FRA PAPIRUTGAVEN
Forsvarsskrift for kjærlighet i ung alder. (I alle aldre, egentlig.)
«Jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe det an», sukket jeg til kjæresten min en morgen, en drøy uke før deadline til denne saken. «Jeg kan jo ikke bare reprodusere artikkelen Klassekampen har hatt.»
Jeg hadde fått oppgaven å skrive om ungdom uten kjæreste. Jeg visste bare ikke helt hvordan jeg skulle gjøre det. Det hadde gått litt ut over nattesøvnen nå. Jeg våknet med ulike ideer og vinklinger, men ingenting virket som det førte noe sted, spesielt ikke om natten.
Da jeg tok opp problemet med kjæresten min over morgenkaffen, løsnet det med én gang. Han ga meg et par ideer og litt selvtillit. Artikkelen fremsto ikke som noe skummelt og umulig lenger. Jeg ville få det til.
Det er så godt å ha kjæreste, tenkte jeg. Kanskje sa jeg det høyt også. Jeg håper at jeg gjorde det. Alle problemene blir litt mindre når man deler dem. Og kjæresten min, når sant skal sies, er en svært løsningsorientert mann. Også når jeg bare hadde trengt trøst og overhodet ikke noen løsninger, kommer han med nettopp løsninger.
Samtalen mellom oss fant sted samme morgen som jeg skulle til Lillehammer for å være sammen med min datter på 18 år. Jeg hadde sett henne så lite i det siste. Hun driver med idrett på toppnivå – og har kjæreste. All ledig tid utenom idrett og skole blir som regel tilbrakt med ham, et godt stykke unna – i Oppdal.
Slik har det vært i et par år nå. Slik er det også i hennes vennekrets. Mange av de jentene hun omgås, har kjæreste, en langvarig kjæreste.
Da artikkelen om ungdom uten kjæreste i Klassekampen dukket opp, lurte jeg på om dette egentlig var et fenomen i den radikale journalistens Oslo-krets. Som Klassekampen skrev: Det finnes ikke sammenlignbare data som sier noe om norske ungdommers kjærester.
Og kanskje er det bare snakk om en svak tendens som i verste fall blir en selvoppfyllende profeti – litt som disse barnefrie menneskene som det hele tiden skrives om. Jeg har skrevet om det også: Man hausser opp og nesten markedsfører noe som er livsfiendtlig, for å bruke et sterkt ord fra den nasjonalkonservative Senterparti-mannen Chase Alexander Jordal. Det var en feature-artikkel om livet uten barn i A-magasinet nå på fredag igjen – og nok en barnefri kvinne på coveret.
Kanskje har man i litt mindre grad kjæreste når man går på Ullern eller Elvebakken i Oslo, men i småbyer og på bygda lever kjæresteriet i beste velgående? Man etablerer seg jo tidligere på bygda – det har man tall og statistikk på. Klassekampen hadde selv dratt til Namsos og funnet et veletablert par på 17. «Jeg vil bare date dem som jeg kan se for meg å leve livet sammen med», sa gutten, Anders Altin-Skulstad. Fornuftig, spør du meg.
Empirien min er kanskje akkurat like smal som den radikale journalistens, men slik er jo ofte journalistikken når man ikke har data. Det kan bli litt gonzo.
Jeg har en sønn på 20 som har hatt to langvarige kjærester. Det siste forholdet hans tok nettopp slutt. Det var tungt og vondt. Han hadde nok sett for seg et helt liv med denne jenta. I november og desember satt han hjemme med kjærlighetssorg og strikket. Det var noe vakkert og vemodig over det. Tapt kjærlighet ble strikket om til en annen type kjærlighet: Alle i familien fikk en tykk villmarksgenser til jul.
Men jeg har også en gutt på 18, som aldri har hatt kjæreste, i hvert fall så vidt jeg vet. Jeg skal spørre ham. Han har bodd i utlandet de siste årene, så det er i hvert fall ingen kjærester som er blitt vist frem.
Da jeg spurte datteren min om det hadde blitt mer utbredt ikke å ha kjæreste, sa hun at hun ikke hadde peiling på hvordan det var for 30 år , da jeg var ung, men at mange av venninnene hennes hadde kjæreste. Er du sammen med ham for å finne ut om han er mannen i ditt liv, spurte jeg. Ja, naturligvis, jeg hadde jo ellers ikke brukt så mye tid med ham, svarte hun. Utmerket, tenkte jeg, for slik har også jeg alltid tenkt.
Jeg har så å si alltid hatt kjæreste, fra jeg var 16 til nå, 46. «Du er en sånn kjærestejente», sa kjæresten min. Jeg hadde aldri hørt ordet. Det hørtes ut som jeg spiste kjærester til frokost, men det gjør jeg altså ikke.
Det har riktignok kun vært nokså korte pauser mellom kjærester, forårsaket av ren utilgjengelighet. Det er jo ikke alltid man finner en ny kjæreste med én gang når det er slutt med den forrige, i hvert fall ikke om man ikke har sørget for overlapp. Min lengste kjærestepause var før mitt nåværende forhold. Jeg tror jeg kanskje var single i et helt år. Det skyldtes at jeg ikke fant noen jeg ville være sammen med – en kjent problemstilling for flere skilte kvinner i 40-årene, vil jeg tro. Men da jeg endelig fant den neste rette, ble jeg like gjerne gift med ham.
Ja, jeg er gift med kjæresten min. For meg, akkurat som for Anders Altin-Skulstad og min egen datter, har dating og forhold alltid handlet om å finne den jeg kan leve livet sammen med. Jeg har ikke hatt kjæreste bare for å være kjæreste, men for å teste ut en mulig fremtidig ektemann.
Relasjonspedagog og parterapeut Bjørk Matheasdatter sa til forskning.no i fjor at mange foreldre går rundt og advarer barna sine om å binde seg for tidlig. Mange sier at de skal leve livet først. Hun mener at kulturen vår undervurderer betydningen av kjærlighet. Vi kan komme i skade for å lage en fortelling om livet der «livet» er selvrealisering, og der kjærlighet og familieliv liksom står i veien for livet som skal leves, sa hun.
Det er et nydelig poeng, synes jeg.
«Men jeg synes det høres litt trist ut», sa også psykolog Ole Jacob Madsen om den påståtte trenden til Klassekampen. «Det å ha kjæreste og mulighet for den følelsesmessige nærheten det gir, er noe de fleste mennesker vil ønske seg.»
Jeg er enig med Madsen. Jeg sender ham en melding og spør om jeg kan intervjue ham. Madsen svarer raskt, er vennlig innstilt, men veldig travel. Han har deadline til sitt essay i Morgenbladet om konspirasjonsteorier, – og når han har tid, er jeg i Østerrike og besøker denne sønnen min på 18 som trolig aldri har hatt kjæreste – altså, han som passer inn i beskrivelsen av ungdom uten kjæreste. Madsen lover å svare på spørsmålene mine på mail senere i uken.
I dag snakker vi mye om psykisk helse, sa Matheasdatter til forskning.no, men den psykiske uhelsen bare øker og øker. Hun foreslo at vi skulle snakke mer om hva som gjør at vi har det bra. Og det er jo kjærlighet!
I dag er det mer legitimt å snakke om selvstendighet enn om tilknytning, sa Matheasdatter, og minnet om at tilknytning ligger biologisk inni oss. Vi knytter oss til andre.
Jeg tenker på Matheasdatters ord på toget fra München til Innsbruck, på vei til min kjæresteløse mellomste sønn.
Tilknytning mellom mor og barn er så fysisk, så enkelt og så naturgitt. Som jeg tidligere har skrevet i denne avisen da jeg skrev om de barnefrie: Det er bare for barna sine man vil dø. Båndet er så unikt og kraftfullt.
En kjæreste kan man jo slutte å elske, men eget barn – aldri.
Men tilknytningen og båndet er jo også et resultat av at jeg en gang, som ung, gjorde meg sårbar, veldig sårbar, for et annet menneske. Jeg møtte faren hans for første gang da jeg var 18 og jobbet på et høyfjellshotell på Sjusjøen. Nå er han, sønnen vår, 18 og jobber på et høyfjellshotell i Tyrol.
Ved å forelske meg i faren hans blottstilte jeg meg. Sorgen og smerten er prisen vi betaler for tilknytningen som skal rives. Skilsmissen rev meg i filler og vippet meg av pinnen. Jeg var preget i flere år. Bjørk Matheasdatter sier i boken min om skilsmisse at kjærlighetssorg varer en tredjedel av det forholdet varte, men at parterapeuter ikke forteller det til de sørgende, for da mister de visst motet.
For å bli kjæreste med noen, må man kanskje blottstille seg litt og være villig til å risikere noe, sa jo nettopp Ole Jacob Madsen til Klassekampen.
Jo mer man gir, dess mer har man både å vinne – og å tape. Dessverre kan man ikke vinne noe uten at risikoen for tap hele tiden er der.
Man må blottstille seg ved å vise den andre interesse og med det risikere å bli avvist og «tape ansikt», utdyper Madsen til Minerva. «Om det er å spørre om noen vil chatte i Snapchat, klinedanse på skoleballet, spørre om de vil henge med deg etter skolen, spørre om de vil bli sammen med deg, eller ta sjansen på å prøve å kysse noen når de sitter i armkroken din?»
Og videre må man jo vise seg sårbar, vise følelser og tilkortkommenheter om man skal bli kjent med et annet menneske, malte han videre. Hvis ingen av partene er villige til å gjøre noe av dette, så skjer det ingenting, konstaterte han.
Til Klassekampen sa Madsen at det er en ideologi blant ungdom som går ut på ikke å vise sårbarhet og følelser. Virkelig, spurte jeg.
Madsen sier han skjønner at «vi liberalkonservative» i Minerva kanskje intuitivt reagerer på påstandene om en ny ideologi, og han innrømmer at han kanskje tok litt hardt i i intervjuet med Klassekampen, men han er likevel litt bekymret for en utviklingstendens der idealet i tiden vi lever i, får både unge kvinner og menn til å drive selvoptimalisering og få den ideelle skåren på pulsklokken på parametere som søvn, VO2-opptak eller body battery.
«Man er mye hjemme og i sitt eget hode, men alltid påkoblet via skjermen og smarttelefonen med andre, men der det er mindre plass til sårbarhet, følelser og i det hele tatt stoffet som tradisjonelt har gjort oss til mennesker.»
Det er fint sagt. Stoffet som tradisjonelt har gjort oss til mennesker: sårbarhet og følelser.
Madsen vil dog ikke være noen dommedagsprofet. Han tror ungdommen klarer dette fortsatt. «Men poenget er vel at de gjør det sjeldnere eller senere i livet sitt?»
En selvfølgelig årsak til det, mener Madsen, er at de har så mye innhold på skjerm som de kan fordrive tiden med og underholde seg med hjemme. De kan utsette all denne hengingen og kurtiseringen med det motsatte eller samme kjønn.
Tidsbruksundersøkelser understøtter også at unge er mer hjemme enn før, påpeker Madsen, og at mye av barndommen utenfor hjemmet er mer bundet opp i organiserte aktiviteter, enten det er skole eller fritidssysler, og det er mindre tid til å henge med hverandre uten oppsyn av voksne.
Men sannheten er at man ikke beskytter seg selv i nevneverdig grad ved å late som man ikke er sårbar, vedkjenner psykologen. Det er en blindgate, og man trenger ikke engang å være psykolog for å forstå det, sier han: «De fleste mennesker skjønner også selv på et tidspunkt at det er ved å vise frem sin sårbarhet og menneskelighet at du blir mer elskbar og attraktiv for andre.»
Madsen vil omskrive et berømt Leonard Cohen-sitat: «There is a crack in everything, that's how the love gets in.»
Selv om det går en grense, da, minner han oss på. «Noen ting er det vel også fint ved at du mestrer enkelte aspekter og områder av livet, og ikke er helt hjelpeløs overfor alt.»
Madsens ord om sårbarhet og menneskelighet fikk meg til å tenke på Monica Fjeld. I oktober 2021 var jeg single og kjærlighetsløs, akkurat som Monica Fjeld (49) som da var intervjuet i Aftenposten. Fjeld fortalte at menn ofte forsvant når hun viste at hun ikke bare var sprudlende og positiv. Hun ville ha en mann som også tålte at hun var følsom og sårbar. Et ærlig, oppriktig og legitimt ønske, spør du meg. Fjeld trodde at hun ikke hadde møtt den rette ennå fordi hun kanskje forventet for mye. Hun ga mye av seg selv hvis hun først falt for en mann, sa hun i avisen.
Jeg møtte Fjeld en måned senere på Debatten, der vi representerte de ufrivillig single. Hun var riktignok på den siden som ikke likte begrepet markedsverdi, tidspunktets store snakkis, mens jeg var mer realistisk orientert. For markedsverdien er der også for mennesker, enten vi liker å erkjenne det eller ikke, tenker jeg. Vi kan kamuflere det, eller vi kan omformulere det til noe mer ullent og diffust, men i praksis kommer vi oss ikke utenom det. Alle som har forsøkt å finne seg en partner i voksen alder, vet at det er en konkurranse. De beste menn blir tatt før de ikke engang har rukket å bli skilt.
Jeg vet ikke hvordan det går med Fjeld nå, men jeg håper at hun har møtt en som rommer henne og hennes sårbarhet – slik som jeg har gjort.
For det er jo det som er det beste med å ha kjæreste. Det er en person som alltid er på lag med deg, også når du er på ditt dårligste. Og kanskje spesielt da?
Hvis du på en ungdomsskole skulle holdt et foredrag som handler om fordeler ved å ha en kjæreste, hvilke fordeler hadde du trukket frem, spør jeg guruen Ole Jacob Madsen. Jeg vet nemlig at han har kjæreste. Jeg har sett dem sammen i Arendalsuka. De var ordentlig søte.
«Huff, det høres jo litt dystopisk ut med en utvikling der man må hyre inn eksperter som skal fortelle ungdommen om fortreffelighetene med å ha kjæreste? En slags forløper til The Handmaid’s Tale eller noe sånt?», svarer Madsen, men han går likevel med på å spille videre på scenarioet mitt.
Da hadde jeg nok forsøkt å appellere til dem på ulikt vis, sier psykologen. Livet blir mye mer interessant, givende og meningsfullt når man omgås andre mennesker på en nær måte, som man kan gjøre med en kjæreste. No man is an island, og så videre, sier han. Eller i den andre enden av skalaen, skyter han inn: Sjansen for at det skal bli noe på deg, øker betraktelig om man har en fast partner? Det er også mye mer krevende om man må ut og finne noen, selv om vi blir fortalt at det har vi alskens apper til, fortsetter Madsen.
For de mer samfunnsengasjerte eller dystopisk anlagte kunne Madsen kanskje lagt til at menneskeheten er avhengig av at det fødes barn også i fremtiden, og da trenger vi at folk inngår kjæresteforhold og formerer seg. Og til de konservative og familiekjære i forsamlingen ville han appellert ved å si at barn antagelig har det best ved å vokse opp under betingelser der to mennesker elsker hverandre og har valgt hverandre.
«Nå merker jeg at jeg forsøker å smiske med dere i Minerva, så da stopper jeg meg selv der», ler Madsen til slutt.
Fremme i Østerrike spør jeg min kjæresteløse ungdom om hvorfor han ikke har kjæreste. Han sier at det kanskje først og fremst skyldes hans satsing på skole de siste årene. Han gikk på IB i England og ville ha gode karakterer. Han hadde ikke tid til kjæresteri, sier han. Han måtte pugge. Generasjon Prestasjon, med andre ord – det Madsen har skrevet en hel bok om.
I intervjuet med Klassekampen snakket Madsen om nykonformitet blant ungdom. Konformitet har alltid funnes, sier han til Minerva, så lenge det har vært mennesker som omgås hverandre sosialt, men sosiale medier har forsterket konformiteten de siste årene gjennom sterkere og raskere spredning av både trender og normer og det faktum at unge kontinuerlig er til stede på plattformer som Snapchat eller TikTok, der andres blikk er på dem hele tiden. Det tror psykologen i sum skaper en sterkere risikoaversjon. Man blir enkelt og greit mer redd for å stikke seg ut fordi det er forbundet med mer risiko enn før – som risikoen for å bli blottlagt, utstilt og latterliggjort på sosiale medier, som ville vært den sikre sosiale død i tenårene.
«For å ta et helt konkret eksempel», sier Madsen: «redselen for å dusje sammen etter gymmen i skolen eller kravet om private båser eller skillevegger. Det kan sikkert fremstå som latterlig for oss voksne. Men hvis risikoen nå ikke bare er at det motsatte kjønn skal storme garderoben, men at noen skal snikfilme deg naken og legge det ut på nettet så hele skolen kan se det?»
De fleste av ungdommene jeg kjenner, mine egne og deres venner, har eller har i hvert fall hatt kjæreste. Jeg spør Madsen om min hypotese, nemlig at dette nye kanskje er et fenomen bare blant de urbane venstreradikale i byen, de som også mente at et ekteskap var en borgerlig institusjon.
«Det er vel forhåpentlig fortsatt relativt normalt å ha en kjæreste, og de tingene vi snakker om her er en tendens og ennå ikke normen?» svarer psykologen. «Ellers så kan det jo være en sterkere trend dette her i urbane strøk; trender melder seg ofte der først, mens de melder seg litt senere på småsteder.»
Miljøet jeg kjenner er på Lillehammer, og Madsen tviler ikke på min opplevelse: «Det er vel noe betryggende i det også, er det ikke, at der er ting som de alltid har vært, på et vis?»
Jeg spør min sønn i Østerrike om han kunne tenke seg en kjæreste. Ja, sier han, hvis han møter den rette.
Betryggende. Og slik tror jeg det er for de aller, aller fleste single, unge som gamle.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
