Prefiksmoral

Årets landsmøte er intet unntak. Det hadde ikke gått mange timene siden møtet offisielt ble åpnet, til kommentator-Norge fant noe å spore av ved. Der medie-Norge i fjor brukte tid på å dekke og diskutere partileder Siv Jensens kremtende og spøkefulle forventing om at partiet skulle slå disse «jævla sosialistene» i valget i hennes tale et stykke ut i landsmøtemiddagen, var det en powerpoint-bakgrunn med kallenavn på på politiske motstandere som i år lokket medie-Norge til igjen å avsløre seg.

Jensen hadde nemlig en beskjed til Trygve Slagsvold Vedum, om de han skal samarbeide med eller er avhengig av dersom Senterpartiet skal komme i regjering etter neste års valg: «Vingle-Jonas», «Ulve-Audun», «Bompenge-Lan» og «Kommunist-Bjørnar». «Siv Jensen ‘tok en Trump’ i talen sin for partiets landsmøte. Hun kopierte kallenavn-strategien hans ved å omtale sine motstandere [...]», skrev Vårt Lands Berit Aalborg i en kommentar med tittelen «Liker du kallenavnet Mobbe-Siv?». Kommentaren ble publisert ca. en time etter at Jensen var ferdig med sin åpningstale.

Det er altså her vi er nå: Dette er mobbing. Om jeg forstår Aalborg rett, vil nå Siv Jensen være ansvarlig for at barn og unge kaller hverandre ting og er slemme med hverandre. Naturligvis kommer the usual suspects når det skal deles ut moralske stilkarakterer ilende til for å offe seg over at Siv Jensen er en Mini-Trump, og ansvarlig for å ta norsk samfunnsdebatt til et enda lavere nivå.

Aftenbladets Sven Egil Omdal brukte ikke lang tid på å konstatere at Siv Jensen i dag har «forsøkt å importere det mest infantile grepet til Donald Trump: Å henge negative kallenavn på politiske motstandere». Samferdselsminister Knut Arild Hareide, som også i fjor brukte kort tid på å slutte seg til moraliseringen av Jensens middagsskål på landsmøtefesten, fant det også nødvendig å slutte seg til hylekoret ved denne anledningen: «Registrerer at Frp og Siv Jensen velger å senke debattnivået med Trump-etterlignede retorikk der det blir viktigere å stemple andre med merkelapper enn å peke på gode politiske løsninger.» Begge valgte sine Facebook-plattformer til å formidle sin moralske harme, og er sikkert snart å finne i en radiodebatt, en NTB-melding eller en podcast nær deg.

For min del er meningskorridoren over hva som er greit å si allerede så trang at det oppleves klaustrofobisk. Men hvordan mennesker som har en dagsordensettende posisjon i samfunnsdebatten – jeg tenker her på kommentatorene og journalistene, ikke Jensen – faktisk får seg til å fremstille Siv Jensens fire, små prefiks som noe nytt i norsk debatt, og velger å knytte det til en svært stigmatiserende assosiasjon, Donald Trump, er langt mer skremmende enn om kallenavnene er banale eller ufine.

For det er ikke noe nytt ved dette.

Dersom dette er å «ta en Trump», slik både Aalborg og Omdal antyder, og andre med dem, var det da vel det samme den gangen Bjørnar Moxnes i forbindelse med at Siv Jensen – den gang finansminister – la frem statsbudsjettet i 2019; omtalte henne som «Forskjellsdronningen»? Eller da Trygve Slagsvold Vedum kalte Jensen for «Avgiftsdronningen»? Var disse ute da, og mente at dette er en form for ordbruk vi må «røske opp med roten»?

Selvsagt var de ikke det. Nåværende samferdselsminister var heller ikke spesielt opptatt av å ta daværende finansminister Siv Jensen i forsvar da hun ble utsatt for det vi i dag vet er trumpistisk retorikk som bringer det politiske ordskiftet ned til avgrunnen.

Jeg valgte å spørre om dette på Hareides Facebook-innlegg, for jeg mener helt oppriktig at det er greit å minne om at vi alle er tjent med en felles standard om vi skal opptre som en jury overfor hverandres uttrykksformer. Jeg regner ikke med svar fra statsråden selv, men jeg fikk en kommentar som bekreftet at dette naturligvis henger sammen med avsender og ikke med budskap. Faktisk slik at det å bli kalt dronning over forskjells-Norge oppfattes som snillere enn f.eks. «Ulve-Audun».

Du skal være rimelig opptatt av å diabolisere Frp for å mene dette, men når en leser Aalborg, Omdal, Hareide og andre, er det også vanskelig ikke å tro at det er slik det henger sammen.

Det interessante er at kallenavn har vært en del av norsk dagligtale og politisk ordskifte lenge. Vi har Oddvar Rådvill og Per Klipping fra Jon Leirfalls bøker. I dag vil sikkert dette ses på som hyggelige krøniker fra den gang da verden var i svarthvitt, men rådvill var vel ikke så alt for fjernt fra det å være vinglete? Andre jeg husker fra min tid med og i politikk: «Tøffe-Jan», som ikke ville signere budsjettavtale med Bondevik I før alle skatteøkningene var reversert. «Jern-Erna», som var hard i klypa i kommuneøkonomien, i innvandringspolitikken og overfor kirkeasylanter. «Pølse-Hanssen», hvis opphav til navn jeg må si jeg ikke helt husker, men jeg har jobba med fyren og vet at pølsefredag var en festdag for Bjarne Håkon. Noen ganger kommer økenavnene med de rollene de har. Pølse-Hanssen ble til «Helse-Hansen», Jens Stoltenberg ble «NATO-Jens». Dette virker jo temmelig ufarlig, særlig i dag, men noen av kallenavnene var jo ikke ment så positivt – slik som Jern-Erna, helt til dette ble en hit blant Høyre-folk. De fleste er forøvrig laget av pressen selv.

Den mest opprørte responsen på et prefiks pressen har funnet opp sto for øvrig en av deres egne for, da han forlot journalistyrket for å annonsere for produkter på TV. NRKs og TV3s Knut Bjørnsen ble etter kort tid omtalt som «Gryte-Knut», noe som fremkalte den klassiske responsen – «Gryte-Knut: – Ikke kall meg Gryte-Knut». Senere har for øvrig Jonas Gahr Støre, Vingle-Jonas ifølge Siv Jensen og mange i norsk presse, uttrykt det samme til prefikset «Super», som han fikk da han fremdeles ledet landets største parti. «Ikke kall meg super», sa Jonas. I dag tror jeg han skulle ønske det var det han ble kalt.

Naturligvis er det mange som kaster seg på når sinnelagsmoralismen først begynner å klø. Å se Arbeiderpartister i dag også gyve løs på ordbruken til Siv Jensen, få uker etter at de samme menneskene gikk amok i tastaturet over Jan Bøhlers Ap-exit, tyder på at overbevisningen om egen moralske fortreffelighet er perfekt diametral til historisk oversikt, analytisk evne og selvinnsikt.

Det er bare å gratulere.