In vino veritas: Spansk guddommelighet

Da er lukt, smak og farge unnagjort. For meg derimot starter historien om denne fantastiske hvitvinen en kald novemberdag på vinmonopolet på Storo. Den ivrige kvinnen jeg spurte om hjelp, brukte et særdeles ikke-parlamentarisk språk for å beskrive hvorfor jeg skulle gå hjem med akkurat denne flasken. Det eneste jeg angrer på, er at jeg ikke kjøpte mer. 

Med en klar beskjed om at vinen står godt på egenhånd, men at den blir enda bedre om jeg unner meg en liten bit sveitsisk gruyère ved siden av, hutret jeg meg hjem for å prøve herligheten. Jeg hadde invitert to gode – og særs smaksbevisste – venner på middag, og jeg gledet meg til å presentere denne overraskelsen. Overbevisningen til den ansatte på vinmonopolet hadde gjort sitt for å høyne forventningene, og jeg hadde aldri følt meg mer sikker på at jeg hadde skutt blink. 

Da forretten og hovedretten hadde sunket godt ned i magen, var det også dags. Noen beskjedne biter med ost ble satt på bordet, og kry som en hane satte jeg flasken på bordet. Med spørrende blikk så den ene vennen på meg – la oss kalle ham Basse – og uttalte «spansk hvitvin til ost? Du har ikke noe fransk dessertvin da?». Uanfektet feide jeg protestene hans til side – jeg var blitt godt vant til dem – og skjenket ham et glass. Vinmonopolet hadde sjeldent sviktet før, og jeg var sikker på at de heller ikke ville gjøre det denne gangen.