Fremtiden – frykt eller forventning?

Tekniske vidundere og syntetiske materialer, gigantiske grønnsaker og frukter. Alle nyfødte designes etter samfunnets behov. Hele jorden styres fra Tahiti, men myndighetene er i lomma på store konsern. Helsesektoren holder alltid noen syke og utfører medisinske eksperimenter. Ingen fattige eller uføre får sympati. I Kina er økonomien ødelagt av opium. Iran er rasert av idiotiske religiøse drap og kriger, Russland en glemt bakevje og Tyskland en sjåvinistisk krigshisser som undergraver frihet i et fingert demokrati.

I hvert fall om vi skal tro en fremtidsvisjon fra 1846 om en tidsreise til år 3000: Émile Souvestres Verden som den kommer til å bli (Le Monde tel qu'il sera), skrevet tjue år før den mer berømte Jules Vernes første science fiction-fortelling.

Men vi skal selvsagt ikke tro den. Er det noe vi kan være sikre på, er det at fremtiden ikke blir som vi venter, enten vi ser den fra 1840- eller 2020-tallet. Science fiction og tidsreiser handler stort sett om tiden de er skrevet i, enten det er for å advare mot tendenser man ser, eller vise hvor bra det blir om de bare får fortsette på samme vei. G.K. Chesterton innså dette for over hundre år siden. I The Napolen of Notting Hill beskrev han et fremtidssamfunn der … «alt er som før».