas største progressive NGO-er de siste årene er blitt paralysert av interne konflikter. Ifølge lederne som er intervjuet i saken (de fleste anonymt av frykt for konsekvensene), begynte noe å endre seg rundt 2015. Unge nyansatte medarbeidere var besatt av rase, kjønn og identitet. De var utålmodige over – til og med foraktet – at organisasjonenes ledere ikke var like radikale som de selv. De var ekstremt følsomme overfor mikroaggresjoner. De var hissige, lett krenkbare, og de så ondsinnede motiver der det ofte bare var begått feil. Alt dette har tvunget mange ledere til å kaste bort enestående mye tid og energi på å håndtere internt bråk, på bekostning av organisasjonens egentlige oppdrag. En anonym direktør sier det slik i saken:

My last nine months, I was spending 90 to 95 percent of my time on internal strife. [...] To be honest with you, this is the biggest problem on the left over the last six years. This is so big. And it’s like abuse in the family — it’s the elephant in the room that no one wants to talk about.

Noen har hatt mot til å snakke om elefanten. I november 2022 publiserte Maurice Mitchell, som er leder av det progressive Working Families Party, et stort essay med den tilforlatelige tittelen «Building Resilient Organizations: Toward Joy and Durable Power in a Time of Crisis». Innholdet i artikkelen var krutt. Mitchell, en mann med plettfri vandel som progressiv aktivist gjennom flere tiår, og med bakgrunn fra BLM-bevegelsen, tar i artikkelen et oppgjør med hvordan progressive organisasjoner har revet seg selv i stykker i kjølvannet av #MeToo og BLM. Og han angriper den renhetspolitikken, og malplasserte identitetspolitikken, som han mener har sendt den progressive amerikanske venstresiden inn i en selvdestruktiv spiral. Mitchell skriver:

Identitet og posisjonalitet misbrukes på en katastrofal måte («creates a doom loop») som undergraver innsatsen for å oppnå politisk makt. [...] En persons rase- eller kjønnsidentitet, kjønn eller medlemskap i en marginalisert gruppe er ikke tilstrekkelig for å plassere en person i en lederstilling eller for å kreve at deres standpunkter blir gjennomført. Mennesker med marginale identiteter har like mange svakheter, mangler og feil som alle andre mennesker. Hvis vi bøyer oss for mennesker utelukkende på grunn av deres identitet eller personlige historier, fratar vi dem de betingelsene som styrker argumenter, utvikler ferdigheter og vinner debatter. Vi infantiliserer medlemmer av historisk marginaliserte eller undertrykte grupper ved å imøtekomme eller smigre dem i stedet for å inngå i et likeverdig forhold, som krever kamp, debatt, uenighet og hardt arbeid. Denne typen falsk solidaritet er en form for nestekjærlighet som svekker individet og fellesskapet.

Mitchells essay fikk stor oppmerksomhet, og er generelt blitt godt mottatt. Få benekter at problemene Mitchell beskriver, er reelle. Om dette er et tegn på at det progressive Amerika er på vei bort fra den mest dogmatiske identitetspolitikken, er for tidlig å si. Den store utfordringen er at problemene Mitchell beskriver, er en konsekvens av, og springer direkte ut av, den interseksjonelle tankegangen som er woke-ideologiens operativsystem. Det å forlate denne troen vil for mange oppleves som apostasi. Interseksjonalitet er teorien som lærer at livserfaringen til marginaliserte mennesker er et kryssningspunkt mellom overlappende systemer av privilegier og undertrykkelse. Og på et nivå er det åpenbart riktig at ulike grupper har ulike erfaringer og utfordringer, og som sosiologisk analyseverktøy har teorien sikkert noe for seg. Problemene oppstår når teorien blir gjort til trosgrunnlag og drivstoff for aktivisme.

Ifølge sosialpsykologen Jonathan Haidt fungerer interseksjonalitet i praksis som NATO for sosiale rettferdighetsaktivister. Tankegangen er som følger: Fordi alle former for undertrykkelse er sammenkoblet og overlapper hverandre, kan ikke de forskjellige offergruppene kjempe sine kamper hver for seg. De må samarbeide om å bekjempe sin felles undertrykker – gruppen på toppen av undertrykkelsespyramiden: heteroseksuelle, hvite, ciskjønnede, arbeidsføre menn. Derfor skal, i alle fall i teorien, en opplevd urettferdighet eller krenkelse av en offergruppe straks utløse protester fra alle offergrupper. Tenk på det som interseksjonalitetens versjon av NATOs artikkel 5. Slagordet «My feminism will be intersectional or it will be bullshit» oppsummerer tankegangen presist.

Men noe skjer, sier Haidt, når man lærer unge mennesker, hvis hjerne er utviklet for stammekrig og oss-mot-dem-tenkning, at samfunnet består av et forenklet sett med binære, svart-hvit moralske motsetninger. Dette setter et allerede manikeisk verdensbilde i turbo. Det er ikke bare hvite privilegier som forårsaker svart undertrykkelse og mannlige privilegier som forårsaker kvinneundertrykkelse; det er heterofile vs. LHBTQ, cis vs. trans, funksjonsfriske vs. funksjonshemmede; ung vs. gammel, attraktiv vs. ikke-attraktiv. Alt en gruppe har som er bra eller verdsatt, regnes som et privilegium, som bidrar til undertrykkelse av de som ikke har det. Resultatet av denne tankegangen gir seg selv: Potensialet for misnøye, sjalusi og konflikt vokser eksponentielt. Institusjoner der dette tankesettet får fotfeste, kommer med lovmessighet til å smuldre opp fra innsiden. Kravet om at alt og alle skal underkaste seg det samme ideologiske trosgrunnlaget, kombinert med frykten for hva som kommer til å skje hvis man gir uttrykk for uenighet og kritikk, skaper intellektuelt lukkede, anspente, og konfliktfylte institusjoner og arbeidsplasser. Dette ødelegger i neste omgang mulighetene for kreativt samarbeid, med redusert innovasjon og produktivitet som resultat – nøyaktig slik Maurice Mitchell beskriver det i sitt essay.

Det er i tillegg en utopisk fantasi å innbille seg at alle «offergrupper» har sammenfallende interesser i alle saker. De gjensidig overlappende formene for undertrykkelse er ikke alle pent knyttet sammen i et stort, felles frigjøringsprosjekt. Ofte kverner de konfliktfylt mot hverandre, og noen ganger er de på direkte kollisjonskurs. Det å late som noe annet bidrar kun til større spenninger og mer konflikt. Det opplagte eksempelet er trans-spørsmålet, som nå splitter både kvinne- og homobevegelsen i stadig mer uforsonlige fraksjoner, i det som mer og mer ligner en fastlåst religionskonflikt.

Hvor er vi på vei? I en amerikansk kontekst er svaret enkelt. Vi kommer til å se mye mer konflikt i årene som kommer. Amerikansk politikk har helt siden 1960-tallet vært fanget i en uforsonlig kulturkrig, og det er i den historiske konteksten både «woke»- og «anti-woke»-bevegelsene må forstås. Selv om amerikansk historie har vært preget av kulturelle konflikter som strekker seg tilbake til nasjonens fødsel, ble ikke begrepet «kulturkrig» brukt ofte før sosiologen James Davison Hunter introduserte det i boken Culture Wars: The Struggle to Define America, som ble utgitt i 1991. Hunters analyse i boken har fremdeles stor gyldighet. Hovedargumentet hans er at det ved inngangen til 1990-tallet hadde utviklet seg to dominerende kulturer i USA, en konservativ tradisjonell og en liberal venstreorientert, med radikalt forskjellige moralske verdier i spørsmål som abort, homofili, kjønn, familie, kunst, utdannelse og politikk. Hunter ga de to gruppene merkelappene «ortodokse» og «progressive».

I boken beskriver Hunter kulturen som den politiske ordenens moralske fundament. Kultur gir verden mening. Kultur forteller oss hvorfor ting er gode, sanne og vakre, eller hvorfor ting ikke er det, og hvorfor ting er riktige eller gale. En av de sentrale innsiktene i boken er at konflikten mellom de «ortodokse» og de «progressive» ikke bare dreier seg om politiske posisjoner, men også om kontrollen over de institusjonene som formidler og ivaretar den amerikanske kulturens verdier, som familien, mediene, og spesielt skoler og universiteter. Tradisjonalistene (de «ortodokse») tapte kontrollen over disse institusjonene i kjølvannet av 1960-tallets kulturrevolusjon. Kulturkrigen, mener Hunter, er derfor best forstått som en kamp om dominans, en kamp om privilegiet til å definere virkeligheten. Kort sagt er kulturkrig krig om hvem som skal ha makt over det kulturelle hegemoniets kommandohøyder. Det som skiller kulturkrigen fra «normal» politisk debatt, er at dette er konflikter der gjensidig ekskluderende sannhetskrav står mot hverandre. Kulturkriger dreier seg grunnleggende sett om verdier, og verdier definerer identiteter, og identiteter er ikke oppe til forhandling eller kompromiss. Det som da gjenstår, er ren maktkamp om hvilke identiteter som skal ha fortrinn. Og det er et nullsumspill.

I dagens USA har kulturkrigen ekspandert til et omfang der den ikke bare har kolonisert politikken, men hele livet, nesten til et punkt der alt er innenfor kulturkrigen og ingenting utenfor den. Tenk på hvordan det å bære maske under pandemien raskt ble gjort til en identitetsmarkør som skilte progressive fra konservative, røde fra blå stater. Den progressive identitetspolitikken bærer et ikke ubetydelig ansvar for denne situasjonen. Når man definerer rasisme som en allestedsnærværende hvit struktur som er innbakt i hjertet av nasjonen, og som aldri kan løses eller fjernes, gir man folk en kulturkamp de kan kjempe til evig tid, en evig knyttneve mot dem man er uenig med, også når de er mindre velstående og mindre privilegerte enn en selv. At dette har provosert frem en reaksjonær motreaksjon, er lite å være overrasket over. Dette har vært «long time coming».

Det stadig mer antidemokratiske republikanske partiet har gjort en anti-woke-agenda til en sentral del av sitt politiske prosjekt. Strategisk er det en no-brainer. Woke og politisk korrekthet er intens mislikt blant et flertall amerikanske velgere, og disse fenomenene har en enorm kraft til å splitte demokratene og samle republikanerne. Floridas guvernør Ron DeSantis avsluttet sin seierstale slik etter mellomvalget i høst, der han vant valget med over 20 prosent:

We have embraced freedom, we have maintained law and order, we have protected the rights of parents, we have respected our taxpayers, and we reject woke ideology. We fight the woke in the legislature, we fight the woke in the schools, we fight the woke in the corporations, we will never ever surrender to the woke mob. Florida is where woke goes to die.

Hvis man lurer på hvor woke-debatten er på vei, bør man følge med på Ron DeSantis’ politikk i Florida akkurat nå. DeSantis og hans støttespillere, blant dem den aldri hvilende konservative kulturkrigeren Christopher Rufo, er helt åpne om at de nå legger en strategi for å stoppe den progressive venstresidens lange mars gjennom institusjonene. DeSantis bruker alt han har til rådighet av juridiske knep, lovgivende innflytelse og direkte statsmakt til å tvinge selskaper som ikke deler hans agenda, til underkastelse, og til å ta kontroll over utdanningssystemet. Viktor Orban ville nikket anerkjennende.

Utsiktene til at DeSantis blir republikanernes neste presidentkandidat, er store. En anti-woke agenda vil garantert være en sentral del av hans presidentkampanje. Vinner han presidentvalget, vil vi se den samme anti-woke-politikken han har ført i Florida, forsøkt gjennomført nasjonalt. Den politiske skaden den progressive amerikanske venstresiden har påført seg selv de siste ti årene, har gjort den dårligere rustet til å motstå det reaksjonære tilbakeslaget som er på vei, og som DeSantis står som den mest potente politiske representanten for.

La meg derfor være helt tydelig på slutten av en artikkel som hittil har vært anti-woke: Anti-woke er ikke med lovmessighet et synonym for liberal. Det har lenge vært åpenbart at den politiske høyresiden i Statene møter frykten for den progressive venstresidens illiberale intoleranse med sine egne illiberale forsøk på sensur og kansellering.

Hele poenget med å forsvare en åpen og pluralistisk offentlighet, med ytringsfriheten i sentrum, er at dette ikke er et nullsumspill. Disse grunnleggende liberale verdiene gagner alle sider i den politiske debatten og samfunnet som helhet. Forkaster man dem og gjør politisk og moralsk uenighet til et nullsumspill, reduseres alt til et nivå der den som har makten, føler seg fri til å påtvinge alle andre sine egne ideologiske tvangstrøyer. Fra et sentrumsnært liberalt ståsted er alle former for illiberalitet forkastelig. Om det kommer fra venstre eller høyre side, spiller ingen rolle.